– Spørsmålet er om Vær Varsom-plakatens funksjon mest skal være å fremme de gode sakene, eller å bidra til å hindre de farlige?, skriver Kim Edgar Karlsen.
– Spørsmålet er om Vær Varsom-plakatens funksjon mest skal være å fremme de gode sakene, eller å bidra til å hindre de farlige?, skriver Kim Edgar Karlsen.

KOMMENTAR:

Det er ikke først og fremst mer pressedekning av selvmord vi trenger. Vi trenger god journalistikk om temaet

«Smitterisikoen forbundet med omtale av selvmord forsvinner ikke selv om samtidsidealet beveger seg mot større åpenhet», skriver Kim Edgar Karlsen.

Publisert

Jeg må begynne med en innrømmelse: Jeg har strevd en stund med å forstå behovet for utvalget som skal vurdere Vær varsom-plakatens punkt 4.9 om dekning av selvmord.

Er ikke Norsk presse allerede rimelig gode og ansvarlige i på dette området? Oppmykningen av paragrafen fra 2006 må ha virket, har jeg tenkt.

Utviklingen i retning av økt omtale og åpenhet om selvmord både i nyhets- og dokumentarstoff er merkbar. Så hva er egentlig problemet?

Min gode kollega mente svaret måtte være at mediene nå har gått for langt i omfang og detaljer i selmordsdekningen. Hun var overbevist om at hensikten med utvalget var å stramme inn, ikke minst i lys av den omdiskuterte omtalen av Ari Behn sitt selvmord julen 2019. Men når jeg følger debattene knyttet til opprettelsen av det såkalte «4.9 – utvalget», forstår jeg at hensikten er det motsatte.

Noen mener plakatens ordlyd er for streng. Å skulle «være varsom» med omtale av selvmord kan i seg selv tolkes som en oppfordring til å egentlig la være. At visse typer omtale skal «unngås» er en bastant formulering. Andre påpeker at paragrafen er vanskelig å forstå. For hva er egentlig «allmenne informasjonsbehov» og hvilke «andre forhold» enn metodebeskrivelser kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger?

Det synes å råde en nærmest unison enighet blant journalister og redaktører, at punkt 4.9 må endres, fordi den hindrer mediene fra å bidra til enda større åpenhet og om selvmord.

Det kan være sunt med en motstemme.

Intensjonen om åpenhet er viktig å stille seg bak. Selvmord er et folkehelseproblem og får stadig ikke den offentlige oppmerksomheten omfanget og alvoret skulle tilsi. Samtidig er det viktig å være klar over at åpenhet og opplysning om selvmord har klare begrensninger og sågar mulige slagsider som allmennpreventive tiltak.

Siden de første demonstrasjonene av imitasjonsselvmord etter offentlige skildringer av selvmord, har forskningen bidratt til å nyansere kunnskapen om såkalte smitteeffekter. Fenomenet er bekreftet i en rekke studier og vi vet nå mer om hva som kjennetegner mediesaker med høy risiko. Motsatt vet vi også at visse typer omtale kan ha positive effekter. I tillegg kjenner vi bedre til forskjellene i våre ulike behov for informasjon og at vi kan reagere svært ulikt på oppslag om selvmord.

I lys av dette er det mest relevante spørsmålet kanskje ikke lenger hvor mye pressen skal dekke selvmord, men hvordan selvmord omtales.

Vi trenger mer god journalistikk som belyser selvmord som et folkehelseproblem, som viser utfordringene for etterlatte, som formidler håp, avliver myter og beskriver mulighetene for overlevelse, god hjelp og bedring.

Vi trenger at pressen utfordrer politikere som lanserer nullvisjoner for selvmord, uten å samtidig bevilge nødvendige økonomiske rammer til kunnskapsbaserte forebyggings- og behandlingstiltak. Eller som stadig gir løfter om å styrke de psykiske helsetjenestene i landet, samtidig som de aksepterer at både helseforetakene og kommunene prioriterer annerledes.

Men vi trenger ikke flere forsideoppslag med detaljer om kjente (eller ukjente) menneskers selvmordsatferd og metoder. Vi trenger ikke heltedyrking, ikke glorifisering eller saker som bidrar til å normalisere handlingen. Alt dette er godt dekket i Norsk Redaktørforenings veileder «slik omtaler du selvmord».

Spørsmålet er om Vær Varsom-plakatens funksjon mest skal være å fremme de gode sakene, eller å bidra til å hindre de farlige? Jeg har tenkt at den i i alle fall må gjøre det siste.

For smitterisikoen forsvinner ikke selv om samtidsidealet endrer seg mot større åpenhet. Selvmord som fenomen er fortsatt komplekst og vanskelig, forskningen er tidvis kontraintuitiv og det ennå mye vi ikke vet. Derfor er det heller ikke rart at journalister og redaktører ber om forenkling og standardisering.

I helsevesenet har vi forsøkt noe liknende. Etter at Nasjonale faglige retningslinjer for selvmordsforebygging kom i 2008, har helseforetak i hele landet innført faste rutiner med sjekklister for å sikre systematisk kartlegging av alle pasienter i psykisk helsevern.

Dette har åpenbart bidratt til mer oppmerksomhet om selvmord, og antakelig også gitt oss noe større trygghet i vurderingsarbeidet. Men spørsmålet er om det ikke også vært en falsk trygghet. Evnen til å forebygge selvmord i tjenesten har nemlig ikke bedret seg nevneverdig.

En av årsakene er at det å skulle utlede selvmordsrisiko hos den enkelte pasient, basert på kjente statistiske risikofaktorer på gruppenivå er veldig vanskelig. Dette er ikke et enkelt mattestykke, men krever at vi nøye vurderer den helhetlige situasjonen, den psykiske tilstanden og behovene til hver og en.

Flere fagfolk mener at sjekklistene har virket mot sin hensikt. Vi fikk «ryggen fri» ved å krysse av i sjekklistene og dokumentere riktig måte, men samtidig brukte vi mindre tid på det aller viktigste og vanskeligste. Nemlig å lytte åpent og grundig til den enkelte, prøve å forstå helheten i situasjonen og lidelsen, og diskutere dette sammen.

En mulig lærdom for pressen, som også må basere sine vurderinger i hver enkelt sak på kunnskap ervervet på gruppe- eller befolkningsnivå, er at forsøk på forenkle dette arbeidet og lage konkrete handlingsregler, kan gi i falsk trygghet. Dette kan gi utilsiktede negative konsekvenser:

Hvordan vil redaksjonene – store som små –respondere på eventuelt nye formuleringer i Vær Varsom-plakaten, hvis disse blir for konkrete? Vil de kunne innskrenkes eller bli overflødige?

Og hva hvis punktet forsvinner helt? Hvilke krefter i mediesamtiden frigjøres da? Her kommer vi ikke utenom å gjøre et annet tabu til tema: Nemlig at selvmord også kan fenge og kan selge.

Derfor trenger vi fortsatt et punkt 4.9 i Vær Varsom-plakaten som markerer behovet for særskilte presseetiske vurderinger i hver enkelt sak om selvmord.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS