Hvor mange mediepriser er delt ut denne våren? For mange, mener Bernt Olufsen.
Hvor mange mediepriser er delt ut denne våren? For mange, mener Bernt Olufsen.

KOMMENTAR:

Prisverdig journalistikk: Kanskje er det på tide å ta en pust i bakken og tenke nytt?

«Der er neppe heller skadelig om noen også luker litt i bedet som inneholder floraen av pressepriser landet rundt», skriver Bernt Olufsen.

Publisert

Knapt noen bransjer strør om seg med et mangfold av priser og prisvinnere som mediebransjen. Kanskje er vi bare slått av vinprodusentene som deler ut medaljer i gull, sølv og bronse i rikelige mengder.

I løpet av vinteren og våren er det vel delt ut et hundretall pressepriser. De to gjeveste – Den Store Journalistprisen og SKUP-prisen – gikk til de samme vinnerne med en måneds mellomrom. Kanskje er det på tide å ta en pust i bakken og tenke nytt?

Med jevne mellomrom kan det være klokt å reorientere seg og eventuelt reorganisere bransjens behov for å markere kvalitet og utvikling. Et naturlig spørsmål å stille er om de to gjeveste medieprisene er blitt for like i utvalg og betydning.

Den Store Journalistprisen verdsetter høyst ulike journalistiske prestasjoner. I historiens løp er den gitt til både enkeltpersoner og hele redaksjoner. Til anerkjennelse av enkeltstående avsløringer og i noen tilfelle for «lang og tro tjeneste».

Kriteriene framstår ikke som spesielt tydelige. Uforståelig nok ble prisen i år delt mellom Aftenposten og Bergens Tidende.

Til topps i SKUP

Aftenpostens avsløring av Stortingets pendlerboliger gikk også til topps i den like prestisjetunge SKUP-mønstringen. Vurdert opp mot 13 ulike kriterier anså juryen at Aftenpostens arbeid var av høyere kvalitet enn Bergens Tidenes avsløring av russisk eierskap i Bergen Engines som leverer motorkraft til norske marinefartøy. BT fikk anerkjennelse i form av et diplom.

SKUP-prisen deles ut ca. en måned i forkant av Den Store Journalistprisen. I flere år er mange av de samme arbeidene nominert til begge priser.

Prisutdelingen er et høydepunkt under SKUP-konferansen i Tønsberg, som i år samlet over 600 deltakere.

Den Store Journalistprisen ble i år delt ut under Mediedagene i Bergen, visstnok supplert av et 30-tall ulike prisutdelinger. Jeg har problemer med å huske hvem de øvrige var.

Gulldryss landet rundt

I tillegg deles det ut regionale pressepriser over det ganske land. I Svarte Natta. Hell. Gullparaplyen. Stiv Kuling. Hustri. Her og på flere andre værutsatte steder blir både gull og gråstein premiert i rikelige mengder.

Så har vi journalistpriser etter ulike faglige kategorier: Årets Bilde, lokalavispriser (LLA), fagpressepriser, kringkastingspriser, gullblyanter og gullpenner i de enkelte redaksjoner.

I tillegg kommer de store mediekonsernenes journalistpriser – både Schibsted, Amedia, Egmont og Polaris har i årenes løp delt ut slike i rikt monn.

Mange journalistiske arbeider er gjengangere i de ulike kåringene.

I noen grad kjenner også eksterne organisasjoner og institusjoner sin besøkelsestid. Ved et tilfelle husker jeg at VG ble tildelt en pressepris fra en interesseorganisasjon for syklister. I skrivende stund ser jeg at Medietilsynet lyser ut en journalistpris for dekningen av menneskerettsspørsmål.

I våre naboland deler humanitære organisasjoner som Røde Kors ut pressepriser. Det samme gjør bransjeorganisasjoner som f.eks. advokatene. I senere år har norske mediehus (og journalister) dessuten forsynt seg godt av premiebordene i internasjonale medieorganisasjoner.

Hang til navlebeskuelse?

Hva er så denne floraen av journalistpriser uttrykk for? Enestående hang til navlebeskuelse?

Nei, ikke bare.

Journalistikk er en viktig del av offentligheten. Noe alle og enhver kan forholde seg til. En fri presse er en av grunnsteinene i våre demokratiske samfunn. Prisene er en spore til faglig kvalitet i journalistikken. Det er et stadig behov for å minne om hvor viktig det er med fri og uavhengig journalistikk som setter samfunnets borgere i stand til å ta fornuftige avgjørelser.

Presseprisene er et utstillingsvindu for alt dette. Samtidig er prisdrysset et høydepunkt for de årlige journalistfaglige samlinger.

Prisene er dessuten en inspirasjonskilde til faglig utvikling. Ikke minst bidrar SKUP-prisene til dette gjennom deling av et 60-talls detaljerte metoderapporter hvert eneste år.

De øvrige journalistprisene bidrar selvsagt også til dette, men jeg skulle gjerne se at grunnlaget ble bredere presentert.

Medaljens bakside

Som i de fleste andre sammenhenger har medaljen også en bakside: Faren å utløse selvopptatthet grensende til ren og skjær narsissisme. Journalister kan også bli stappmette av å forsyne seg av premiebordet. Det finnes eksempler på at prisdrysset døyver sulten etter nye avsløringer.

Kanskje er tiden moden for å rydde litt i premieskapet. Det var en gang hvor mediebransjen hadde tre tydelige priser: Narvesen-prisen, Hirschfeld-prisen og Årets Bilde. Bankkrisen tok knekken på Hirschfeld-prisen i 1991. Samme år ble Narvesenprisen avviklet av integritetshensyn. De to prisene ble dermed til Den Store Journalistprisen i regi av Norsk Presseforbund.

Nå er det behov for å drøfte et tydeligere skille mellom SKUP-prisen og Den Store Journalistprisen. Eller en sammenslåing? Kanskje er diskusjonen allerede i gang i pressens organisasjoner. Der er neppe heller skadelig om noen også luker litt i bedet som inneholder floraen av pressepriser landet rundt.

PS: Undertegnede har ledet SKUP-juryen i sju år. Personlig har jeg ikke mottatt andre pressepriser enn Kirke- og Undervisningsdepartementets lærebokpris i 1996 (av ubegripelige grunner) og Oslo Redaktørforenings hederspris, som alle får etter å ha gitt seg mens leken var god. For ikke å glemme EC Dahls bryggeris journalistpris for blindtest av øl (En årlig foreteelse i Trondhjems Journalistforening på 70-tallet). DS.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS