- Du har også tilbudt sex med din datter, sier journalisten til de to kvinnene i lokalet.
- Jeg er 22 år nå. Ikke ung. Nei. Jeg var 22 år, ikke 16, kommer det tørt fra datteren.
NRK Brennpunkt spør ikke hvorfor datteren eventuelt selger sex, muligens fordi det «kyniske foreldre som selger sin barn» narrativet passer bedre inn i det bildet dokumentaren gir av miljøet.
Vi får heller ikke høre andre refleksjoner fra datteren, for etter hun spør retorisk «hva skal jeg gjøre, hva skal jeg jobbe med», klippes det til at døren lukkes.
I en annen sekvens står journalisten med filmteamet i ryggen og forteller til en kvinne: – Du har annonser uten klær, på [eskortenettsted].
Journalistens voiceover sier deretter: «I annonsene står det skriftlig at de tilbyr ulike former for sex. Det benekter hun».
Kvinnene som selger sex outes
Vi seere vet hvor lokalet er, takket være NRK Brennpunkts filming. De som kjenner kvinnen vet også nå, takket være Brennpunkt, at hun selger seksuelle tjenester. Noe de fleste sexselgere jobber hardt for å holde skjult for familie, venner og omgivelser.
I dokumentaren får vi se beliggenheten til massasjeinstituttene. Kvinnene outes med så dårlig sladdede bilder at det bare er de av oss som ikke bor i Bergen, de ikke er gjenkjennelige for.
Journalisten blir avvist, og kvinnene nekter å snakke med henne. Kvinnene vet imidlertid ikke at det blåser NRK Brennpunkt i, for inn sendes en mannlig undercover-journalist med skjult kamera og skjult lydopptak.
Brennpunkt saumfarer nettsider som er annonsesteder for eskorter, og får så å si én pluss én til å bli sex: Annonser fra massasjeinstitutt som ikke inneholder tilbud om salg av seksuelle tjenester, blandes med individuelle eskorteannonser.
Uten at det tematiseres at det blant thaimassører, som i den øvrige befolkningen, er noen som supplerer inntekten med sexsalg.
Dyre vesker som «sikkert» tegn på sexsalg
Kunder og ansatte filmes på avstand.
«Nesten ingen vil snakke. Men kan vi lære mer om bransjen ved å følge med fra utsiden? Vi teller ansatte og kunder», hører vi.
De viser dårlig sladdede private bilder fra facebook, og det spekuleres i at dyre vesker og jakker er et sikkert tegn på sexsalg.
Hva filmingen av utsiden av lokalene egentlig avdekker, er usikkert.
Det samme gjelder journalistenes oppringing til instituttene for å avdekke sexsalg. Kombinasjonen av dårlige norskkunnskaper og dulgte hentydninger åpner for spørsmålene; skjønner den som svarer hva det blir spurt om? Og andre veien – skjønner journalisten hva det svares på?
Brennpunkt hevder å kunne dokumentere at kvinnene blir grovt utnyttet. Men det verste denne dokumentaren kan dokumentere, er at massasjeinntekten går i eierens favør, de tar cirka 70 prosent.
Det er i så fall økonomisk utnyttelse av massørene, og avdekker et generelt problem i Norge, nemlig at migranter ofte utnyttes som billig arbeidskraft.
Så ille at det gjør vondt
Bilder av kundelister (navnene synes ikke, for ordens skyld), penger, informasjon om kundenes alder og sivilstatus formidles i «true crime» dramaturgi. Ingen andre enn thaimassøren som er drittlei av å få mannlige kunder som tror hun selger sex, vil snakke med Brennpunkt, så kildene må være fra politiets stadige razziaer på massasjeinstitutter.
PION har kontaktet NRK flere ganger om saker der presseetikken har vært underordnet i rikskanalens tabloide og spekulative nyhetsoppslag om sexarbeidere. Men i Brennpunkt-dokumentaren overgår NRK seg selv. Det er så ille at det gjør vondt å se på den.
Det er ikke forbudt å selge sex, og thaimassasje er ikke synonymt med sexarbeid.
Noen thaimassører må i likhet med andre lavtlønnsarbeidere, supplere inntekten med salg av sex for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. Og mange sexarbeidere har både massasje og seksuelle tjenester i virksomhetens portefølje.
Det er høy grad av mobilitet i markedet. Majoriteten, uavhengig av kjønn og etnisk tilhørighet, er omreisende sexselgere. Thai-massasjeinstituttene rundt i Norge er ikke bare arbeidssted, men også sosiale møtesteder for både tilreisende og fastboende personer med thailandsk bakgrunn. Det å ha sosiale møtesteder og nettverk gir sosial beskyttelse. Et gode mange andre omreisende sexarbeidere ikke har.
Det egentlige problemet
Thai-massasjeinstituttene er derfor ikke problemet, kriminaliseringen er problemet. For sexarbeiderne skapes de virkelige problemene av forbudet mot sexkjøp (strl. §316) og hallikparagrafens (strl. §315) forbud mot å jobbe innendørs og i felleskap med andre. Både fordi kriminaliseringen har ført til tap av kontroll over egen virksomhet, og fordi parten som selger sex jages av politiet
I stedet for å kaste en samfunnsmessig marginalisert og stigmatisert gruppe kvinnelige migranter under bussen, kunne NRK Brennpunkt ha rettet oppmerksomheten mot hvordan strukturelle forhold tvinger mange migranter ut i sexmarkedet.
Migranter utgjør den nye underklassen når det gjelder leveforhold, levekår og tilgang til arbeidsmarkedet. Spesielt kvinner som migrerer via ekteskap har dårlig tilgang til språkopplæring, jobber i lavtlønnssektorer og er totalt oversett av myndighetene.
Og hvilket marked er det migrantene møter?
NRK kunne spørre seg om hvordan hallikbestemmelsen og sexkjøpsforbudet påvirker arbeidshverdagen til sexarbeiderne. Da ville de se at sexarbeidere er tvunget til å utvise høy grad av diskresjon for å beskytte kunder mot politiets oppmerksomhet. NRK ville også få innsyn i hvordan sexselgerne opplever tap av kontroll over egen virksomhet fordi besøket må skje på kundens domene. Begge deler har bidratt til at vi i dag snakker om et kjøpers marked.
Hallikparagrafen beskytter samfunnsmoralen
Ordlyden i såkalte hallikparagrafen forbyr ikke utnyttelse av andres sexsalg. Det som var første ledd i lovbestemmelsen ble overført til menneskehandelparagrafen (strl. § 257) i 2003.
Hallikparagrafen rommer ingen fornærmede, og når utnyttelsesaspektet er borte, er det er, som juristen Vilde Hallgren Bodal peker på, samfunnsmoralen som skal beskyttes. Det forbudte er å «fremme andres prostitusjon», som tolkes som å tilrettelegge for andres sexsalg.
Bestemmelsene er derfor vidtrekkende, og i praksis er det en indirekte kriminalisering av selgersiden. Sexarbeidere kan ikke danne arbeidsfellesskap som gir sikrere arbeidsforhold. Politiet har brukt mye ressurser på å jage sexarbeidere ut av leiligheter og lokaler gjennom «Aksjon husløs» i Oslo, og tilsvarende aksjoner i de andre byene.
Det skaper et marked for utnyttelse der den som tar risikoen med å tilby lokaler for sexsalg kan ta seg svært godt betalt.
For sexarbeiderens del betyr det både mer arbeid for mindre penger, og større avhengighet til tredjepart. I tillegg til svekket forhandlingsposisjon overfor både kunder og den som besitter lokalene.
Hvorfor snakker de ikke med politikere?
Så når NRK har gjort publikum kjent med hva som er omkostningene av dagens prostitusjonspolitikk for parten som selger sex, kunne de ha fulgt opp med spørsmål til politikerne.
De kunne spurt hva de vil å gjøre for å redusere rekruttering til sexarbeid gjennom bedre fordeling av godene og å redusere risikoen for at sexselgere utsettes for utnyttelse, vold og annen kriminalitet.
Da kunne vi ha fått en debatt både om hvordan lovgivningen skal utformes og hvordan sexsalg kan organiseres på en måte som både reduserer risikoen for skader og styrker og forbedrer alle sexselgeres arbeidssituasjon og hverdag.
Vi skjønner at det ikke er like pirrende sensasjonelt som å avdekke umoralen. Men det hadde vært fint å se at NRK kan håndtere rollen som viktig samfunnsovervåker, også overfor denne gruppen.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
