Fredrik Bjerknes
Fredrik Bjerknes

DEBATT:

Er man misfornøyd med SKUP, bør man sende inn metode­rapport

«Debatten om SKUP viser hvordan undersøkende journalistikk i Norge i stor grad defineres av dem som bedriver den», skriver Fredrik Bjerknes.

Publisert

Det har vært interessant å følge den pågående debatten i Medier24 om SKUP. Juryleder Bernt Olfusen mener det er «uforståelig og dypt beklagelig» at ikke flere lokalaviser fra Amedia og Polaris er interessert i å sende inn metoderapport til SKUP. Amedia avfeier kritikken og hevder at SKUP må endre både styresammensetning og konkurransestruktur for å gjøre seg mer relevant for lokalavisene.

Fra begge sider fremlegges det gode argumenter, men felles for alle involverte er at de opererer med forskjellige virkelighetsforståelser og litt karikerte bilder av undersøkende journalistikk, undersøkende metoder og SKUP. Fra et mediesosiologisk perspektiv er dette interessant fordi det illustrerer hvordan journalistikkens praksiser, definisjoner og grenser hele tiden er i forhandling. I forskningen finnes det ikke noe entydig svar på hva som skiller undersøkende metoder fra «vanlig» journalistiske metoder. Grensene mellom undersøkende journalistikk og vanlig journalistikk er flytende og gjenstand for kontinuerlig debatt. I motsetning til hva man kanskje skulle tro, er dette positivt. Det tvinger oss nemlig til å flytte oppmerksomheten fra hva undersøkende journalistikk er, til hvordan undersøkende journalistikk defineres, og av hvem.

Hvis vi ser bort fra mediepolitiske rammevilkår og mer overbyggende samfunnsstrukturer, kan vi litt forenklet si at det fortrinnsvis er to ting som til enhver tid definerer hva journalistikk er: all journalistikken som lages og publiseres, og all metapraten rundt denne journalistikken. Det finnes anslag til metaprat i publisert journalistikk også, men den er kanskje aller tydeligst i dokumenter som SKUP-rapportene, i mediedebatter som denne teksten er en del av, i Medier24s spalter for øvrig, i forskningen, i sosiale medier og en rekke andre steder.

Poenget er at forhandlingen om hva journalistikk er; hvilke praksiser som er akseptable og uakseptable; hvilke muligheter og begrensninger som finnes i journalistikken; og hvem som skal få kalle seg journalist, foregår på ulike nivåer hele tiden. Og det stopper aldri.

Noen arenaer og noen former for journalistikk er imidlertid ansett som viktigere premissleverandører enn andre, og her har SKUP-konferansen og den undersøkende journalistikken fått en stadig viktigere posisjon og autoritet i Norge siden organisasjonen ble stiftet tidlig på 1990-tallet. De siste årene har det være mye snakk om at datadrevne metoder har «overtatt» SKUP og undersøkende journalistikk. Det er det lett å få inntrykk av hvis man bare har lest vinnerrapportene de siste fem årene. Men så enkelt er det ikke.

I en nylig publisert forskningsartikkel har jeg lest og analysert alle SKUP-rapportene fra 2018. Det året var det samlet sett metodene innsynsbegjæring og intervju som ble mest omtalt – metoder som er helt dagligdagse for enhver lokalavisjournalist. Datadrevne metoder var riktignok også utbredt, men det samlede bildet er mer komplekst enn det representantene fra Amedia gir inntrykk av. I 2018 var det snarere kombinasjonen av det redaktørkollegiet i Nordlys kaller «klassiske og etablerte metoder», og mer nyskapende (og gjerne datadrevne) metoder, som pekte seg ut som mest vanlig.

Andre deler av kritikken fra de mindre avisene treffer bedre og støttes langt på vei av forskningen. To tidligere doktorgrader på SKUP-prisen og det norske journalistiske feltet er nokså entydig i sin dom: SKUP er en pris av og for den journalistiske eliten. Siden originalitet og nyskaping er et så viktig kriterium for å vinne prisen, favoriseres selvsagt medier med mye ressurser. Tid, ekspertise og teknologi ser ut til å være viktige faktorer for å kunne finne på noe nytt.

Mens slike ressurser ofte mangler hos små lokale redaksjoner, er hovedstadsmediene og riksavisene heldigere stilt. Dermed kan de også realisere store ambisiøse graveprosjekter, noe som igjen øker sjansen for at de kan nå til topps i SKUP. På den måten transformerer de økonomisk kapital til symbolsk kapital og befester sin posisjon og status i det norske medielandskapet. Slikt sett har de mindre avisene et poeng når de hevder at konkurransen er innrettet på en urettferdig måte, og at sjansen for å vinne slik sett er liten.

Denne dynamikken er det legitimt å kritisere, men er det virkelig slik at det ikke er noen vits å delta hvis man ikke kan vinne? Her kommer de ulike oppfatningene om hva SKUP er, tydelig frem. Olufsen vil ha mindre aviser med på dugnaden, mens Amedia ikke vil delta i en konkurranse der de ikke kan vinne. Det paradoksale med SKUP-konferansen er at den er samlende og splittende på en gang. Alle er i utgangspunktet invitert til å delta, men utfallet av konkurransen vil alltid si noe implisitt om hvor grensene går mellom god og mindre god undersøkende journalistikk, mellom gode og mindre gode undersøkende metoder og mellom gode og mindre gode undersøkende journalister.

Det er en feilslutning å tenke at de som sender inn rapport til SKUP, bare konkurrerer med hverandre. De konkurrerer også med alle som ikke deltar. Slik sett skaper konkurransen et skille mellom SKUP-verdig journalistikk og all annen journalistikk.

Metoderapportene som sendes inn til SKUP, er selvrapporteringer om journalistisk praksis. Det kan være fristende å avfeie denne typen dokumenter som selvsentrert snakk fra en eksklusiv gruppe journalister som prøver å vinne en pris. Men faktum er at denne typen refleksjoner om egen rolleforståelse har reell innflytelse på journalistisk praksis. En slik påvirkning finnes det også spor av i SKUP-databasen. Flere prosjekter de senere årene refererer eksplisitt til metoder og metodebeskrivelser innsenderne har lest i rapporter fra foregående år - og det er ikke bare vinnerbidragene som nevnes. SKUP-databasen er i tillegg åpen for alle og rapportene leses flittig av journaliststudenter, beslutningstakere og andre interessegrupper. Hvis man vil være med på å definere og påvirke hvordan undersøkende journalistikk drives i Norge, finnes det med andre ord knapt noen mer effektiv måte enn å levere en SKUP-rapport.

Jeg tror derfor Amedia og Polaris gjør sine egne journalister en bjørnetjeneste når de råder dem til å ikke sende inn metoderapport til SKUP og delta i konkurransen. For det første vitner det om en begrenset forståelse av den faglige gevinsten av å reflektere over egen praksis. For det andre vitner det om en manglende tro på at egne journalisters erfaringer også kan være relevante for andre. Og for det tredje fører det til at hovedstadsmediene og riksavisene får enda mer suveren definisjonsmakt innenfor den undersøkende journalistikken.

Istedenfor å bekymre seg over at de ikke kan matche prosjektene og rapportene til Dagens Næringsliv og VG, bør de mindre avisene spørre seg om hva som mangler i SKUP-databasen og hva slags kunnskapshull de kan bidra til å fylle. SKUP trenger detaljerte og innsiktsfulle beretninger om observasjon som metode. SKUP trenger mer selvkritiske refleksjoner rundt hvordan man tolker og analyserer data, også av den typen man ser, hører og leser. SKUP trenger å få vite om hvordan det er å drive kritisk journalistikk i et lokalmiljø der alle kjenner alle. SKUP trenger bidrag som handler mer om hvordan opplysninger kontrolleres og sjekkes, og mindre om enkel Internett-research. SKUP trenger nyskaping som ikke alltid er teknologidrevet. Slike rapporter vil gi andre innsikter i hva undersøkende journalistikk er og kan være. Det er ingenting som tilsier at mindre lokalaviser ikke har noe å bidra med her.

Hvis landets lokalaviser ønsker å motvirke at en håndfull medieaktører får definere hva undersøkende journalistikk er, bør de melde seg på SKUP og sende inn metoderapport istedenfor å boikotte og klage på feige lag. Det tror jeg vil styrke den undersøkende journalistikken lokalt, og være en berikelse for hele Presse-Norge.

Powered by Labrador CMS