Journalisten forteller om da han tilfeldigvis oppdaget en sak ved å søke innsyn
Foto: Kristine Sterud / Kjartan Bjelland / Fædrelandsvennen
DEBATT:
For mye innsyn?
«Kjære Hans-Petter Christensen, er det et problem om journalister leser litt flere dokumenter enn de trenger til den saken de jobber med akkurat nå?», skriver Tarjei Leer-Salvesen.
Svarer på Hans-Petter Christensens debattinnlegg «Åpenhet i offentlig sektor er mer enn kvantitet».
Jeg jobber mye med innsyn som metode i journalistikken min. Jeg er en av de som veksler mellom målrettet research på en bestemt sak jeg jobber med, og det å be om innsyn i andre saker jeg bare er nysgjerrig på.
Slik lærer jeg mer om hva som skjer i ulik deler av offentlig sektor, og får tilgang til saker jeg ikke har fått høre om fra redaksjonens tipsere.
La meg fortelle om en dag jeg gjorde søk i eInnsyn. Statsforvalterens postjournal har mange tilsynssaker hvor jeg kan lese vurderinger de gjør av tjenestetilbudet i kommunene i nedslagsfeltet til vår avis. Jeg jobber i Fædrelandsvennen, og vi er derfor spesielt opptatt av saker som angår Kristiansand og kommunene rundt byen her i sør.
I den samme journalen finner jeg fylkeslegens saker som berører Sørlandet sykehus. Jeg skulle hjelpe en kollega med målrettet research på en sak om sykehuset. Så kom jeg tilfeldig over en sakstittel som gjaldt kommunehelsetjenesten i Kristiansand. Den vekket min interesse, og jeg bestilte dette dokumentet også.
Denne gangen var det «overskuddsbrevet» som ble den viktigste saken.
Det var på ingen måte et målrettet søk, men jeg kom over et dokument som fortalte om alvorlig svikt i tilbudet til kommunens voksne utviklingshemmede, som bor i kommunale bofellesskap. Fem ansatte var avskjediget. Sakene handlet om omsorgssvikt, vold mot beboere og tyveri av medikamenter rett fra dosetten.
Når jeg leste dette, forsto jeg at det må være fem saksnummer som går i dybden på hver av disse sakene. Dermed startet en målrettet jakt på mer informasjon om hver av disse.
Jeg fant fem aktuelle saker og ba om innsyn. Fire av disse traff blink. Den femte var feil, men var relatert likevel, og verre enn jeg ante. Den dreide seg om håndteringen av en sak der en utviklingshemmet mann var utsatt for flere voldtekter i bofellesskapet.
Dette var ikke en av de opprinnelige fem sakene jeg var på jakt etter, men ble et litt tilfeldig funn fordi jeg leter «rundt» dokumentet jeg har funnet når jeg har identifisert en sak vi vil se nærmere på. Når vi gikk videre til politiet, skjønte vi at det dessverre er mange saker med alvorlige seksuelle overgrep mot voksne utviklingshemmede. Sakene er vanskelig å etterforske, og de er svært tabubelagte. Ingen hadde tipset oss. Det var postjournalen som «sladret». Dette ble utgangspunktet for en serie artikler Connie Bentzrud og jeg skrev i Fædrelandsvennen i vår.
«Er det ikke slik at litt for mange innsynsbegjæringer rundt om i landet er mer preget av kvantitet og «for sikkerhets skyld» enn målrettet, konkret research?» spør du, Hans-Petter Christensen. Du signerer som tidligere rådmann og ass. Fylkesmann og har nok mye erfaring med å håndtere innsynskrav fra journalister.
En av bekymringene i innlegget ditt, er at ikke alle journalister kjenner forvaltningsstrukturene. Der er jeg enig med deg.
Mange i faget vårt kunne nok med fordel hatt et par vakter med lavere produksjonspress, hvor tiden ble brukt til å forstå strukturene på de offentlige institusjonene vi stadig kommer i berøring med. Noen gode samtaler med nøkkelfolk der, enten vi snakker om statlig eller kommunalt nivå, vil øke den gjensidige forståelsen.
Men jeg mener behovet for forståelse er gjensidig. Jeg er enig med deg i at vi kan jobbe for å styrke kvaliteten i kommunikasjonen. Men jeg deler ikke bekymringen hva angår kvantiteten. Er det virkelig et problem om journalister leser mange dokumenter?
Jeg har sympati og forståelse med saksbehandlere og arkivarer som har travle hverdager allerede, og kan oppleve krav om innsyn som en ekstra tidstyv. Jeg snakker mye med saksbehandlere og arkivarer, og jeg vet at en del av dem følger med og lurer på om journalisten fikk bruk for dokumentet de ekspederte.
Det disse ikke alltid vet så mye om, er hvordan vi jobber med dette som journalister. Det er bare noen få dokumenter vi får innsyn i, som blir direkte grunnlag for saker og som siteres. Mye av det vi ber om innsyn i, er dokumenter som bestilles og leses for at journalisten skal ha bred oversikt over et saksfelt.
Noen dokumenter brukes til å falsifisere en hypotese, i en sak som dermed aldri kommer på trykk. Innsynet har likevel hatt en verdi, hvis det har bidratt til at vi unngår å trykke noe som er galt. Og atter andre dokumenter leser vi uten å se hvordan vi kan bruke dokumentet i en artikkel, men vi blir kanskje litt mer kunnskapsrike og bredere orientert likevel. Det er alltid bra å ta inn mer kunnskap.
I tilfellet med dokumentene om de psykisk utviklingshemmede her i Kristiansand, så gikk det flere måneder fra jeg ba om innsyn til sakene kom på trykk. Det er ofte slik i saker som er sensitive og kontroversielle. Vi skal ha muntlige kilder og vi skal ha skriftlig dokumentasjon fra flere ulike steder. Vi skal også ivareta mennesker som er i en svært sårbar situasjon. For en som håndterte mine innsynskrav, kan det i en lang periode ha sett ut som om vi hadde lagt sakene bort.
Hovedregelen i offentleglova er at dokumenter skal være åpne for innsyn. Den avtroppende regjeringen pekte ut en fin kurs som kan bidra til å forene målet om mer åpenhet med behovene til saksbehandlere som gjerne vil bruke mindre tid på innsynskrav. Daværende moderniseringsminister Jan Tore Sanner mente økt bruk av fulltekst-publisering på eInnsyn var en del av løsningen. Kun et fåtall etater har blitt gode på dette, men verktøyene ligger klare. Når det blir mer utbredt, kan både journalistene og offentlig sektor spare tid.
I mellomtiden, mens vi venter på økt bruk av fulltekst-publisering, har jeg et råd til offentlige etater som opplever hyppige innsynskrav fra journalister og andre borgere: Tenk på det som en gave. Det er et tegn på en befolkning som vil ta til seg kunnskap. Innsyn og spredning av kunnskap er medisiner mot fenomener som falske nyheter. Hvis det blir for travelt, så kan man styrke bemanningen av arkivet.
Arkivarer er gjennomgående sympatiske folk, og ingen arbeidsplass blir dårligere av å ha tilstrekkelig bemanning på dokumentsenteret. Ja, jeg vet at det koster litt. Men vi skal investere i verktøyene som ivaretar den offentlige hukommelsen, og som gir oss bedre journalistikk og et godt demokrati.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
