Den svenske artisten Timbuktu synger at «Alla vill till himmelen men få vill ju dö». Og slik er det kanskje med norske journalister også. Alle hyller livet i lokalavis, men få vil faktisk jobbe der.
Jeg skal ikke mene for mye om hvor norske journalister skal bosette seg og jobbe. Det kan være fordeler og ulemper og personlige ting som avgjør hvor drømmejobben ligger.
Likevel skal jeg kaste stein i glasshus så det synger, og peke på lokalavisenes to største utfordringer:
- Få journalistene til å søke.
- Og så få dem til å bli.
Først dette med søkinga.
I 2022 viste en undersøkelse fra LLA at det var vanskeligere enn før å rekruttere til lokalavisene. Leder i landslaget, Tomas Bruvik sa: – En hel bransje må samarbeide om å prate om hvor bra det er å starte karrieren sin i lokalavis, og vi trenger også redaktørene i større mediehus til å si at slik kompetanse er attraktivt.
Der tror jeg vi er. Senest forrige uke da min egen redaktør oppfordret arbeidssøkere til å vende snuta mot distriktene.
Men selv om vi er gode på fremsnakk, er jeg nok ikke alene om å kaste stein.
For da Kjersti Lien i mars 2022 var ærlig i Medier24s spalter om hvorfor det ikke frista med lokalavis, nærmest kokte det i kommentarfeltet på Facebook.
Lien ville blant annet ikke låse seg til et lokalt sted, og synes mulighetene i storbyen fristet mer. Og det var her hun hadde livet og vennene sine og her hun tror hun har flest jobbmuligheter.
Kommentarfeltet svarte: «For meg var tiden i lokalavis tiden som formet meg», «en helt uvurderlig erfaring å ha med seg videre» og «ekstremt meningsfylt» var lovordene fra samtlige journalister, flere av dem store profiler i bransjen.
Første stein: Jeg er blant de som elsker lokalavis og skulle ikke vært foruten tiden jeg hadde der, meeeeeen…jeg bor og jobber i Oslo. Jeg studerte tilogmed her, for jeg syntes Volda virket for langt ute i gokk.
Hvis vi også tar en kjapp opptelling av de som «hadde sitt beste år i lokalavisen», både fra kommentarfeltet og generelt i mediebransjen, så er det nesten ingen av dem som jobber i en lokalavis i dag.
Andre stein: På et tidspunkt i livet hadde jeg gode muligheter til å få en fast jobb nordpå. Jeg hadde egentlig søkt en stilling i NRK i Oslo, men ble oppringt av en avis som trengte noen til å fylle samme type stilling. Hun var ærlig nok på at hun hadde sett navnet mitt på søkerlista og derfor ville høre. Jeg ble smigret, sendte formell søknad og kom til intervju.
Men til slutt måtte jeg gå i meg selv: mørketid, fremmed by og en tanke om å jobbe der i maks et halvt år, gjorde at jeg trakk meg fra prosessen. Jeg tror stillingen aldri ble besatt. (Ikke fikk jeg NRK-jobben heller).
Man hører alltid at mediehus i distriktene er veien til fast jobb. Det kan virke som om lokalavisene skal brukes som en sko i døra og vei inn i bransjen, for så å bli forlatt i grøftekanten når de større barna endelig vil leke med oss.
Så kan avisen man forlater enten si «seee, vi er en talentfabrikk» eller være litt skuffet over den evige runddansen der de atter en gang må bruke tid og penger på rekruttering og opplæring.
Kan noe gjøres for at de som kommer skal bli?
I Nord-Norge har de gått hardt inn for å få journalistene som kommer skal bli værende.
Nina Einem spøkte i fjor med at de ber journalistene sine laste ned tinder når de starter i jobben nordpå, i håp om at de skal slå seg ned med nordnorsk kjæreste.
Det ga resultater for Erik Andreassen og Dagny Ulland, hvor Andreassen senere ble redaktør i Vesterålen Online. Men nå har også Erik og Dagny sagt opp jobbene og skal sørover. (Riktignok til Tønsberg, så her må lokalavisene se sitt snitt til å headhunte).
Det pekes jo ofte på lønna. Lokalavis-journalistene er taperne i kroner og ører, ifølge statistikken fra MBL og NJ.
Så kan man jo spørre seg: ville journalistene i Dagens Næringsliv flytta til distriktet om de fortsatt fikk være på topp på lønningslista?
I et parallelt univers med uendelig god medieøkonomi kan det jo være noe for lokalavisene å teste ut.
Utfordringa er jo ikke unik for mediebransjen.
Over hele fjøla er det sentralisering og unge flytter fra bygd til by. Likevel viste korona-pandemien oss at trenden kanskje er i ferd med å snu. At det finnes et liv der du kan bo et sted og digitalt jobbe et annet. Allerede har vi lokale frontsjefer som sitter langt fra desk.
I dagens kutt-pregede medielandskap er det ikke flust med jobber i hverken Tønsberg, Vesterålen eller Oslo. (Godt påpekt av Aksel Lindberg).
Da jeg prata med NJ-leder Dag Idar Tryggestad ville han ikke svartmale arbeidssituasjonen, men ber folk være tålmodige.
Så får vi se hvor tålmodige arbeidsledige journalister er. Om de gidder å vente på drømmejobben i storbyen, går inn for å skaffe seg erfaringen lokalt, eller om de søker lykken utenfor bransjen vi alle er så glade i.
Siste stein, eller kanskje mer et slags forsøk på oppmuntring: Da jeg studerte journalistikk fikk vi beskjed om at «ingen av oss kom til å få jobb med det første uansett». Nå kan jeg si at det ordner seg ofte til slutt, som det gjorde for meg - på et eller annet vis.
Men det er lett å si nå.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
