Flere lover burde endres, mener Kjetil Stormark
Privat / Kristine Sterud
DEBATT:
Pressefriheten under press - også i Norge
«Pressefriheten er under angrep også i Norge, i vesentlig større omfang enn hva folk flest er klar over. Nå bør tiden være inne for å rydde opp.», skriver Kjetil Stormark.
Det er lett å se seg blind på at Norge de tre siste årene er rangert som nummer 1 på den internasjonale pressefrihetsindeksen. De færreste journalister i Norge trenger å frykte for liv og helse i utøvelsen av eget yrke. Heldigvis.
Tildelingen av årets Nobels fredspris til to av journalistene som risikerer mest av alle, den amerikansk-filippinske journalisten Maria Ressa og den russiske redaktøren Dmitrij Muratov i avisen Novaja Gazeta, minner oss om at vi som lever i Norge er privilegerte og heldige.
Men også her hjemme har vi store utfordringer.
I løpet av de over 30 årene jeg har vært aktiv som journalist, er utfordringene blitt større og ikke mindre. Ett av journalistenes viktigste verktøy, Offentleglova, brytes i stort omfang. Loven er ment å sikre at alle dokumenter i statsforvaltningen som grunnprinsipp skal være offentlige og frie for innsyn. Dette er en sikkerhetsventil for å sikre en åpen og opplyst, offentlig samtale og best mulig beslutninger.
Men unntaksbestemmelsene i loven misbrukes i stort omfang. Det gjelder på alle fagområder, men i ekstra stort omfang i saker som handler om forsvar, sikkerhet, beredskap og sikkerhets- og utenrikspolitiske forhold. Denne praksisen får bre om seg uten at det får noen som helst konsekvenser. Offentleglova inneholder i dag ingen straffesanksjoner. Brudd kan ikke straffes med bøter eller fengsel, slik vanlige lovbrudd kan. Den siste Offentleglova trådte i kraft i 2009 og skulle vært evaluert i 2013. Men dette ble ikke fulgt opp av Solberg-regjeringen.
Heller ikke Sivilombudet, som fører tilsyn med saksbehandling i statsforvaltningen, kan ilegge straff for alvorlige og systematiske overtredelser. Den forrige regjeringen har også nektet Sivilombudet tilgang til regjeringsprotokoller. Erna Solberg nektet i tillegg pressen innsyn i hennes og andre regjeringsmedlemmers kalendere og foreslo at underlagsdokumentene fra Koronakommisjonen skal hemmeligholdes i hele 100 år. Samtidig er det sjelden kost at fagdepartementer formulerer kritikk mot underordnede forvaltningsorgan. Tilsynsfunksjonen forsømmes og er i mange tilfeller ikke-eksisterende.
Også innen strafferettspleien er norske mediers informasjonstilgang for dårlig. Mens svenske medier får tilgang til politi- og etterforskningsdokumentene når det tas ut tiltale, er norske medier prisgitt hva de greier å fange opp av opplysninger fra berammingslister, tiltalebeslutningen og dommen, men er ellers normalt prisgitt lekkasjer og hva som fanges opp muntlig under hovedforhandling i retten.
Norske journalister bør får lik tilgang til informasjon som i Sverige. Det ville gi en forbedret rettssikkerhet og sterkere kontradiksjon enn i dag.
Norske medier bør også få styrket tilgang til å kunne gå gjennom dokumenter fra avsluttede straffesaker. For å få slik tilgang, må man ha «saklig grunn», slik det tidligere var formulert i påtaleinstruksen, som på dette området nå er erstattet av politiregisterforskriften. Men ofte kommer påtalemyndigheten, dessverre, til at mediene ikke har saklig grunn.
Alt dette er noe den nye regjeringen bør gripe fatt i og endre på. Gitt nytiltrådt statsminister Jonas Gahr Støres uttalelser om viktigheten av kritisk og undersøkende journalistikk, etter at han prisverdig nominerte Maria Ressa til fredsprisen, bør han sørge for at brudd på Offentleglova blir straffbare.
Det samme bør gjelde for brudd på Arkivloven og Arkivinstruksen, som gir regler for hvordan offentlige dokumenter skal arkiveres og journalføres. Også her foregår det lovbrudd i betydelig omfang, ved at store mengder saksbehandling eksempelvis på e-post og sms aldri blir journalført. Det er også hull i loven som utnyttes systematisk, eksempelvis knyttet til at det ikke er satt noen tidsfrist for hvor raskt et dokument skal journalføres. I enkelte tilfeller tar det år før et dokument blir journalført og dermed blir gjenfinnbart for journalister og andre.
Også regelverket for hvor lenge sikkerhetsgraderte, dvs hemmelige, dokumenter kan forbli graderte, misbrukes i stort omfang. Siden 1990 har hovedregelen vært at alle graderte dokumenter automatisk skal avgraderes etter 30 år, med mindre det foreligger svært spesifikke grunner til at graderingen må videreføres.
Men i dag er det mer regelen enn unntaket at dokumenter i statsforvaltningen forblir hemmeligstemplet langt utover 30 år. Undertegnede har gjennom egen research nylig identifisert dokumenter som fortsatt holdes hemmelige, mer enn 61 år etter at de ble utarbeidet. Og det skjer i saker uten at statsforvaltningen kan påberope seg en av de ytterst få unntaksbestemmelsene i eksempelvis Forvaltningsloven om at personsensitive opplysninger kan holdes tilbake i 60 år. Også denne unntaksbestemmelsen er unødvendig omfattende.
Det såkalte Arkivlovutvalget har foreslått at tidsgrensen for taushetsbelagte personopplysninger burde være 10 år etter personens død, slik det er i Danmark. Det er en vurdering jeg er enig i.
Pressen må få bedre mulighet til å utfordre misbruket av hemmelighold. I USA kan man med en presidentordre i hånd begjære at dokumenter må gjennomgås på ny, for å vurdere om graderingsnivået er riktig og i samsvar med lovverket. «Mandatory declassifcation review (MDR) request» heter det i USA, men er en rettighet som dog er forbeholdt amerikanske statsborgere. Prosessen er ikke ideell, og tar i USA som regel flere år. Men en slik mulighet bør journalister og forskere få også i Norge, for eksempel gjennom en justering av Sikkerhetsloven. Og vi bør kunne forvente at saksbehandlingen er langt raskere enn i USA, dersom vi nordmenn faktisk mener at Norge skal være verdensmester også i åpenhet.
Mediene og journalister møter også motkreftene på andre vis. Hersketeknikker og aktiv eksklusjon av enkeltjournalister er ikke direkte uvanlig i Norge. Det er en metode jeg har sett benyttet mot kolleger og som jeg selv har fått smake gjentatte ganger når mine spørsmål oppleves som ubehagelige og for kritiske.
Det er selvsagt milevis unna situasjonen i land der journalister tas av dage bare fordi de gjør jobben sin. Norske journalister er i så måte privilegerte, for å si det pent.
Men glansbildet av Norge som et mekka for journalister stemmer heller ikke helt.
Mitt inntrykk er at også det norske maktapparatet tar seg friheter og forsøker å strekke strikken så langt de kan. Over tid observerte jeg at Solberg-regjeringen i årevis hadde sine favorittmedier og favorittjournalister som de gikk langt oftere til enn andre, og som hyppig fikk tilbud om eksklusive nyheter, selv om Statens kommunikasjonspolitikk slår fast at likebehandlingsprinsippet skal gjelde.
Alle medier og journalister skal ha lik tilgang til informasjon. Ingen skal forskjellsbehandles. Men i virkeligheten tar de fleste regjeringene streng regi, spesielt i saker der det er politisk viktig hvordan en sak kommer ut offentlig. Talsmannsapparatet er i dag dessuten mer brutalt i behandlingen av journalister som utfordrer dette narrativet. Da jeg begynte i yrket, var det langt mer dannelse. Nå er det litt for ofte rå makt som gjelder.
Men den mest alvorlige tendensen er den aktive og lovstridige treneringen av pressens lovbestemte tilgang til informasjon og at andre deler av lovverket er for restriktivt i Norge i dag. Her bør det tas solide og tydelige grep for å stoppe og reversere denne utviklingen.
De grepene bør komme fra toppen, fra landets nye statsminister Jonas Gahr Støre.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
