Arbeiderklassen som underholdning

Det er dokumentert at arbeiderklassen er underrepresentert i mediene.

En undersøkelse fra 2018 viste at antall artikler om arbeiderklassen ble kraftig redusert fra 90-tallet og frem til 2017.

Det fører til at viktige nyheter ofte forbigås med stillhet. Særlig nyheter om utviklingen i arbeidslivet kan se ut til å passere med et skuldertrekk.

Til tross for enkelte unntak ble nyheten fra arbeidstilsynet som kom 14. februar om statistikk for arbeidsskadedødsfall registrert med en liten notis i de store mediene. Tallene som viser at 28 arbeidstakere døde på jobb bare i fjor hadde tydeligvis ikke nyhetsverdi for norsk presse.

Nesten 1500 oppslag om Sophie Elise etter Instagram-bildet

På den andre siden holder mediene sjeldent tilbake når muligheten melder seg for å latterliggjøre en realitydeltaker som har sagt noe dumt eller kontroversielt. Enten det er snakk om instagramkontoen til en kjent influenser, uttalelser om at jenter generelt er lite attraktive eller at damer over 50 kilo burde holde seg unna stranden, stiller norsk presse velvillig opp.

Det trenger ikke være en sammenheng mellom disse tendensene, men det bør heller ikke utelukkes.

Nye konsepter for reality-TV og sosiale medier har gitt helt nye veier til sosial mobilitet for folk uten lang utdannelse eller rike foreldre. Det kan også ha bidratt til å gi arbeiderklassen andre representanter. Folk som tidligere var stemmeløse har nå fått stor evne til å sette dagsorden gjennom både egne kanaler, og i samspill med tradisjonelle medier.

Den makten kan være positiv for de gjelder, men en kan spørre seg om hvor viktig denne representasjonen er for en butikkansatt på Kiwi eller en industriarbeider på Mongstad. I hvert fall i den grad reality- og influensersaker har gått på bekostning av tradisjonelle arbeiderklassesaker.

For også totalen i arbeiderklassens representasjon i mediene har gått nedover. Det har ikke bare skjedd i Norge, men utviklingen her peker i samme retning som andre land. En undersøkelse fra 2018 viser tegn til at arbeiderklassen er kraftig underrepresentert, også i Norge.

Med unntak av en begrenset studie er det gjort lite systematisk forskning på arbeiderklasserepresentasjon i norske medier. Tall fra Sverige kan imidlertid gi oss en viss pekepinn. Tallene fra 2018 viser at arbeiderklassen både er massivt underrepresentert, og fremstilles stereotypt og fordummende i svenske medier.

Forskerne finner ikke den samme latterliggjøringen i Norge. Likevel gjør summen av reality-omtale og mangelen på dekning av viktige nyheter innenfor arbeidslivet noe med det totale inntrykket av arbeiderklassen.

Hege Ulstein slutter på dagen: – Jeg tror det er helt riktig

Tomrommet i norske medier er tydelig for alle som vil se, og det er ikke uten grunn fagnettsstedet Frifagbevegelse har kunne slå seg opp i vakuumet rundt arbeidslivssaker i de store mediene.

I skrivende stund handler sakene i Frifagbevegelse om pensjon, endringer i arbeidsmiljøloven og lønnsoppgjøret for butikkansatte. Fronten til Dagbladet preges av Putin, Formel 1, pappakroppen og for små bikinier.

Et annet talende bilde ser man på omtalen av fagbevegelsen. Mediene er jevnt over lite presise i sin omtale og klarer ofte ikke skille mellom LO og lokale avdelinger. Det resulterer i at mindre, radikale avdelinger tidvis fremstilles som representanter for LO som sådan.

Da Industri All, en global fagforening for mer enn 50 millioner arbeidstakere i industrien, i 2021 fikk en norsk generalsekretær ble det også forbigått i stillhet. En kunne sett for seg overskriftene dersom en norsk næringslivsleder ble ansatt som sjef for et multinasjonalt selskap med 50 millioner arbeidstakere.

Og selv om mediene tidvis får med seg stridssakene på LO-kongressen, er det knapt en sak å lese om viktige arbeidslivsspørsmål som avgjøres når representanter for hundretusenvis av arbeidstakere samles til landsmøter i LOs forbund.

For eksempel har jeg ikke sett noen medier, med unntak av frifagbevegelse og Klassekampen, som har omtalt at en representant fra partiet Rødt var nær ved å bli valgt som leder i LO-forbundet El & It forrige uke. Dette ville vært nesten utenkelig for bare få år siden, og representerer en viktig utvikling innad i landets største organisasjon for arbeidstakere.

Når arbeiderklassen omtales i mediene kan det se ut som det litt for ofte er som hoderystende underholdning for avislesere i middelklassen.

At denne blindsonen skyldes vond vilje, er lite trolig. Mer sannsynlig er det at skottene mellom typiske arbeiderklasseyrker og norske journalister har blitt tettere. Tidligere ble journalister i større grad rekruttert uten de store kravene til formell utdanning. Nå er det egne høyskoleløp, og stadig flere har gått de samme utdanningene. En kan lure på om journalistenes nettverk som følge av dette har blitt likere og smalere enn de var dengang redaksjonene i større grad rekrutterte gjennom yrkesveien.

En ting er at dette fører til at mediene fremstiller Norge på en skjev måte. Det gjør samfunnsdebatten fattigere.

Er det bare å begynne å hamstre inn papiraviser til kommende maleprosjekter, opptenning i peis og fluedasking med en gang?

Et annet problem er at det kan føre til at viktige tendenser ikke fanges opp. Om vi retter blikket internasjonalt er to talende eksempler at mediene og meningsmålingsinstituttene ikke klarte å fange opp meningene til folk flest i verken Brexit eller valget av Trump. Selv om det var flere faktorer enn ren klassemobilisering som bidro til utfallet, er det betegnende at mediene ikke i tilstrekkelig grad klarte å fange opp viktige strømninger i folkedypet.

At store deler av arbeiderklassen forkastet etablissementet, kom derfor på et sjokk for de snakkende klassene. Denne blindsonen er trolig de fleste oppmerksomme på i dag, men det er likevel usikkert om vi vil være i stand til å forutse det neste politiske sjokket.

Det er liten grunn til å tro vi har sett det siste opprøret mot de politiske elitene. I en tid der alt blir dyrere og verden blir mer utrygg, er politikken mer uforutsigbar.

Det bør gi grunn til en selvransakelse, også i norsk presse. Det er ikke sikkert det som opptar lunsjbordene i Akersgata i Oslo er det samme som vil prege de politiske hendelsene som vil prege landet fremover.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.