Kan vi normalisere angstfylt medie­ledelse, takk?

Mediehøsten startet med et lite brak da Magne Storedal fikk sparken på dagen som ansvarlig redaktør i Avisa Oslo.

Amedias håndtering viste seg å være så dårlig at konsernledelsen raskt, og med rette, måtte beklage fremferden og love at de hadde lært. Storedal fikk ny jobb i Amedia, og kampen for AOs abonnementstall fortsetter med ny toppleder.

AO-klubben fornøyd etter møte med Amedia-sjefen – har fått forsikringer om videre satsing

Det er hardt, men av prinsipp er det lite synd på redaktører som utsettes for stormkast i sine yrkesliv. De har valgt sin vei. Redaktører må stå i det når eiere krever resultater eller ansatte krever lønnsutvikling.

Men jeg tar meg i å lure på hva slags redaktører vi får av slike historier. Hvem ønsker seg dette? Selv har jeg lurt litt på dette, og på om jeg passer inn.

Alvorlige redaktører

Jeg begynte som ansvarlig redaktør og daglig leder i forskning.no 1. mai i år. Mitt første store møte med redaktørkolleger var noen dager senere på medieleder-konferansen i Bergen, i forbindelse med Nordiske Mediedager.

I en kaffepause spurte jeg en kamerat i bransjen «er de ikke jævla sure alle sammen?» Rundt oss gikk middelaldrende fjes i alvorlige folder. Han bekreftet. Unntakene var der så klart, men det var noe tungt og hardt der. Et slags maskulint alvor vi ikke helt klarte å føle oss hjemme i.

Vi reflekterte litt rundt Redaktøren med stor R. At det er en slags komisk karakter, en arketyp vel så mye som en stillingstittel. Det er gjerne en mann, kanskje 50–60 år, med få smil på lur. Enorm arbeidskapasitet i tilfelle krig, men også god på å være ute av kontoret i en rufsete blazer. Øl inngår naturlig i dietten. Fraskilt kone og barn hører med. Og så er man gjerne bedre på presseetikk enn moral. Men har man overlevd #metoo kan det ikke ha stått så ille til (bare ingen graver i hva som skjedde på julebordet i ’97).

Sovehjerte? Slappe av?

Jeg innser at harselasen er en overlevelsesmekanisme. Høy er alderen, og sure er de, liksom. Denne veggen av ekspertise og erfaring kan være fremmedgjørende for en fersk redaktør. For er det sånn man må være for å passe i jobben?

Følelsen blir ikke avhjulpet av rådene man får heller. De er forbausende ofte knyttet til søvn. Jeg blir stadig vekk minnet på å slappe av, ikke tenke på jobb, koble ut. «Det er viktig å ha godt sovehjerte», sa en redaktør nylig.

For hver gang jeg får disse velmenende rådene kjenner jeg uroen stige. Sovehjerte? Slappe av? Du overtar vel ikke som ansvarlig redaktør og daglig leder for å sove godt om natta? Ikke i denne medievirkeligheten, ikke med skuddpremie på redaktører som ikke leverer. Den redaktøren som sover godt om natta må ha klart å delegere seg ut av jobben. Eller så er det bare jug, tenker jeg inni meg.

Ikke la det lille redaktørfjeset gro helt fast

Jeg klarer ikke å se for meg at du kan være likeglad når budsjettet ikke går opp, når lesertallene vakler, når abonnementene ikke blir solgt, når journalistene mottar trusler eller arbeidsmiljøet surner. Du kan ikke være i likevekt når du sparker folk eller får sparken selv. Sover du godt om natta da, er ikke det et tegn på at noe er alvorlig galt?

KOMMENTAR:

I et nyhetshjul som aldri tar pauser, må risikoen for å bli fanget i dagliglivsfeller være overhengende

Selv vil jeg heller høre Amedia-sjef Anders Opdahl fortelle at han har hatt noia etter å ha sparket en redaktør på en ufin måte enn en kalkulert kanossagang om at han har lært. Burde han ikke sove like dårlig den natta som jeg tipper Storedal gjorde?

Jeg skjønner at terskelen for hva som stresser en flytter seg etter erfaring. Jeg skjønner også at det ikke er alt man har så lyst til å si høyt. Det skinner ikke like godt av det å tvile på egne beslutninger og evner som det å drive hard endringsledelse og rydde opp. Jeg føler for eksempel et sterkt behov for å understreke at jeg elsker jobben min og at det går veldig bra med forskning.no. Jeg har hatt noen av mine morsomste arbeidsdager de siste månedene. Jobben er et privilegium. Men det er slike ting jeg hører flest si. Jeg hører for sjelden noen fortelle at det må gjøre litt vondt fra tid til annen.

Om slikt snakk ikke egner seg for spaltene og konferansepodiet, si det i hvert fall i smyg til den nye redaktøren. Før det lille, alvorstyngede redaktørfjeset har grodd helt fast. Hvisk «det er jævlig skummelt for alle iblant, og det er helt OK!»

Hvis den mer erfarne hadde sagt det til meg, hadde jeg smilt lettet og tenkt «for en fin Redaktør!»

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.