Det krever profesjonelt mot å overvinne trangen til å vike unna i krevende intervjusituasjoner

I min forskning på såkalte «medieofre» har jeg intervjuet folk som står midt i kritiske mediestormer. Ikke overraskende beskriver disse ofte sine møter med journalister som dypt belastende. Intervjusituasjonene er uforutsigbare og for mange overveldende. Spørsmålene føles anklagende, pågående og ofte invaderende. Noen reagerer med sinne, andre blir redde og maktesløse. Helst vil de bare vri seg unna eller synke i jorden.

Det er menneskelig. Tilbaketrekning og flukt er naturlige reaksjoner på ubehag og fare. Sinne beskytter oss når vi er trengt opp i et hjørne eller møter sterk motstand. Dette gjelder også for journalister. Derfor har jeg mange ganger lurt på hvordan intervjusituasjonen oppleves for personen i den andre enden av mikrofonen: Den som må fortsette sin kritiske utspørring, selv når kildene stritter imot eller den personlige tragedien skyller inn over intervjuobjektets ansikt.

Hvordan overvinne og bruke ubehaget i slike situasjoner?

SKUP arrangerer kurs i pandemi­journalistikk - med støtte fra UD

Som psykolog treffer jeg folk med et annet formål enn journalister. Likevel er den samme problemstillingen høyst relevant. Når pasientene støter på smertefulle minner, skamfulle situasjoner eller vonde følelser, er det min jobb å holde fast og fortsette utforskningen. Blir mine spørsmål for konfronterende kan også jeg møte motstand og sinne. Den emosjonelle kraften kan være nærmest lammende og må møtes med profesjonelt mot.

I likhet med journalister har psykologer teorier og metoder som hjelper oss å forstå fenomenene vi møter og som skaper systematikk i spørsmålene vi stiller. Hva vi sier og gjør i krevende situasjoner er ikke tilfeldig, men følger en logisk faglig orden. Samtidig etablerer vi da en profesjonell distanse i situasjonen som gjør det lettere å forholde seg til den andres lidelse eller frustrasjon uten å bli overveldet eller handlingslammet.

Men mine metoder mister sin virkning dersom jeg ikke samtidig etablerer en genuin kontakt med den andre. For å oppnå dette må jeg holde et annet verktøy påskrudd: Nemlig mitt nonverbale sanseapparat. Bare da legger jeg merke til alt det som ikke blir sagt og alt det som sies uten ord. Ikke minst registrerer jeg mine egne følelsesmessige reaksjoner og tenker på hvordan jeg kan bruke følelsene mine til å nærme meg den jeg snakker med. Mister jeg interessen for dialogen kan det være et tegn på at den er overfladisk og må utdypes. Blir jeg sorgtung, kan det indikere underliggende tristhet hos pasienten som vi bør snakke om.

Min påstand er at dette nonverbale sanseapparatet må være like viktig for journalister som for psykologer.

Tenk bare på hvordan et godt forberedt intervju kan bli stakkato og i verste fall klappe helt sammen dersom journalisten mister kontakten med kilden. Og motsatt hvordan de riktig gode intervjuene kjennetegnes av en slags rytmisk nerve eller et nærvær, der journalisten hele tiden tar inn kildens responser og bruker disse til å drive samtalen videre.

Politisk journalistikk er ingen søndagsskole

Nærværets betydning for et godt resultat øker sannsynligvis med intervjuets vanskelighetsgrad. Jo mindre informasjon den andre gir, dess mer aktivt den andre vrir seg unna, jo viktigere er det å fange opp nyanser i tonefall, sukk, mimikk og kroppsholdning. Sammen med våre egne reaksjoner kan dette avsløre viktige detaljer i en lukket fortelling og frembringe nye hypoteser. Med andre ord: Distanserer vi oss for mye fra følelsene i de krevende situasjonene gjør vi oss samtidig døve for helt avgjørende informasjon.

Konsekvensen er først og fremst et dårligere intervju. Men emosjonell frakopling over tid er også et forstadium til kynismen og nummenheten som kjennetegner den utbrente. Følelsesapparatet vårt er rett og slett ikke laget for å skru av sorg, sinne og smerte, uten samtidig å skru av glede og engasjement.

Så hvordan kan vi styrke vår evne til innlevelse og kontakt, uten å samtidig bli emosjonelt overveldet eller handlingslammet?

En nøkkel ligger i å oppøve toleranse for å stå i vanskelige følelser, uten å skulle ut eller vekk fra dem. Dersom vi gradvis eksponerer oss for følelser vi frykter vil vi raskt erfare at ubehaget er forbigående og ikke i seg selv farlig. Neste nøkkel er å vie våre egne reaksjoner interesse, og gi dem status som en gyldig kilde til informasjon. Myten om følelser som antitese til fornuften er for lengst motbevist. Tvert imot er noe av det klokeste vi kan gjøre å holde god oversikt over våre egne reaksjoner i ulike situasjoner slik at vi kan bruke dem bevisst i rasjonelle avveininger og valg.

Sist, men ikke minst trenger vi støttende kollegaer og ledere som tar på alvor de emosjonelt krevende sidene av jobben, og som vektlegger betydningen av å bruke seg selv som instrument i yrket. Forskning på psykoterapifeltet har vist at spesifikk ferdighetstrening og kollegaveiledning er avgjørende for profesjonell utvikling. Kan hende ligger det her et ubenyttet potensiale i mediehusene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.