Arve Hjelseth skriver om terningbråket i NRK.
Collage: Canva / NTNU
MENINGER:
Terningen er kastet
«Skeptikerne tolker det som kulturell forflatning, mens tilhengerne ser på motstanden som uttrykk for finkulturelt jåleri», skriver Arve Hjelseth om terningbråket i NRK.
Det har falt enkelte tungt for brystet at NRK skal begynne med terning-anmeldelser av bøker, teater og kunst. Debatten i etterkant er nokså typisk for norsk kulturdebatt: Skeptikerne tolker det som kulturell forflatning, mens tilhengerne ser på motstanden som uttrykk for finkulturelt jåleri.
Morgenbladets Bernhard Ellefsen kan representere det første synspunktet: Terningkast i NRK representerer «et historisk tilbakeslag for kulturkritikken», intet mindre. Motsatt sier Dagbladets Anders Grønneberg, til Journalisten at «jålene graver en grøft de selv detter ned i», og at motstand mot terning på litteratur og kunst, mens det brukes i omtaler av for eksempel film og TV, er «kulturrasisme».
Noe står på spill
Denne tilbakevendende debatten er om ikke annet uttrykk for at noe står på spill. De som motsetter seg terningkast, tenker trolig at det vil gi lesere av litteraturkritikk feil inngang til lesningen. Terningen blir blikkfanget som anmeldelsen leses i lys av. Den bidrar dessuten til at litteratur- og kunstkritikk uvegerlig beveger seg i retning av forbrukerjournalistikk – denne bør du bruke tid og penger på, denne bør du overse.
Tilhengerne bruker på sin side mye energi på å legitimere de valgene deres medier har gjort. Man har dessuten gode kort på hånden i en hvilken som helst norsk kulturdebatt dersom man kan arrestere motstanderne som kultursnobber.
Tidsånden har de siste 30-40 årene utvilsomt vært på terningkastenes side. Men kritikerne har jo som en av sine oppgaver å tenke kritisk om nettopp tegn i tiden, uten nødvendigvis å bøye seg for dem. Den som gifter seg med tidsånden, blir raskt enkemann, som Kierkegaard sa.
Det er uansett interessant å spørre seg hvorfor medier ofte behandler kunst, teater og litteratur forskjellig fra musikk, film og TV. Det er dette fenomenet Grønneberg refererer til som «rasisme». Altså: Hvorfor har visse kunstformer – primært teater, litteratur og kunstutstillinger – vist seg mer resistente mot terningens logikk enn andre?
Både Donald og Dostojevskij
De siste 50 årene har ulike former for populærkultur fått langt høyere status, både i mediene og ved utdanningsinstitusjonene. Både skolen, universitetene og forskerne ignorerte lenge populærkulturen. Den en gang viktige kulturavisen Dagbladet skrev ofte og mye om populærkultur, men de skilte helt fram til 1990-årene skarpt mellom «underholdningskultur» på den ene siden og sjangre som litteratur, kunst, teater og kunstmusikk på den andre siden. Stoffområdene var til og med plassert i helt ulike seksjoner i avisa.
Eva Bratholm ble kulturredaktør i Dagbladet i 1999, og skrev blant annet en kommentar som begrunnet nedtoningen av dette skillet. Mange av oss føler oss familiære med både Donald og Dostojevskij, som hun formulerte det. Dette var nettopp tendenser i tiden, og slett ikke bare i Dagbladet. Fra rundt 1970 oppsto det gradvis en erkjennelse av at den enorme populariteten til f.eks. The Beatles, Madonna eller Spielbergs filmer, ikke i seg selv gjorde dem kunstnerisk uinteressante.
Likevel er ulike sjangre altså behandlet ulikt i mange medier. Tilbøyeligheten til å bruke terninger eller tilsvarende kvantitative bedømmelser i litteraturanmeldelser, er dessuten proporsjonal med hvor tabloid medieinstitusjonen oppfattes som. Det er derfor det vekker mer oppsikt at NRK – og tidligere Dagbladet – begynner å trille terning, enn at VG gjør det. Når det gjelder musikk og film, er det annerledes. Klassekampen gir for eksempel fra én til seks stjerner på mange musikkanmeldelser.
Problemet er heller tendensen
Antakelig er det rimelig å koble dette til at musikk og film i større grad er integrert i populærkulturen, mens litteraturen kommuniserer med et smalere sjikt av lesere. Det virker derfor mer legitimt å vedlikeholde et kulturelt hierarki i litteraturen enn i musikk og film. Det er dette som gjør at flere anmeldere vegrer seg mot terningkast.
Populærmusikkens historie er for eksempel nært knyttet til ungdoms- og subkulturer. Undergrunnskulturen har vært en viktig premissleverandør når det gjelder å etablere verdsettingskriterier i pop og rock. De som løftet fram techno og punk i Norge, satt ikke på universitetene eller i kulturavisenes redaksjoner, de skrev i publikasjoner som Natt & Dag og andre subkulturelle medier. Gradvis har de tilkjempet seg status også i mer offisielle kanaler.
For litteraturens del har verdsettingskriteriene i større grad forblitt ved universitetene, og mange av de viktigste anmelderne har også helt eller delvis sin bakgrunn herfra. Derfor fremstår antakelig litteraturen som mer eksklusiv, eller «elitistisk». Akademisk kompetanse gir fortsatt autoritet som smaksdommer. I sin tur gjør det litteratur- og kunstfeltet mer motstandsdyktig mot kommersiell underholdningslogikk i kritikk og anmelderi – og mot terningkast.
Jeg er ikke den som bør gi råd til kulturredaksjoner, men jeg tror mange av oss som kan finne på å lese litteraturanmeldelser både hos NRK, i Morgenbladet og i VG, ser verdien av at ikke alle nødvendigvis er bygget opp på samme måte. Som leser irriterer jeg meg lite over terningkastene i VG, men det betyr ikke at jeg mener det ville styrket Klassekampens litteraturdekning om de hadde gjort det samme. Den forflatningen som bekymrer mest, er derfor ikke at terningkast i seg selv automatisk forringer litteraturkritikken. Problemet er heller tendensen til at stadig flere syr anmelderiet sitt over samme lest.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
