Farlige psykisk syke?

Enkle stereotypier om psykiske lidelser er dårlig egnet til hverken å forstå enkeltmennesker eller løse samfunnsutfordringer.

Denne uken uke slapp NRK de de siste episodene av podkasten «Mannen i Thereses gate», fortellingen om livet til Rustam Louis Foss. 33 åringen som 9. november i 2021 ble påkjørt og deretter skutt av politiet utenfor en blomsterbutikk på Bislett i Oslo, etter først å ha truet fotgjengere og angrepet politiet med kniv. Som journalisten bak podkasten, Joachim Førsund, åpner med å si: Har du sett videoklippene av Rustam den dagen, så har du ikke glemt dem.

Podkastens utgangspunkt, forklarer Førsund, er at medieomtalen av Rustam etter knivdramaet på Bislett gjorde ham forvirret. Var han en «farlig psykiatrisk pasient» eller var han en «talentfull skuespiller»? Det måtte ligge en tykkere fortelling bak overskriftene. Det er denne vi nå får presentert. Heldigvis.

Podkasten viser i all sin grusomhet hvor komplekst et menneskeliv kan være, og hvor lite vi egentlig har forstått når vi får vite at en gjerningsmann er «psykisk syk».

Joachim Førsund innrømmer at arbeidet med «Mannen i Theresesgate» var krevende

Få timer etter at Rustam Louis Foss døde på Bislett, gikk politiet ut med informasjonen om at han var underlagt tvunget psykisk helsevern, men var på permisjon da hendelsen skjedde.

Også etter drapene på Kongsberg og på Otta kom meldinger om psykisk lidelse kort tid etter hendelsene. Dette er kanskje legitim informasjon, selv om timing, relevans og begrepsbruk gjerne kan diskuteres.

Problemet er at de fleste av oss, i motsetning til journalisten bak podkasten om Rustam Louis Foss, slår oss til ro med «psykiatri» som hovedforklaring på voldsutøvelsen.

Dermed sitter vi igjen med et velkjent bilde: Folk med psykiske lidelser er ustabile og potensielt farlige.

Sannheten er at gjentatte kunnskapsoppsummeringer har fastslått at psykisk lidelse ikke i seg selv er en enkeltstående årsak til drap. Like lite som det å være mann, eller enda verre noens eksmann, i seg selv predikerer vold, selv om denne koblingen er langt sterkere. Der er først i kombinasjon med andre risikofaktorer slik som skadelig rusmiddelbruk, tidligere voldserfaringer, traumer og kriminalitet at psykisk lidelse slår ut i statistikken.

Ifølge KRIPOS er drapsraten i Norge stabilt lav, med unntak av år med helt spesielle hendelser som 22. juli terroren. Menn drepes oftest av venner og bekjente, mens kvinner gjerne blir drept av partner eller andre familiemedlemmer.

I kjølvannet av tragediene på Kongsberg og Bislett gjorde NRK en gjennomgang av alle drap i Oslo siste ti år. Leser man denne dokumentaren nøye finner man også her referanser til den samme kunnskapen: Alvorlig psykisk lidelse er ikke alene en forklaring på drap. Likevel var det følgende «funn» som ga oppslag: «102 drept av alvorlig psykisk syke»

Slike forenklende og misvisende fremstillinger mener jeg er problematiske. Og her nytter det ikke bare å skylde på desken. Titler som dette tyder på manglende kunnskap om hva psykisk helse og – lidelse egentlig er. Og, mer alvorlig, en gjennomgripende aversjon mot kompleksitet som strekker seg langt utover avisredaksjonene.

Det er som om vi ikke lenger orker forholde oss til fenomener som ikke kan forklares med enkle grafer eller to streker under svaret. Som publikum scroller vi videre straks noe blir for innviklet. Fagfolk og politikere som skal uttale seg terper hele tiden på å bli tydeligere, enklere og mer spissformulerte i sine budskap. Sammenhenger som ikke kan oppsummeres i fire kulepunkter, når sjelden fram. Løsningsforslag uten tydelige motpoler er som regel uinteressante for debattformatene. Dermed innskrenkes ordskiftet om vanskelige tema som psykisk helse og vold til spørsmål om syndebukker, enkeltårsaker og parolelignende tiltak.

Flere av medlemmene i Kringkastingsrådet synes videoene fra Bislett-skytingen var voldsomme

Faren ligger i at vi egentlig ikke blir noe klokere på de komplekse fenomenene vi diskuterer. Dermed kommer vi heller ikke nærmere en bærekraftig strategi for å forebygge slike hendelser. Det er dypt menneskelig å forenkle, gruppere og sortere for å skape forutsigbarhet i en kaotisk verden. Stereotypier tjener nødvendige psykologiske formål. Men de lite egnet til å løse samfunnsproblemer.

I stedet rammer stereotypiene representanter for gruppene vi diskuterer som har lite med de alvorlige hendelsene å gjøre. Ifølge Folkehelseinstituttet vil 30 til 50 prosent av oss få en psykisk lidelse i løpet av livet. Titalls tusen har såkalt psykoselidelser der de kan oppleve ulike former for realitetsbrist eller hallusinasjoner. De aller fleste av disse vil aldri være til fare for noen. Det typiske er snarere at de selv er engstelige, trekker seg tilbake og isolerer seg.

Mange strever allerede med å få innpass i viktige fellesskap, slik som arbeidsliv, nabolag eller fritidsaktiviteter. De kan oppleve stigma og diskriminering, for eksempel ved at de får mindre tilgang til nødvendig helsehjelp enn pasienter med andre tilstander. Ved å skrive disse inn i en fortelling om drap og overfall står vi i fare for å skape ytterligere frykt, distanse og eksklusjon. I verste fall kan vi bli fristet til å frata mange flere sin grunnleggende rett til selvbestemmelse og livsutfoldelse, ved å legge flere inn på tvang. Dette er tross alt eneste måten å sikkert eliminere risiko for vold.

Historien om Rustam Louis Foss er et viktig korrektiv til den enkle fortellingen om farlige psykisk syke.

KOMMENTAR:

Er Putin sjuk? Det ikkje diagnosen som er viktig her, men heller korleis vi tenkjer om menneska som har ein diagnose

Allerede etter de første episodene skjønner vi at vi ikke bare har med en mann med en diagnose å gjøre, men også et skuespillertalent, en drømmer og sjarmør, med en alvorlig rusmiddelavhengighet, en oppvekst preget av dramatiske oppbrudd, brokete relasjoner og mange erfaringer med kriminalitet og vold.

Podkasten gjør forbilledlig få forsøk på å fordele skyld, men inviterer likevel til en bred diskusjon om tidlige risikosignaler og mulige forebyggingspunkter lenge før et tragisk endepunkt.

Psykisk helsevern og politiet kan ikke alene forhindre fremtidige enkelthendelser. Disse representerer kun vår siste forsvarslinje og kan dessuten gjøre feil. Ifølge Statens helsetilsyn sviktet helsehjelpen på flere punkter før Rustam Louis Foss døde i Thereses gate.

Overføringsverdien fra podcastformatet til nyhetspressen kan sikkert diskuteres. Men kanskje er det mulig å stille flere spørsmål om ulike bakenforliggende faktorer, når psykisk lidelse oppgis som motiv for vold eller drap? Kanskje kan debattene polarisere noe mindre og gi noe mer rom for komplementære perspektiver når vanskelige spørsmål diskuteres? Fremfor å dyrke forenklende spissformulerer, kan man kanskje stille kritiske spørsmål til dem som forenkler?

Jeg lover å ikke scrolle videre.