Jon Martin Larsen har et håp for hva slags saker mediene vil skrive om i 2022.

KOMMENTAR:

Overalt rundt oss er det fortellinger om nød og lidelser. Fortellinger som trenger journalistikk

«Det neste redaksjonelle året bør handle om de fattige, de psykisk syke og de som lider av nød.», skriver Jon Martin Larsen.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel.

«Pene hvite lakener byttes mot litt julesjokolade», sto det i annonsen i den lokale facebookgruppen for oss som bor på Nesodden. Vi nærmet oss raskt julaften, og jeg hadde halv dag på jobben som ansvarlig redaktør i Akershus Amtstidende i Drøbak. Jeg skulle ha flere gjester i julen, og jeg sparte både tid og penger på å velge en byttehandel. Det lille sjokolademakeriet som fantes i Drøbak den gang lå bare noen meter unna redaksjonen, og her kjøpte jeg noe av den beste sjokoladen.

En halvtime senere sto jeg foran inngangsdøren til det som så ut til å være et tre-etasjers rekkehus et sted på Nesodden. En tenåring i pysjamas åpnet døren, og ropte på moren sin da han hørte mitt ærend. To barneansikter til dukket opp sammen med moren, og jeg skjønte at det treetasjes rekkehuset var delt inn i tre små leiligheter, og i denne lille leiligheten bodde en mor med tre barn. Moren sto plutselig med tårer i ansiktet.

«Jeg har aldri smakt så fin sjokolade», sa hun uten å se meg i øynene. Lakenene var hvite som nysnø og nystrøkne. Jeg kjente at jeg var glad for at jeg hadde tatt med meg noe annet enn bamsemums og butikkmarsipan.

Familien i den lille leiligheten har vært i tankene mine siden. I Akershus Amtstidende skrev vi om hundrevis av familier under fattigdomsgrensen på Nesodden, og foreldre som ikke hadde råd til å sende barna på skolens juleball. Lokal fattigdom ble satt på det politiske sakskartet.

Overalt rundt oss er det fortellinger om nød og lidelser. Fortellinger som trenger journalistikk. Å dekke fattigdom og nød i sitt eget nabolag opplevde jeg som ekstra krevende, blant annet fordi det er så nært og i mange tilfeller overraskende og vanskelig å ta inn over seg. Men hvem andre enn lokaljournalister kan oppdage og ta tak i disse historiene? Historiene kan også fortelle om svikt i det offentlige både lokalt, regionalt og nasjonalt. Et enkeltmenneske sin historie kan føre til nasjonale endringer, og kanskje også redde liv.

Bare noen timer etter hendelsen den dramatiske hendelsen på Bislett hvor politiet tok livet til en psykiatrisk pasient, stilte debattansvarlig Kristine Sterud i Medier24 følgende spørsmål: «Er nærbilder av mennesker i krise noe allmennheten må få se AKKURAT NÅ?» Svaret mitt som redaktør ville nok vært nei for noen år siden, men i dag svarer jeg et klart ja. Jeg har også sendt journalisten og redaktøren i Nettavisen mange varme tanker senere fordi disse publiserte videoen.

Fordi videoen er sjokkerende. Den var nødvendig for å belyse saken. Videoen av den tragiske hendelsen bidrar til at vi fortsatt snakker om omsorgen for mennesker med psykisk sykdom. Det er en av historiene vi vil huske fra medieåret 2021.

Vi skriver fortsatt om hendelsen og oppfølgingen, selv om det er mange uker siden. En av de siste bidragene var fra kommentator Joacim Lund i Aftenposten som fortalte oss at mannen som politiet tok livet av var hans tidligere nabo. Han het Louis. Og han hadde det ikke godt de siste årene.

Bare de siste ukene har jeg sett utallige historier fra mine venner og bekjente i mine sosiale medier om fattigdom, psykisk sykdom og nød. Jeg ruller og leser nesten daglig om venner som har fått vonde, rutinemessige og robotaktige brev fra NAV, om bekjente som ikke vet hvordan de skal klare seg på fem tusen kroner i måneden etter at faste utgifter er betalt, om bekjente som ikke har noen å være hos i juletiden. Venner som nå i desember velger «å stå fram» i sosiale medier med tragiske historier og barndomsminner «for om mulig hjelpe andre til å se at de ikke er alene». Det er modig gjort. Det er sterkt.

Det er vondt, det er dokumentasjon på så mange ting som bør tas tak i. Og selv om jeg har mange mennesker i sårbare situasjoner i livet mitt, så er jeg skråsikker på at jeg ikke er den eneste som finner disse historiene og vitnesbyrdene i mine sosiale medier. Det gjør nok du også.

Hvorfor er det sånn?

I stedet for å skrolle videre så er mitt juleønske at redaksjonene over hele landet velger seg noen av disse historiene, forteller dem, og bidrar til å løse dem. La 2022 bli enkeltskjebnenes år. For de er ikke alene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS