Aftenposten slutter med å anmelde skolerevyer, melder Medier24. Det synes jeg er skikkelig, skikkelig trist.
Ikke bare på grunn av nostalgi – jeg jobbet selv aktivt med skolerevy i nesten ti år. Men fordi Aftenpostens vilje til å anmelde, skapte en ytre målestokk som førte til en kvalitetsheving av oslorevyene vi ser effekten av langt inn i underholdningsbransjen.
Skolerevymiljøet i Oslo er svært. Og det betyr mye for mange. Spesielt for de av oss med en dragning mot kunst-, underholdnings- og mediefeltet (som er tre viktige felt for et velfungerende demokrati, samme hva kuttkåte populister måtte mene). Og da snakker jeg ikke bare om mens man går på skolen, men årene etterpå også.
Jada, for de aller fleste elever som jobbet med revy mens de gikk på videregående (vi snakker fort vekk 50-100 aktive elever i over to måneder på de største skolene, de færreste av dem sto på scenen, det er kostymegrupper, scenearbeidere, PR-, teknikere, ledergrupper, økonomiansvarlige osv.) ble det med det, en gøyal opplevelse man legger bak seg når man uteksamineres, med gode erfaringer og ny mestringsfølelse og selvtillit.
Aftenposten skal ha æren
Men for de av oss som ville satse videre i feltet var det å fortsette som instruktører, tekstforfattere, koreografer, kapellmestere osv etter endt skoletid, en uvurderlig og trygg, halvprofesjonell arena for å utvikle seg videre med kreative prosesser, håndverk, å jobbe under press, og i det hele tatt alt det man trenger for å bygge seg kompetanse til å bringe kulturfeltet fremover. Og gjerne utvikle seg som menneske i samme slengen.
Mye av dette finner man så klart andre steder i landet, og det er ikke en forutsetning å bli anmeldt i rikspressen for å ha gode prosesser og lage et bra sluttprodukt.
Men jeg drister meg likevel til å hevde at skolerevymiljøet i Oslo er i en særstilling, både i kvalitet, profesjonalitet og kontinuitet - og ikke minst hva man sitter igjen med etterpå.
Jeg tror jeg har dekning for å si at godt over halvparten av mine kolleger fra Oslo fikk smaken på denne bransjen gjennom skolerevyene. Og det skal faktisk Aftenposten ha mye av æren for.
Mye fordi anmeldelsene og den eksterne vurderingen skapte en (for det meste) sunn konkurranse skolene imellom, som hele tiden uppet ambisjonsnivået og tvang frem kvalitetskontroll, disiplin og nyskaping.
Men mest av alt fordi Aftenposten tok oss så på alvor. De behandlet ikke revyene som en «jaja, søtt at de prøver»-barneforestilling, eller en unnskyldning for å feste, men som det profesjonelle kulturproduktet vi ønsket å være (og iblant var, etter min på ingen måte partiske vurdering).
Det er kjærlighet i ærlighet
Det er få ting som kan sammenlignes med følelsen det er å døgne etter en revypremiere, og så få den subjektive dommen fra Aftenposten, som man vet vil bli stående som den objektive sannheten. Antall øyne på terningen betydde ikke bare forskjellen på heltestatus og ekstraforestillinger, og tre ukers brannslukking og dugnadsånd.
Å ta inn over seg at folkets dom og revyens ettermæle var utenfor vår kontroll var også en enormt viktig del av læringskurven. Det høres teit ut, men anmeldelsen gjorde revyen ekte. Plutselig eksisterte alt vi hadde jobbet så hardt for der ute som en objektiv størrelse, og ikke bare inni revybobla vår.
Ja, det førte til noen brutale slakt av og til, men det er kjærlighet i ærlighet, læringskurve i å feile, og samhold i å ha en stygg ulv å rette agget sitt mot når ting går på trynet (anmeldernes vilje til å være nettopp denne skurken, med alt det medførte av hatkampanjer, nattlige tulletelefoner og så videre, bør for øvrig applauderes, ikke kritiseres).
I tillegg vil jeg tro det for avisen var en glimrende læringsplattform for unge anmeldere også – og gode kulturkritikere er vi ikke akkurat bortskjemt på om dagen.
Kommer ikke til å dø
Jeg har null innsikt i vurderingene bak Aftenpostens avgjørelse, utover det som står i artikkelen. Den gir sikkert mening fra et økonomisk perspektiv. Jeg vet at dette uansett har ligget i kortene en stund, tidligere har det vært ildsjeler innad i kulturredaksjonen som var villige til å stå på barrikadene. Det har det vel ikke vært denne gangen.
(Kulturredaktør Askers sammenligning med å dekke annet lokalt engasjement som idrettslag, korps osv, står seg for øvrig rett og slett ikke. Disse tingene er drevet på voksent initiativ, ikke 100% av elevene selv, som skolerevy er. Det eneste jeg kommer på som er sammenlignbart er russefeiringen, men den blir i beste fall revyens gjennomkommersielle, kåtere og langt mindre wholesome fetter, og uansett ikke et kulturprodukt som det er verdi i å anmelde.)
Skolerevyene kommer ikke til å dø ut av dette. Men det er en risiko for at de vil trekke seg lenger inn i bobla si, kjennes mindre viktige ut for dem som er med og dem som er rundt, og bli mer et påskudd for arrangere enda en revyfest enn å skape noe av verdi, noe å lære og være stolt av.
Må ikke bli trøsteanmeldelser
Etter hva jeg forstår vil andre lokalaviser ta over stafettpinnen, som Avisa Oslo, Budstikka m.fl. Jeg håper de tar oppdraget sitt like på alvor som Aftenposten har gjort, det må de hvis de skal ha sjans til å fylle tomrommet som nå oppstår, og ikke bli oppfattet som det lokalavisanmeldelsene tradisjonelt har blitt – en mildere, snillere trøsteanmeldelse som alltid hadde en sekundær posisjon til Aftenpostens mer spennende, skremmende og mektige «fasit».
Det er ingenting jeg har lært så mye av som de åtte årene jeg jobbet aktivt med skolerevy. Jeg drar veksler på ting derfra hver eneste dag i jobben min i underholdningsbransjen (som jeg for hvert år som går skjønner er AKKURAT som revyene, bare med hakket bedre HMS og lønn).
Med fare for å bli like pompøs som sluttnummeret på en Fagerborgrevy: Skolerevyene gjorde meg til et bedre menneske, og flinkere i jobben min.
Jeg tror ikke det hadde skjedd uten Aftenposten.
———————————————-
En kortere versjon av denne teksten ble først publisert på Pahles Facebook-side. Denne teksten er gjengitt med tillatelse.
For ordens skyld: Medier24s sjefredaktør, Cornelia Kristiansen, anmeldte skolerevyer i Oslo for Aftenposten mellom 2007 og 2011.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
