Hvite medietoppers blindsoner

«Jeg prøver å si at vi er stolte av dem.»

Dette svarte VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken på spørsmålet fra en av VGs egne tillitsvalgte om hvordan VG vil ivareta journalister med minoritetsbakgrunn.

Spørsmålet kom under Norsk Journalistlags faglige samling «Styrkeløftet», der man blant annet skulle jobbe videre med fagforeningens (etterlengtede) mangfoldsplakat.

Håndlykken og jeg var i panelet sammen med NRKs Sahara Muhaisen og NJs nestleder Hege Fagerheim. Vi skulle snakke om snakke om journalisters integritet når vi dekker krevende saker.

Debatten handlet fort om skeive journalister er aktivistiske når de skriver om Pride eller om journalister med etnisk eller religiøs bakgrunn er aktivistiske når de dekker (egen) etnisitet eller religion.

Noe vi nesten ikke snakker om

En ørliten del av debatten handlet om noe vi i mediebransjen nesten ikke snakker om, nemlig hvordan journalister med minoritetsbakgrunn har det på jobb.

«Om de opplever trusler og trakassering, så må de komme å si fra. Om det er straffbare ting, så kan vi anmelde», svarte Tora Bakke Håndlykken.

Men når spørsmålet var hva VG konkret gjør for å ivareta, beskytte, skape plass og gi journalister med minoritetsbakgrunn handlingsrom til både å gjøre minoritetsjournalistikk og annen journalistikk som de mener er viktig, så stoppet det opp for VGs nyhetsredaktør. Hun anerkjente en del av utfordringene, men mangler tilsynelatende rutiner og oppfølging, særlig rundt ivaretagelsen internt.

Ber mediene unngå «ragebait»: – En konsekvens av å si ifra om rasisme, kan være mer rasisme

Grindes kommentar

Hvorfor trenger vi å snakke om dette, og hvorfor trenger VGs nyhetsredaktør og andre mektige mediemennesker å reflektere over dette?

Et av svarene ligger i måten DNs kommentator Eva Grinde svarte på Mala Wang-Naveens kommentar i Aftenposten i forrige uke. Med tittelen «Kjære hvite kulturmann, jeg tror din tid er over» forsøkte Mala Wang-Naveen å skrive om rasismen og trakasseringen hun har opplevd som kulturjournalist.

Grinde svarte at hun mente Wang-Naveen skapte generelle fiendebilder av «hvite kulturmenn» og skriver videre: «Om jeg skulle anvendt Wang-Naveens grep, kunne det hørtes sånn ut: Kjære brune kulturdame, jeg synes du generaliserer, og det på en måte som gjør at du skyter deg selv i foten».

Grindes kommentar er et godt eksempel på majoritetens møte med minoriteter som endelig tør å åpne munnen. Grinde diskrediterer, mistror og gjør et misforstått forsvar av alle de hvite kulturmennene, som hun mener Wang-Naveen angriper.

Selv avslutter Wang-Naveen sin kommentar med følgende: «P.S. Ble det for mange generaliseringer i denne teksten? Kjenner du deg ikke igjen, sier du? Tenkte meg det.»

Grinde gjør verken Mala Wang-Naveen eller de hvite kulturmennene en tjeneste med sin kommentar. Hun fillerister en minoritetsjournalist som tør å snakke åpent. Grinde skriver: «Hun generaliserer, ikke som representant for en gruppe, men som individet Mala Wang-Naveen». Med dette gjør Grinde Wang-Naveen til problemet.

Grinde mistror også Mala Wang-Naveens beretning og skriver at «teksten er selvmotsigende på flere måter». Hun er også opptatt av å understreke at Mala Wang-Naveen selv antyder at hendelsene hun beskriver «ikke er representativt for det trygge livet i «kulturboblen».

NJ-lederen om krav i stillings­annonser: – Hvorfor skriver mediehus at man trenger førerkort?

Skjønner ikke problemet

Jeg mener vi kan lese Grindes tekst også som et eksempel på hvordan man tar vare på, eller i dette tilfelle ikke tar vare på, hverandre i mediebransjen når vi tar opp vonde temaer.

Eva Grinde skjønner ikke problemet, og tar majoriteten så til de grader i forsvar, mens Tora Bakke Håndlykken ikke har reflektert godt nok over ansvaret som arbeidsleder for minoritetsjournalister. Begge eksempler er alvorlige, og kaster et grelt lys over rasismepotensialet og mangelen på bevissthet internt i norske redaksjoner.

Med rasismepotensialet mener jeg, fritt tolket etter definisjonen på rasisme, holdninger eller handlinger som deler mennesker inn i grupper og gir noen forrang, blant annet på grunnlag av hudfarge. I dette tilfellet at man behandler hvite journalister bedre enn de med annen hudfarge i redaksjonene.

Dette får vi kanskje vite mer om ganske snart, fordi Norsk Journalistlags siste arbeidsmiljøundersøkelse for første gang også spør om etnisk bakgrunn fra medlemmene som svarer på den.

Dette ble lagt inn etter at landsstyret hadde møte i Finnmark i juni, og diskuterte hets av samiske kolleger. Denne arbeidsmiljøundersøkelsen kan gi oss mer viktig innsikt i hvordan våre mediekolleger med minoritetsbakgrunn har det på jobb.

Og du, ble det for mange generaliseringer i denne teksten? Kjenner du deg ikke igjen, sier du? Tenkte meg det.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.