I begynnelsen av september kritiserte jeg metoden Pressens faglige utvalg (PFU) benytter for å tolke Vær varsom plakaten. Eller rettere sagt, fraværet av metode.
I et forsvar kommer et samlet utvalg med flere oppsiktsvekkende uttalelser.
Blant annet om hvordan de nå forholder seg til Vær varsom plakatens punkt 4.7. Et samlet utvalg uttaler:
«Vær varsom-plakatens ordlyd er streng når det kommer til bruk av navn og bilde ved klanderverdige eller straffbare forhold. Hovedregelen er varsomhet, og særlig varsomhet på tidlig tidspunkt».
Streng? Hovedregelen er varsomhet?
Praksis har vært å veie hensyn mot hverandre
Joda, vi er alle enige om at dette rent språklig kan utledes av ordlyden. Problemet er bare at PFU i over ti år har utviklet en annen praksis på tvers av dette.
I uttalelse etter uttalelse har utvalget vist at VVP 4.7 er en norm som fordrer avveining mellom to likestilte hensyn. I den ene vektskålen ligger belastningen knyttet til identifisering. I den andre ligger hensynet til samfunnets berettigede informasjonsbehov.
En PFU-sak fra mars i år får frem poenget (min understrekning):
«Når redaksjonen vurderer om man skal identifisere en person som anklages, eller er dømt, for kriminelle forhold, må man veie belastningen for vedkommende og eventuelle tredjepersoner opp mot den offentlige interessen for å vite om personens identitet. Identifiseringen skal ikke gjøres for å straffe, men må begrunnes i berettiget informasjonsbehov», uttalte utvalget.
En rekke uttalelser om VVP 4.7 er bygget opp etter samme lest. Blant annet denne uttalelsen fra 2012, som er inntatt i kommentarutgaven til Vær varsom plakaten.
Her starter utvalget med å vurdere om samfunnet har et berettiget behov for å kjenne klagerens identitet. Og spør seg deretter om dette behovet skal veie tyngre enn den belastning omtalen har for klageren og hans nærmeste.
Hvordan skal vi tolke det nå?
Gjennom sin praksis har utvalget dermed utviklet en presseetisk regel på siden av Vær varsom plakatens ordlyd. Det har vært presedens for at det man «må», ikke er å være varsom med identifisering. Det man må, er å gjøre en avveining mellom to hensyn som trekker i hver sin retning.
Hvilket også er en naturlig og logisk følge av det å tolke ordlyden i VVP 4.7 i lys av pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet, slik dette er uttrykt i VVP 1.4.
Hvordan tror PFU at vi i pressen oppfatter det, når de nå i samlet tropp går ut hevder at regelen er «streng»? At hovedregelen er varsomhet?
Svaret er selvfølgelig at vi forholder oss til det utvalget sier.
PFU forankrer utspillet i mandatet de har fått fra styret i Norsk presseforbund. Som utrolig nok gir utvalget rett til å konkludere med brudd på god presseskikk, på bakgrunn av en tolkningsprosess som ikke krever annet enn ordlydstolking.
Innholdet i presseetikken svinger som en pendel fra utvalg til utvalg, og fra møte til møte.
Ulike konklusjoner er ikke problemet
Fellelsen av TV2 illustrerer hvor galt det kan gå. Her presterte utvalget å tolke seg frem til at fastleger har fått en mindre viktig «samfunnsrolle» enn hva fastleger hadde i en annen uttalelse fra 2020.
Mens utvalget i 2020 fremhevet at fastleger har flere hundre pasienter og derfor har en viktig samfunnsrolle, vektla utvalget i TV 2-saken at fastleger har en mindre viktig rolle enn kommuneoverleger.
Dette kritiserte jeg i forrige runde. Ikke noe problem!, parerer utvalget:
«Vi oppfatter ikke at en fastleges rolle er en konstant størrelse som gjennomgående vil lede til fellelse eller frifinnelse ved identifisering», skriver de i sitt svar. Før de lener seg på en tredje uttalelse:
«Disse sakene illustrerer den individuelle behandlingen som må finne sted. Det innebærer også at et moment kan vektes ulikt i to saker, fordi det skal veies opp mot ulike faktorer».
Akkurat her demonstrerer utvalget at de ikke har forstått særlig mye av min kritikk.
Ingen er kritiske til at Pressens faglige utvalg i to ulike saker om to ulike fastleger har konkludert ulikt etter en helhetsvurdering.
Det problematiske er at utvalget har produsert to uttalelser på tre år som fortolker fastlegers «samfunnsrolle» ulikt.
– Ikke til å tåle
Dette er et problem fordi begrepet «samfunnsrolle» i VVP 4.7 er knyttet til hvilken vekt man skal legge på samfunnets interesse i å få opplyst omtaltes identitet.
Sagt på en annen måte, begrepet «samfunnsrolle» avgjør hvilken startposisjon vektskålene skal ha. Omtaler man en person med en mer perifer samfunnsrolle, skal det mer til for å kunne forsvare identifisering.
Derfor er det faktisk ikke til å tåle at PFU hevder at fastlegers rolle ikke er en «konstant størrelse».
Ansvaret til norske fastleger har ikke forandret seg så radikalt på tre år, at deres «samfunnsrolle» etter VVP 4.7 er endret. At PFU ikke ser problemet, viser at vi ikke kan stole på utvalgets uttalelser.
At et samlet utvalg forsøker å bortforklare, ved å vise til at ulike momenter ble veid mot hverandre i en helhetlig vurdering, viser at de ikke evner å skille mellom tolkningen av generelle presseetiske regler og anvendelsen av dem på konkrete faktum.
Det bør bekymre alle som er opptatt av den frie pressens rammevilkår. For det betyr at utvalget i grunnen kun håndhever sin egen subjektive moral, basert på en nokså irrasjonell metode.
At et samlet utvalg forankrer sin metode i mandatet de har fått fra styret i Norsk presseforbund, forsterker alvoret.
Det hjelper ikke at utvalget ikke har hatt en intensjon om å skape ny presedens. Realiteten er at det gjør utvalget hele tiden, selv om de tydeligvis ikke ser det selv.
Har allerede innskrenket handlingrommet
Derfor hjelper det også lite at utvalget ikke ønsker å innskrenke redaksjonenes handlingsrom. Det toget har for lengst kjørt fra perrongen.
Nettopp derfor har jeg to ganger utfordret Norsk Presseforbund om å underkaste utvalget klarere metodiske prinsipper for tolkning av Vær Varsom-plakatens begreper.
Paradoksalt nok har det organet som faktisk har makt til å gjøre noe med dette uføret, til nå forholdt seg fullstendig taus i debatten. Jeg snakker selvsagt om styret i Norsk presseforbund. Jeg stilte dem følgende spørsmål:
Vil dere be om at utvalget som har makt til å innskrenke redaksjoners ytringsfrihet i etikkens navn, må bruke mer treffsikre verktøy enn sunt bondevett og magefølelse?
Jeg synes stadig at spørsmålet fortjener et svar.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
