Einar Hanseid var ansvarlig redaktør VG, her fotografert 24. august 1987.
Einar Hanseid var ansvarlig redaktør VG, her fotografert 24. august 1987.

KOMMENTAR:

Verdens Aidsdag: VG-redaktøren som gjorde alt riktig

«Einar Hanseids skrev både norsk hiv-historie og norsk pressehistorie da han måtte håndtere aidsepidemien både i egne spalter og i egen stab. Det er en historie for lærebøkene. », skriver Jon Martin Larsen.

Publisert

I år er det 30 år siden journalist og vaktsjef i VG, Per Magne Flem døde av aids. De siste månedene har jeg, på oppdrag fra HivNorge, bidratt til å dokumentere et lite stykke norsk hiv-historie. Teksten er å finne på HivNorges nettsider og i desemberutgaven av det skeive magasinet Blikk. Historien er også en del av norsk pressehistorie, og bringer med seg viktig læring til dagens dekning av smitte og sykdommer.

Fra de to første registrerte tilfellene i Norge i 1983 økte smitten til 17 nye tilfeller av hiv og aids i 1984 og til hele 229 i 1985.

I 1985 var også dekningen av det som er omtalt som Henki-saken formidabel. I november 1985 ringer Henki Hauge Karlsen til den berømte advokaten Tor Erling Staff. Bartenderen var nettopp blitt oppsagt av arbeidsgiveren Papillon, en pianobar i Fredrikstad, fordi han hadde informert arbeidsplassen om at han har testet positivt for hiv.

To år senere kommer saken opp i byretten og i mellomtiden er Henki blitt et begrep og et stridstema i hele Norge i en tid hvor folk tror at den nye, uhelbredelige og dødelige sykdommen kan overføres via håndtrykk og myggstikk. Henki var den første hivsmittede som sto fram i norsk offentlighet med navn og ansikt.

Omtrent samtidig, i en tid hvor også Helsedirektoratets prognoser forteller at mellom 30.000 og 100.000 nordmenn kommer til å bli smittet av hiv-viruset innen 1990, åpner VGs vaktsjef Per Magne Flem seg for sin sjefredaktør Einar Hanseid i VG.

Født inn i pressen

Per Magne Flems livshistorie handler om å bli født inn i familien som eier Sunnmørsposten i Ålesund, den største avisen på Nord-Vestlandet.

Per Magnes bestefar, Ivar Flem, ble redaktør for avisen i 1894 og tok over som eier i 1896 og gjorde den til et Venstre-organ. Han tjente også mye penger på at den ble den første avisen i Norge som tok forhåndsbetalt for abonnement.

Kari, Magne og Per Magne Flem sammen med hunden Noni på slutten av 90-tallet.
Kari, Magne og Per Magne Flem sammen med hunden Noni på slutten av 90-tallet.

Faren til Per Magne, Magne Flem, ble redaktør i Sunnmørsposten i 1946 sammen med broren Dagfinn. I 1991, året da Per Magne døde, solgte Flem-familien Sunnmørsposten til Orkla, og familien bestemmer seg for å testamentere store deler av sin personlige formue til forløperne til HivNorge.

Med flere millioner kroner til blant annet organisasjonens eget fond for hivpositive har arven kommet utallige mennesker til gode, både hivpositive, deres nærmeste og mange, mange andre. Men dette er bare en del av den norske hiv-historien som også går inn i norsk pressehistorie.

Slik gikk det i VG

Einar Hanseids håndtering av hivsmitte hos en av sine nærmeste medarbeidere i en tid med panisk smittefrykt og redsel, ikke bare i Norge, men i hele verden, vitner om en redaktør som tar ansvar for historien om hiv i Norge, både internt og eksternt.

Hanseid søkte råd hvor han kunne, og fant også at den norske hiv-ekspertisen var av internasjonalt format. I motsetning til Henki får Flem beholde jobben. Hanseid bestemte seg for at Flem skulle få arbeide så lenge han ønsket og kunne i VG-redaksjonen.

Samtidig leder VG an i en redaksjonell dekning som kan minne om en opplysningskampanje. VG skriver at det ikke er noen som helst risiko ved å berøre, klemme og kysse smittede på kinnet, at viruset ikke smitter ved bading i svømmebasseng, eller ved å spise på restauranter.

Heldigvis tok Helsedirektoratet feil i sine prognoser om omfanget av hivsmitten på 80-tallet. Rundt 650 mennesker døde på 80- og 90-tallet. I 1996, altså for 25 år siden, kom den effektive hivbehandlingen som senere har reddet liv.

Starten på slutten

For fem år siden markerte man starten på slutten av hivepidemien i Norge med innføringen av den forebyggende hivmedisinen, PrEP. HivNorge anslår at man allerede har spart over 80 nye hiv-tilfeller i Norge etter at PrEP kom i 2017, når man regner ut ifra de statistiske modellene som er i bruk internasjonalt. I dag er det mer enn 1.700 som benytter PrEP i Norge.

Vi har mer informasjon enn noensinne tilgjengelig, men fordommene og stigma rundt hiv og aids er fortsatt uhyrlige og sterke. Vi har slik et stort informasjonsgap i den norske befolkningen, og fortsatt mange offentlige utfordringer rundt hiv som vi må ta tak i. Det finnes mennesker som tror at de ikke trenger å beskytte seg mot hivsmitte, fordi de bare kan ta en pille om de får det. Det finnes mennesker som tror at hivpositive flest er smittefarlige. De første overleverne etter aidsepidemien er nå på aldershjem og seniorsentre hvor de kanskje møter folk som ikke har hørt om hiv og aids siden 80-tallet.

Det mangler en innsats for flyktninger og innvandrere, enten de kommer til Norge med smitten eller blir smittet her i Norge, som mange blir nå blant annet fordi de ikke har nok informasjon. Hivpositive blir også diskriminert og mobbet. Mange av dem blir, ifølge fortellinger til HivNorge, diskriminert av ansatte i helse- og omsorgssektoren. Og kanskje jobber det hivpositive mennesker i redaksjonene som frykter konsekvensene av å være åpen.

NRK har hederlig nok nylig laget en historisk radiodokumentar om aidsepidemien i Norge. Den er verdt å lytte til, for blant annet å inspirere til de sakene som ikke er fortalt.

Men dette informasjonsgapet krever redaktører som jobber etter det vi godt kan kalle Hanseid-metoden, også i 2021. Og slik bør Hanseids håndtering gå inn i lærebøkene for hvordan mediene håndterer kriser også i tiårene som kommer.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS