Victoria Finstad, journalist i Avisa Nordland, forteller i en kommentar i egen avis oppsiktsvekkende detaljer om egen jobbhverdag.
Hun forteller om meldinger, tafsing og ikke minst at hun er «blitt holdt fast, mens noen forsøkte å tvinge drikke nedi halsen på meg» når hun har vært ute på jobb som journalist.
Jeg kjenner jeg blir sint, både for at Victoria har måtte oppleve dette, og fordi respekten for kvinnelige journalister i Bodø tydeligvis er langt under der den burde være.
I ettertid har hun både fått massiv støtte, og mer hets for sin fortelling.
Avisa Nordland har satt inn tiltak som følge av kommentaren. Som opplæring i hvordan man skal håndtere oppdrag der kildene kan være beruset, og de vurderer at man ikke drar alene på slike oppdrag.
Heldigvis har jeg vært i jobbsammenheng vært godt skånet for det Victoria forteller om. Tenkte jeg først. Men så begynte jeg å mimre.
Jeg har balansert med kamera og blokk under skålende ølglass, og dekket arrangementer der enkelte var godt beruset - men heldigvis aldri blitt tatt på. Jeg har fått meldinger fra fremmede menn på Facebook bare minutter etter jeg har vært live på TV.
For en del år siden skulle jeg ringe og sjekke ut en ting i en sak. Han jeg kom i snakk med spurte flere ganger om jeg var singel, om jeg var vakker og ikke ville «komme bort etter arbeidstid». Nei takk, snakkes aldri. Gudskjelov at jeg hadde ringt fra kontortelefonen og ikke min egen mobil.
I nyere tid intervjuet jeg en stortingspolitiker. Jeg og fotografen gikk oss vill i stortingstunnellen, og ble sittende fast i feil bygg fordi vi ikke hadde adgangskort, så politikeren måtte komme og hente oss. Da følte jeg meg ikke så høy i hatten i utgangspunktet.
I heisen på vei til der vi skulle gjøre intervjuet kikket han konsekvent over hodet på meg, og snakket kun til den mannlige fotografen. Jeg prøvde meg på småprat, men fikk ikke noe svar, selv om det var jeg som hadde booket inn intervjuet.
Om det var en hersketeknikk eller ikke vet jeg ikke. Det funket isåfall dårlig, for jeg tror jeg aldri har vært så kritisk og skarp i replikken som under det intervjuet der.
I ettertid er det jo ikke noe av dette traumatiserende historier eller overgrep. Og slike historier skjer vel med alle journalister - uavhengig av kjønn, sant? Lignende historier har vel dere også opplevd, gutta.. ikke sant…?
Jeg har sjekket litt rundt med andre kvinnelige kolleger i bransjen. Litt ufine e-poster. Litt av hvert av ubehagelige opplevelser ellers i livet, men ikke som journalist. Blitt kalt for «hore» av en hissig leser. En og annen «kan jeg ta deg på puppen?»-kommentar fra en kilde.
«Hører jo stadig folk klage over at de blir møtt med en nedlatende «lille pike»-holdning», sier en. Den har jeg også kjent på selv, og hører flere eksempler som er i gråsonen. Ikke nødvendigvis seksuell trakassering, men fortsatt ufint og nedverdigende.
En kilde som svarer med «men hør nå her, søte deg» og en arm rundt skulderen hver gang det kom et kritisk spørsmål. Blitt omtalt som «lille venn» eller «blond». Blitt bedt ut på date etter intervjuet, eller ikke blitt trodd på at det var hun som var avisens utsendte.
Hele denne problemstillingen handler om roller og status. Som journalist har du i utgangspunktet en maktposisjon, men det er også kort vei til å bli nedgradert i møte med kilder som er i en annen posisjon enn deg. Når du møter noen med makt, høyere status, alder og mer erfaring.
Det handler også om utgangspunktet man selv har. Man har en annen etos, og blir møtt med en annen respekt når man er 18 år gammel i lokalavisen kontra når man er 28 år og kommer fra Dagsrevyen. Fortsetter det i den retningen så kan jeg jo glede meg til å bli 38.
Da jeg studerte var det en medstudent som stilte spørsmål ved hva man skulle gjøre i slike situasjoner der man blir nedgradert. Hun var blitt fremstilt som «en søt ung journalist som venter på deg i resepsjonen», og opplevde det som ubehagelig.
Hun fikk et svar ala «Ikke bry deg, og bruk undervurderingen til din fordel».
I tilfeller der det ikke er krenkende, annet enn litt irriterende å bli fremstilt slik, er det kanskje mitt beste tips også. Og den teknikken jeg har brukt mest selv: Undervurder meg som journalist, og bli overrasket over at jeg kan mine fakta og fortsatt stiller kritiske spørsmål.
Og jeg gjør jo noen grep også. Jeg går helst ikke i kjole ute på oppdrag. Litt fordi det er upraktisk, men mest av alt for å ikke føle meg sårbar. Jo tryggere jeg føler meg, jo vanskeligere er det å nedgradere meg. En trygg journalist som ikke trenger å tenke på klær eller status eller føle behov for å hevde seg, er en bedre journalist.
Det største problemet oppstår når grensene overskrides. Når undervurdering blir til mangel på respekt og det igjen blir til overgrep.
Hva gjør vi med dette, og hvordan stopper vi det før det er for sent? Jeg aner ikke.
Trenger vi bedre opplæring i journalistikkutdanningen på hvordan vi håndterer dårlig oppførsel?
Må vi gjøre som Avisa Nordland: sende dobbelt med ressurser på en-persons-jobber?
Introkurs når du starter i en ny jobb?
Bare bli litt tøffere i trynet og ikke kle oss i kjole?
Å snakke høyt om det og si ifra når det skjer kan i hvert fall være første steg. Og for hver eneste Victoria Finstad som prater høyt om dette, er et steg i riktig retning.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
