Jørn Steinmoen
FOTO: JAN STORFOSSEN
DEBATT:
Hvorfor ikke like godt kutte ut SKUP-prisen?
«Fra min skyttergrav på Kongsberg kommer her en verbal salve i et forsøk på også å treffe blinken», skriver Jørn Steinmoen.
Debatten om lokalavisenes manglende innsendelse av metoderapporter til SKUP-prisen har bølget de siste ukene. Er en strek i oversikten over antall metoderapporter fra lokalavisene ensbetydende med at vi også har satt en strek over den kritiske, undersøkende journalistikken? Serverer vi kun lettbeinte gla’saker, rapporterer utelukkende om de dagligdagse hendelsene i våre lokalsamfunn, krydrer vårt lokale nett-innhold med en menneskeskjebne fra en «Landet rundt»-reportasje og har helt glemt journalistikkens ABC når de digitale målingene har blitt inkorporert i lokalavis-redaksjonene?
Fra min skyttergrav på Kongsberg kommer her en verbal salve i et forsøk på også å treffe blinken. Det er selvfølgelig ikke slik at journalister og redaktører i lokalavisene har glemt fra sine hjemmekontor å være nysgjerrige og stille de kritiske spørsmålene for å avsløre dumskap og maktmisbruk. Også i vår arbeidshverdag er det behov for en god porsjon pågangsmot, kreativ journalistisk metode, skarpskodde penner og få den oppmuntrende støtten fra gode kolleger og ledere. Det er essensielt i enhver avisredaksjon å å ha teften for sakene som fortjener ekstra oppmerksomhet. Hvor velutviklet luktesansen vår eventuelt er for å ivareta vårt samfunnsoppdrag, hadde vært mer fruktbart om forskerne hadde gravd i enn en overfladisk, populistisk kritikk basert på manglende metoderapporter.
SKUPs engasjerte dugnadsgjeng fortjener selvsagt en sjampis-skål og kollektiv applaus for hva de har gjort som tilretteleggere for læring og utvikling innenfor vårt fag. Uten SKUP hadde den kritiske, undersøkende journalistikken i Norge ikke vært der den er i dag. Det er også SKUP-styret som må ta ansvar for hvilken retning en av hovedoppgavene har tatt når vi kommer til punktet: «dele ut priser for de beste journalistiske arbeidene innenfor feltet» som jo er selve incentivet for å sende inn metoderapporter.
Det snakkes varmt om delingskultur og hvilke verdi alle rapporter har for å utvikle den kritisk, undersøkende journalistikken i Norge. Det vil være skivebom fra min side å kritisere et slikt edelt standpunkt. Delingskulturen er heldigvis bedre enn noen gang blant norske lokalaviser uavhengig av SKUP, er min erfaring etter 20 år som redaktør. Dette handler ikke om motvilje til å dele.
Det blir også trukket fram at selve prisutdelingen bare er krydderet og ikke hovedretten på den årlige konferansen? Så hvorfor ikke like godt kutte ut prisutdelingen og isteden hylle alle? For hadde DN, VG, Dagbladet, Aftenposten og NRK sendt inn like mange metoderapporter hvis de ikke konkurrerte om heder og ære for å ha levert kvalitetsjournalistikk det siste året? Neppe, uten krydderet hadde det antagelig blitt en smakløs festmiddag med enda færre til bords.
En kikk i det historiske sladrespeilet er derfor nyttig i denne debatten. SKUP-juryen har de ti siste årene kåret 11 vinnere og hedret 39 andre journalistiske prosjekter med et høythengende diplom. Kun én av disse 50 prisene er tildelt en lokalavis. Tønsbergs Blad, som er en av Amedias største redaksjoner, vant et velfortjent diplom for sine avsløringer i den såkalte Tjømesaken fra 2018. Og det er ikke slik at lokalavisene kun sendte inn noen få kandidater i denne omtalte perioden. SKUPs egen oversikt viser 42 metoderapporter fra norske lokalaviser, hvorav 30 av dem kom fra aviser i Amedia.
En nytt, kjapt blikk i speilet viser at i den forrige tiårsperioden (2001-2010) vant lokalavisene fem diplomer. Fakta er at stadig færre lokalaviser når opp i konkurransen. Hvorfor? Og kan det ha gjort noe med motivasjonen for å sende inn en metoderapport? Incentivet fungerer jo i praksis bare for de største.
DNs avtroppende sjefredaktør Amund Djuve har fått velfortjent skryt for hvordan han sammen med dyktige redaksjonelle medarbeidere har utviklet gravejournalistikken i hans 22 år som toppleder. Redaksjonen har kronet dette møysommelige arbeidet med den prestisjetunge SKUP-prisen tre av de fire siste årene.
Å lese metoderapporten for Equinor-skandalen i USA er en fascinerende historie i seg selv. Den er utvilsomt til inspirasjon. Men metoderapporten dokumenterer også hvor avanserte og tidkrevende de journalistisk metodene må være for å for å trykke på publiseringsknappen når en slik skandale rulles opp. For å sitere metoderapporten:
«Bare denne siste runden med faktasjekk tok en hel arbeidsuke og er den mest omfattende noen gang i Dagens Næringsliv».
I Medier24s hyllest-intervju av Djuve kommer VGs ansvarlige redaktør Gard Steiro inn på noe ytterst interessant om utviklingen:
«Under Djuves ledelse har den kritiske og undersøkende journalistikken blitt viktigere, skarpere og mer avansert. Dette har primært kommet DNs lesere til gode, men også andre redaksjoner har nytt godt av DNs innovative metoder. Vi har lært og strukket oss etter dem.»
Det er unektelig en vesentlig forskjell i antall medarbeidere når du sammenligner lokalavisene med de regionale og ikke minst de nasjonale mediehusene. Den redaksjonelle muskelkraften gir mulighet for å sette av tid til å bygge unik spisskompetanse. Denne kompetansen er igjen avgjørende for å utvikle nye og mer avanserte journalistiske metoder. Det er en klar fordel med redaksjonell muskelkraft og spisskompetanse for å bli invitert opp på SKUP-scenen en lørdagskveld i mars. Det viser historien.
Debatten om lokalavisenes fravær fremstår tidvis som en avart av den mer velkjente politiske «by og land»-debatten. Men er avstanden egentlig et tegn på at dagens behov er å utvikle de journalistiske metodene i større grad som spesialverktøy? Er det slik at ulike medier trenger ulike verktøy for å oppfylle samfunnsoppdraget?
Enkel forskning, basert på tilbakemeldinger fra noen av mine redaktørkolleger i Amedia den siste uka viser at SKUP er lite relevant for floraen av norske lokalaviser. Det samme svaret kommer også fra LLA. SKUPs juryleder og styret må for all del utfordre oss. Det bør ikke være et mål i seg selv at lokalavisene fortsetter å glimre med sitt fravær når SKUP-juryen blir satt i arbeid. Men da må det også tas grep.
En tanke som allerede er lansert både i år og tidligere er en inndeling av prisene. Et eget SKUP-diplom som løfter den gravende lokaljournalistikken vil garantert være en gyllen mulighet for å få flere bidrag fra lokalavisene. Kritikken mot forslaget er at det vil bli oppfattet som en B-pris. I så fall viser ikke historikken at vi allerede er blitt B-gjengen?
Det er konstruktivt og lovende at nyvalgt styreleder Nina Selbo Torset på et møte med oss i Amedia i forrige uke sa at SKUP-styret vil kontakte lokalavisene for å få tilbakemeldinger. Det vil gi styret verdifull innsikt og ikke minst kunne bidra til at SKUP i større grad oppfyller egne vedtekter også overfor de små redaksjonelle miljøene i den norske mediefloraen: Å inspirere til og styrke kritisk og undersøkende journalistikk.
