Vi får avisene vi fortjener

Krigen setter alt på spissen. Også den frie pressens avgjørende rolle i et samfunn. På sitt beste opplever jeg mediene nå som en kollektiv ekstrahjerne, som filtrerer, sorterer, spør og balanserer avanserte rapporter fra krigenes brutale forløp. De hjelper oss til å forstå og diskutere løsninger i ytterst komplekse og dramatiske spørsmål. Kanskje bidrar de også til å forsone oss. 

«Slik journalistikk kunne vi trengt mer av også i fredstid», prøvde jeg til min journalistvenn. Han var ikke uenig, men minnet samtidig om at all moderne publikasjonspraksis er gjennomgripende datadrevet: «Vi vet nøyaktig hvordan sakene leses», sa han tørt. 

Mediehuset der han jobber hadde dekket ukrainakrigen intensivt med forsideoppslag flere måneder i strekk, uten at publikum så ut til å miste interessen. Det samme var ikke tilfellet med Gaza, hvor sakene raskt fikk færre lesere. Den enkle forklaringen var at ukrainakrigen er lettere å følge. «Alle i Norge heier på Ukrainas kamp mot Putin», mente min venn. «Det er nesten som en fotballkamp». Slikt selger aviser. I Gaza er det mer komplisert. Israels teppebombing er lett å fordømme, men ingen vil heller at Hamas skal vinne fram. Det hele fremstår fastlåst og håpløst. Slikt selger ikke aviser. 

Perfekt opplegg til mediekritisk smash. Kommersielle hensyn infiltrerer pressefaglige vurderinger. Klikk og popularitet forveksles med nyhetsverdi. Mediene spiller seg selv utover sidelinjen når de ikke tar proaktivt ansvar for å bryte ut av denne fordummende sirkelen. 

Men min venn parerte godt: «Det er jo eksempler på dokumentarer og gravesaker som virkelig treffer», sa han. «Det er ingenting vi journalister heller vil. Men folk leser ikke hvis det ikke fenger og hvis det blir for vanskelig». 

Og plutselig traff han meg på et helt annet sted. For hvem var det som kvelden før hadde skrollet glatt forbi alle langleserne, de politiske kommentarene og utenriks, rett inn på sport og kjendis? Fem saker om Martin Ødegaard og Helene Spilling (virker som hun er mer på Arsenal-kampene nå som Skal vi danse har pause). Og hvem er det som i morgen, etter alt å dømme, vil sluke nye skandaler, krimstoff, skarpe konflikter og enkle løsninger, og la de mer komplekse nyansene ligge uberørt? 

Jeg skammer meg over å være rammet av vår tids aversjon mot kompleksitet.

Skulle ikke min psykologfaglige kunnskap hjulpet meg her? Jeg kjenner jo hjernens kronisk energibesparende modus. Jeg vet at i en verden spekket av informasjon er vi avhengige av forenklinger og mentale snarveier. Dermed er vi også som skapt for å bli matet, halvt liggende, av intellektuelt tomme kalorier. 

Jeg kjenner også min egen latskap godt nok til å vite at jeg virkelig må anstrenge meg for å gyve løs på noe substansielt etter en lang arbeidsdag. Men hvis jeg ikke gjør det, hvis jeg ikke lærer noe nytt, føler jeg meg snart like tom innvendig som filmsnuttene jeg til stadighet surfer inn i. 

Det alvorlige spørsmålet er hvordan i himmelens navn vi skal løse de store samfunnsutfordringene som ligger foran oss, hvis vi ikke lenger makter å forholde oss til annet enn overskrifter, enkle løsninger og fargerike bilder? 

Berkley-professorene Rittel og Webber har hevdet at nettopp problemenes komplekse natur er kjernedilemmaet i all samfunnspolitisk planlegging. Årsaksforholdene er sammenvevde og løsningene berører flere sektorer samtidig. Forsøk på iverksette enkle tiltak eller prosedyrer vil gjerne skape nye utfordringer andre steder i systemet. Slike «wicked problems», eller «gjenstridige problemer» på norsk, er ifølge Rittel og Webber egentlig uløselige. De kan likevel «temmes» ved å lytte godt til alle berørte parter og perspektiver, og ved å utarbeide en omforent problembeskrivelse som gir grunnlag for ulike løsninger som i sum gir ønsket utvikling.

Nyhetsspråket mangler finger­spiss­følelse i møte med Durek Verrett

Skal vi tro Rittel og Webber er den konfliktdrevne og overforenklende hverdagsjournalistikken ikke bare uegnet til å belyse og løse samfunnsproblemer, den bidrar til å gjøre dem mer gjenstridige. Vi trenger heller mye mer av den konstruktive, redaktørstyrte journalistikken. Ekstrahjernen. Den som hjelper oss å forstå flere sider av en sak, som utfordrer oss og som bidrar til klokere diskusjoner og løsninger. 

Mitt nyttårsforsett er derfor enkelt. Jeg skal klikke mindre på sakene om kjendiser og idrettsprestasjoner og anstrenge meg for å ta inn de litt mer kompliserte nyansene. Vi får tross alt de avisene vi fortjener. 

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.