Pressen trenger et oppgjør med dagens bruk av bilder

Fotorealismen vil omringe journalistikken i 2024. Pressen trenger et oppgjør med dagens bruk av bilder.

AI-bilder har vært et brennhett tema i året som har gått på grunn av lettere tilgjengelige og oppdaterte verktøy for å lage bilder i ulike stiler, basert på andre bilder.

Tjenester som Dall-E 3, Midjourney og Stable Diffusion har fått oppmerksomhet fordi de er i stand til å generere bilder som ligner fotografier. Midjourney v5 som ble lansert tidligere i år vakte internasjonal oppsikt da Bellingcat-grunnlegger Eliot Higgins brukte det til å visualisere bilder Donald Trumps arrestasjon i sommer, før det hadde skjedd. Bildene spredte seg som ild i tørt gress gjennom både sosiale og tradisjonelle medier.

Dette er det naturlig nok mange journalister som merket seg. Fred Ritchin, tidligere fotoredaktør i The New York Times, skrev allerede i februar om hvordan AI-bilder truer troverdigheten til fotografiet, og at "i løpet av det kommende tiåret vil det være som om vi klarte å drepe gåsa som la gullegget: det troverdige vitnet".

AI er her - ikke gjør denne tabben

Allerede i april, på et foredrag om desinformasjon, sa AFPs globale nyhetsdirektør at det ikke lenger er "nok å være en øyenvitne; du trenger noe mer substansielt", og nevnte metadata, satellittbilder, åpne kilder og lignende. Fotoredaktøren i VG tilbød en siste spiker i kista i november da hun ble sitert på at "bildet som medium har mistet sin dokumentariske verdi".

Norsk presse har i år nesten enstemmig avvist all bruk av AI-genererte bilder, med argumenter som at det kan "forvrenge sannheten" og at "ingenting kan stoles på lenger" ifølge fremtredende mediehus som NRK, TV 2, NTB, og Aftenposten. Tidligere i desember avviste også Pressefotografenes klubb all bruk av AI. Kun Nettavisen har valgt en mer liberal tilnærming, og har benyttet Midjourney til å illustrere kronikker og annet stoff.

Fotorealisme er nå mainstream

Men å gjenskape fotografiet uten et kamera er ikke en nyvinning som kom med AI. Som kunstform oppsto fotorealismen på 60-tallet som en slags antitese til den abstrakte kunsten. Kunstnere som Chuck Close, Richard Estes og Audrey Flack brukte primært fotografier som mal for deres detaljerte og "hyperrealistiske" malerier. I dag er ikke fotorealismen lenger en marginal eller perifer kunstform, den er mainstream. Det kan sies å være kjernekonseptet i vår tids visuelle kultur: film, spill, spesialeffekter, digitale opplevelser, 3D-modeller og så videre.

Et fascinerende eksempel er Toy Story 4, som alt i 2019 imponerte med sin nær perfekte fotorealisme, til tross for at det som ble filmet var animasjon. Den gang ga Pixars filmfotograf en fascinerende oppsummering av hvor de sto teknologisk: "Mitt virtuelle kamera er matematisk korrekt i forhold til et fysisk kamera. Det har blenderåpning, objektivforvrengning, dybdeskarphet og jeg kan etterligne kamerabevegelser med kraner eller dollyer som om det var på et fysisk sett". Dette viser hvordan kameraet er gjenskapt digitalt i programvare og eksemplifiserer “demokratiseringen” av fotorealismen.

Kunstig intelligens og kunstige momsregler

Fotojournalist Jonas Bendiksen advarte samme år mot denne utviklingen med sitt prosjekt The Book of Veles, der han blandet fotorealistiske objekter fra 3D-appen Blender med sin fotojournalistikk. På årets Blender-konferanse holdt Asbjørn Lote treffende nok en presentasjon tittelen "The Photorealistic Mindset". Der foreslår Lote å fokusere på det fysiske kameraets begrensninger, nettopp for å bedre gjenskape det digitalt.

Men bør verktøy som Blender forbys av mediene fordi det også kan brukes til å lage fotorealistiske bilder? Et fullstendig forbud mot slike verktøy i journalistikken vil neppe være bærekraftig på sikt, og den siste tids utvikling bør i stedet oppmuntre pressen til å ta et oppgjør med sitt eget forhold til bilder.

Et nytt forhold til bilder i pressen

Pressen opplyser altfor sjelden om detaljer og relevant kontekstuell informasjon tilknyttet bildene som benyttes. Vanligvis gir mediene leseren kun en liten grå bildetekst, kanskje med et navn og noe informasjon relatert til bruken, produksjonsmetoden eller hvor bildet ble funnet. 

Det kan være "illustrasjon", "arkivfoto", "foto" eller bare "sosiale medier". Et tydelig eksempel på journalistikkens – eller kanskje publiseringssystemenes – nåværende begrensninger bød The Guardian på i forbindelse med en kritisk sak om de AI-genererte bildene laget av Amnesty International i mai. Disse AI-genererte bildene blir fortsatt beskrevet som nettopp "fotografier" i saken.

Et nytt nivå av åpenhet rundt bilder kan være avgjørende for å lære opp både pressen selv, og ikke minst publikum, om bilder og bildets troverdighet. 

På et teknisk nivå kunne pressen latt seg inspirere av bildedelings-sider som Flickr, som i overflod tilbyr bildenes (meta) data. I tråd med dette burde det bygges langt bredere støtte for å tilby informasjon om bilder i publiseringssystemene, i stedet for å fjerne og skjule denne informasjonen, akkurat sånn som de fleste sosiale medier, og til dels nyhetsorganisasjoner, gjør i dag.

Dette ville også harmonert med tekniske løsninger som nå foreslås fra både Project Origin og Content Authenticity Initiative – begge samarbeid mellom teknologi- og medieselskaper som jobber med åpne industristandarder for metadata relatert til bilders autentisitet og opprinnelse.

Forsker: – Bra for business, dårlig for demokratiet

Bilder må ikke lenger behandles som underordnede kilder. Ved å aktivt merke dem, skrive presise bildetekster, gi referanser til hvem som laget bildet, på hvilke måter og gi relevant kontekst for bilder som publiseres, kan pressen åpne en bro til å potensielt formidle enhver ny bildeteknologi trygt.

Ved å bidra til å lære opp publikum om de forskjellige formene for bilder som eksisterer (og hvordan fotorealisme bare er én stil), kan mediene også bidra til en bredere samfunnsskepsis mot visuell feilinformasjon og styrke bevisstheten om det medieforsker Richard Rogers kaller “digitalt innfødte objekter”, som AI genererte bilder i fotorealistisk stil er et eksempel på.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.