Pressens selvdømmeordning er basert på at pressen selvpålagt har underkastet seg de publisistiske begrensningene i Vær varsom-plakaten.
Yrkesetikken pålegger oss strengere innskrenkninger enn hva som følger av norsk lov.
Pressens Faglige Utvalg (PFU) håndhever innskrenkningene, ved å fylle Vær varsom plakatens begreper med innhold.
Men hvilke metoder bruker egentlig utvalget for å gjøre det?
Mindre viktig?
I forrige møte felte de TV 2 for å ha identifisert kommuneoverlegen nord i Trøndelag. På publiseringstidspunktet var han siktet for overgrep mot 61 kvinner.
Til tross for at alle kan google seg fram til hvem kommuneoverlegen er, konkluderte PFU med at det var presseetisk uakseptabelt av TV2 å publisere navnet i spaltene.
Ett av de presseetiske argumentene de lente seg på, var mannens «samfunnsrolle».
Begrepet er hentet fra Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Her står det at «når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales», er det et moment som kan forsvare identifisering.
Dette tok PFU tak i. På veien mot sin konklusjon uttaler de:
«Den omtalte hadde en viktig samfunnsrolle som kommuneoverlege, men utvalget merker seg at de påståtte handlingene skal ha skjedd i rollen som fastlege, og ikke som kommuneoverlege».
Jaha? Kommuneoverleger løper altså en større risiko for å bli identifisert i norsk presse, enn fastleger? For rollen som fastlege, den er altså mindre viktig, ifølge norsk presseetikk?
Jeg tviler sterkt på at leserne er enige med utvalget. Er det én rolle leserne har berettigede forventninger til at de må kunne stole på, er det vel nettopp fastlegen?
Ny presedens
PFU var inne på det samme selv. Riktignok for tre år siden, og i en helt annen sak.
Her uttalte de seg slik om fastlegers samfunnsrolle:
«Som fastlege med ansvar for flere hundre pasienter måtte avisen kunne opplyse at legen mistet retten til å skrive ut sykemeldinger. PFU viser til VVP 4.7, og at det kan være berettiget å identifisere når «omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales»».
At denne uttalelsen gjaldt en sak hvor myndighetenes undersøkelser var kommet lenger enn i denne saken, endrer ikke på mitt poeng.
Som er at utvalget i begge de to uttalelsene fortolket begrepet «samfunnsrolle», men havnet på ulikt resultat.
I den ene uttalelsen tolkes begrepet slik at fastleger har en så viktig samfunnsrolle at de må belage seg på å kunne bli identifisert. I den andre slik at fastleger ikke har en like viktig samfunnsrolle som kommuneoverleger, og dermed at identifisering ikke er akseptabelt.
Jeg har derfor vanskelig med å følge PFU-nestleder Ellen Ophaug når hun hevder at kommuneoverlege-uttalelsen ikke setter ny presedens.
Ja, finnes presedens?
For all del, jeg kan ta feil. Men hvis akkurat denne uttalelsen ikke setter ny presedens, kan kanskje PFU oppgi én uttalelse som gjør det?
Jeg stiller spørsmålet vel vitende om at Pressens Faglige Utvalg antakelig ikke kan svare. Utvalget har jo rent faktisk fått blankofullmakt til å tolke Vær varsom, uten andre føringer enn plakatens ordlyd.
Derfor stiller jeg meg også spørrende til at uttalelser som setter presedens, faktisk finnes. Skal man kunne hevde det, må man samtidig være i stand til å beskrive hvorfor uttalelsen danner presedens. Hvilke kriterier skal man basere seg på da?
Det tror jeg ikke utvalget kan svare på.
For det første fordi kriteriene ikke finnes, så vidt jeg vet.
For det andre fordi jeg har lyttet til et tilstrekkelig antall møter i PFU til å danne meg et inntrykk av hvordan de forankrer sin presseetiske argumentasjon.
Det fremstår som at alle argumenter anerkjennes som gyldige så lenge de uttales av et av utvalgets medlemmer.
Ingen krever at utvalgsmedlemmene forankrer argumentene i kilder utenfor seg selv.
Problemet med denne «metoden» er at ingen i norsk presse egentlig kan resonnere sikkert om hva innholdet i norsk presseetikk er.
Vi kan ikke kjenne presseetikkens faktiske innhold før vi publiserer. Fordi arbeidet vårt blir målt opp mot presseetiske normer vi ikke visste at fantes, før de beskrives av PFU i etterkant, fra sak til sak.
TV2 fikk erfare det.
Ubesvarte metodespørsmål
For i sin uttalelse om kommuneoverlege-saken postulerer utvalget som vanlig bare hva de mener presseetikken «er».
Og etterlater med det en rekke ubesvarte metodespørsmål:
- Hva slags type kriterier er det som kjennetegner en person med en slik «samfunnsrolle» som Vær varsom plakaten nevner?
- I hvilke presseetiske kilder kan man lete for å finne svaret?
- Inneholder forarbeidene til Vær varsom-plakaten relevante vurderingstema?
- Kan man utlede prinsipper fra tidligere uttalelser? Presseetisk litteratur?
I stedet for å være en kilde til slik metodisk kunnskap om presseetikk, fremstår utvalgets konklusjoner som et mysterium.
Det skaper en usikkerhet som begrenser redaksjonenes handlingsrom, fordi vi frykter å bli felt av grunner vi ikke kjenner til.
Det rammer rammevilkårene for den frie og uavhengige presse. Og svekker legitimiteten som pressens selvdømmeordning er helt avhengig av for å kunne bestå.
Bedre begrunnelser
Etter ett års diskusjon om hvilken form utvalgets konklusjoner skal komme i, håper jeg vi nå kan gå over til å diskutere hvordan konklusjonene bør begrunnes.
Så lenge vi ikke krever at utvalget belegger sine normative slutninger i noe annet enn sitt eget subjektive skjønn, er resultatet nettopp det jeg advarte mot i fjor: Pressens Faglige Utvalg har fått både dømmende og lovgivende makt over pressen. Det er for mye makt fordelt på få hender.
Nettopp derfor utfordret jeg Norsk Presseforbund til å utvikle klarere metodiske prinsipper for tolkning av Vær Varsom-plakatens bestemmelser.
Slike føringer var ikke generalsekretæren eller PFU-lederen villig til å pålegge seg selv.
Denne gangen adresserer jeg derfor styret i Norsk Presseforbund:
Vil dere be om at utvalget som har makt til å innskrenke redaksjoners ytringsfrihet i etikkens navn, bruker mer treffsikre verktøy enn sunt bondevett og magefølelse?
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
