En ode til revyanmeldelsene

Jeg har aldri vært så redd for noen, som jeg var for Per Christian Selmer-Anderssen på videregående. En dyktig, grundig og ærlig revyanmelder i Aftenposten, som var beryktet for å trille realistiske tall på terningen.

Det høres ut som han er død, det er han heldigvis ikke. Men Aftenpostens revyanmelder-tid, er dessverre over.

Aftenpostens anmeldelser har preget min tid på videregående i massevis.

Lettelsens sukk som runget i garderoben da vi hørte at anmelderen hadde smilt under sketsjen om internett-cookies. Å bli hvisket i øret at anmelderen elsker revyen vår, basert på et rykte om at han eller hun skal ha kjøpt seg en fanta exotic i pausen.

Vi kunne hausa opp hva som helst til å bety at vi skulle få et høyt terningkast.

Fasiten kom i Aftenposten

Per Christian Selmer-Anderssen er Årets frilanser

Vi var naive og hardtarbeidende, og følte oss kule og stolte. Men samme hva vi selv følte, fikk vi fasiten på hvordan vi så ut i Aftenposten dagen etter premieren. En stor avis, hvor alle kunne lese om revyen. Bilder av oss med parykker på snei og kostymer laget av papp, som vi syns så fullstendig proffe ut.

Anmeldelsene jeg fikk sammen med Munchrevyen gjorde videregående-tida mi, og tida etter, bedre og morsommere.

Så snart sceneteppet gikk opp og første takt av andre forestilling var spilt, var vi sammen om å bevise at vi fortjente et høyt terningkast, eventuelt motbevise et lavere et.

Det kribla ekstra i magen før vi gikk på scenen for å gjøre sketsjene som var trukket fram som spesielt bra. Ja, her kommer sketsjen dere har ventet på, tenkte jeg, og gikk stolt på scenen.

Tenk at man kan være så cocky over en halvveis god Totendialekt og en for stor dressjakke, i en sketsj om tullenyheter fra Toten. Det høres ikke ut som det mest geniale premisset på en revyscene, men så fet har jeg aldri følt meg siden. Fordi en anmelder i Aftenposten lo da hun så den.

Ble kjent på tvers av skoler

Ikke minst nileste jeg anmeldelsene av de andre skolenes revyer. Jeg leste at Nissenrevyen hadde mestret satire på revyscenen atter en gang. At Fossrevyen ikke bare hadde én vending, men to, nesten i hver eneste sketsj. De skrev at Elvebakken var intelligent og underlig, i revyen med død som tema.

Aftenposten slutter å anmelde skolerevyer

Jeg dro og så de andre revyene, på grunn av alt det positive jeg leste om dem, og der ble jeg kjent med enda flere revyglade mennesker.

Mange av disse er nå folk jeg jobber med, og har blitt gode venner med.

Jeg mener at revymiljøet ikke ville vært så levende og stort, om det ikke var for at Aftenposten gjorde det viktig ved å ta oss på alvor. At noen andre enn foreldre og venner roste det vi prøvde på, ga en større trygghet på scenen. Skoler ble kjent på tvers, fordi avisen gjorde miljøet åpent og tilgjengelig.

Aftenposten har ikke bare gitt meg, men også mange andre, selvtillit til å bedrive humor også etter videregående.

Bedømme som om det er Nationaltheatret

Jeg håper at avisene som tar over etter dem, skjønner hvilken uhyre viktig jobb det er. Jeg er enig med Christopher Pahle når han skriver at Aftenposten «skapte en ytre målestokk som førte til en kvalitetsheving av oslorevyene vi ser effekten av langt inn i underholdningsbransjen» Og «Mye fordi anmeldelsene og den eksterne vurderingen skapte en (for det meste) sunn konkurranse skolene imellom, som hele tiden uppet ambisjonsnivået og tvang frem kvalitetskontroll, disiplin og nyskaping.»

Aftenposten var så grundige og ærlige. Hvis skolene skal oppfostre like mange revyglade og humorfaglig interesserte folk som de bidro til, må de nye anmelderne ta ansvaret på alvor og bedømme som om det er Hamlet for fullsatt sal på Nationaltheatret.

Elevene skal i alle fall føle at det er det de gjør, så de tør å prompe seg vei videre i humorbransjen, også etter videregående.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

For ordens skyld: Sjefredaktør i Medier24 Cornelia Kristiansen var skolerevy-anmelder i Aftenposten fra 2007-2011.

Få ting er som følelsen av å døgne etter en revypremiere, og så få dommen fra Aftenposten