Dette vurderte PFU i TV 2-saken

Vi vil gjerne gi honnør til alle som både løfter og deltar i debatten i bakkant av PFUs fellelse av TV 2 nylig. Siden det er reist flere spørsmål om hva utvalget har ment i vår uttalelse, og det var lukket behandling, vil vi gjerne bidra med å opplyse om det vi kan.

PFU bør ikke gjøre redaktør­rommet for trangt

Vi registrerer at PFU og selvdømmeordningen diskuteres på flere ulike nivåer. Vi skal holde oss til utvalgets mandat: Å vurdere hver innklagede sak opp mot Vær varsom-plakaten – på publiseringstidspunktet.

La det være sagt:

● Det var en vanskelig sak

● Det var tvil i utvalget

● Ingen i utvalget har ment at uttalelsen skal bidra til å stramme inn verken praksis eller handlingsrom

● Vi mener det ikke er forhold ved avgjørelsen som endrer kursen for presseetikken

Det står i uttalelsen at klageren hadde en samfunnsrolle som kommuneoverlege, men at utvalget «merker seg» at de påståtte forholdene er knyttet til hans rolle som fastlege. Det er fremført at dette danner ny presedens, fordi utvalget i en tidligere sak konkluderte med at en fastlege med sin samfunnsrolle måtte akseptere full identifisering.

Vi ser at setningen uten kontekst kan tolkes slik det gjøres.

Så for ordens skyld: Nyansen mellom de to rollene er ikke noe utvalget vektla i behandling av saken. I de tilfellene pleier det å stå nettopp at «utvalget legger vekt på».

Det er riktig, som redaktørforeningens generalsekretær legger til grunn i en diskusjon på Facebook, at dette er en formulering som skal «svare ut» en anførsel i klagen. Det fremgår av sekretariatets blogg om utvalgets diskusjon at både fastleger og kommuneoverleger har viktige samfunnsroller.

PFU minnet mer om et moralpoliti enn et etikkorgan

Kanskje kan det være aktuelt å se på hvordan uttalelsene skrives for tydeligere kontekst i lukkede saker. Vi holder oss som nevnt til å svare på den delen av kritikken som er reist mot PFUs uttalelse og begrunnelse.

Vi oppfatter ikke at en fastleges rolle er en konstant størrelse som gjennomgående vil lede til fellelse eller frifinnelse ved identifisering.

I saken som trekkes inn som eksempel, fra Smaalenenes Avis, hadde en fastlege mistet retten til å utøve deler av legegjerningen. Dette var én av flere fastleger i et lite miljø, og mediet anførte blant annet at det forelå en forvekslingsfare. Konklusjonen var at identifisering var presseetisk akseptabel.

I en annen ende av skalaen: For to år siden felte PFU av flere årsaker en avis for å ha identifisert en overgrepstiltalt med navn og bilde. Dette var ikke en fastlege, men en person med en annen samfunnsrolle som krever tillit.

Disse sakene illustrerer den individuelle behandlingen som må finne sted. Det innebærer også at et moment kan vektes ulikt i to saker, fordi det skal veies opp mot ulike faktorer. Så enkelt – og så vanskelig.

Vi vil gjerne påpeke at det ikke er vilkårlig hvor utvalget tar veien.

Det gjøres en omfattende forberedende saksbehandling av et svært kompetent sekretariat før behandlingen skjer i utvalget. Sekretariatet skjeler selvsagt til tidligere avgjørelser når de drøfter og skriver saksdokumenter, før utvalgsmedlemmene gjennomgår og vurderer om man er enig i sekretariatets forslag, uenig - eller faktisk usikker.

Selv om ikke alt nevnes underveis i møtene, er det heller ikke slik at utvalgets medlemmer ikke bruker PFU-basen med tidligere uttalelser i sitt arbeid.

Det har vært reist kritikk om at utvalget med fellelsen risikerer å innskrenke redaktørenes handlingsrom og krimjournalistikkens vilkår. Det er selvsagt legitime synspunkter.

Jaha? Fastleger har altså mindre risiko for å bli identifisert enn kommuneoverleger?

Vi deler imidlertid ikke oppfatning av at det har skjedd her. Noen punkter i plakaten åpner for stor grad av skjønnsvurderinger – både i redaksjonene og i PFU. Det gjelder for eksempel også punkt 4.1 om saklighet og omtanke i presentasjonen.

Vær varsom-plakatens ordlyd er streng når det kommer til bruk av navn og bilde ved klanderverdige eller straffbare forhold. Hovedregelen er varsomhet, og særlig varsomhet på tidlig tidspunkt. På den andre siden er det momenter som kan tale for full identifisering, som for eksempel overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer.

Utvalget anerkjente at flere argumenter kunne tale for identifisering. Det er et paradoks at mens alvorsgraden kan øke samfunnets behov for å vite hvem det dreier seg om, øker den samtidig også belastningen på omtalte ved full identifisering. Det er utvalgets oppgave å vekte argumentene mot hverandre.

Saken var alvorlig, det påståtte omfanget stort, klager hadde viktige samfunnsroller, og TV 2 hadde gjort selvstendig undersøkende journalistikk.

Samtidig var klageren suspendert, han hadde status som siktet, han var ennå ikke avhørt, omfanget var til dels uavklart - og det fantes bare én kommuneoverlege i den navngitte kommunen. Det var for eksempel ikke påvist forvekslingsfare, det kunne heller ikke sies å være noen overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse.

Etter vurdering av disse og flere andre momenter opp mot hverandre, ble utfallet i en vanskelig sak at vi ikke kunne se at mediet hadde godtgjort at samfunnets informasjonsbehov for navn og bilde veide tyngre enn belastningen på dette tidspunktet.

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Tove Lie, Gunnar Kagge, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys, Melissa Jocelyn Lesamana

Har du tips til denne eller andre saker? Kontakt oss på: tips@medier24.no

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.