Vi bør omtale selvmord to ganger om dagen

Vi er vanvittig opptatt av saken når gjerningspersonen er en annen enn offeret selv, og det skulle bare mangle.

Så snart politiet slår drapsalarm, blir det sendt ut push-varsler, journalistene går direkte og et ekstra TV-team blir sendt til åstedet. Både metoden, hendelsesløpet, rettssaken og pårørendes følelser konkurrerer vi om å formidle mest mulig av.

Dét til tross for at Norge er velsignet med et lavt drapstall. I løpet av de ti årene mellom 2011 og 2021, har vi heldigvis ikke hatt flere enn 386 drapsofre. Det tilsvarer 0.10 daglig.

Samtidig er det nesten en million mennesker som selv avslutter sitt eget liv hvert år verden over. Norge kontribuerer med omtrent 700, det vil si to liv daglig. Dette rapporterer vi nesten ikke om. Men det er ingen grunn til å skjule dette fra allmennheten lenger.

Vi skjelver i våre grunnvoller

Hittil har vi ikke skrevet mye om selvmord. I Vær Varsom-plakaten punkt 4.9 som handler om omtale av selvmord og selvmordsforsøk, står det:

«Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov»

«Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger»

Flere journalister og pårørende reagerer på ordlyden «unngå», for hva «nødvendig» og «andre forhold» presist innebærer, har vært en gåte i hele 17 år.

Annemarte Moland vil endre Vær Varsom-plakatens punkt om selvmord

Journalister flest er klare over at det å beskrive metoden som en person har brukt for å ta sitt liv, kan inspirere andre til å gjøre det samme. Den siste forskningsrapporten i feltet, viser at omtale av metode kan øke risikoen for smitteeffekt med opptil 44 prosent de første to månedene. Spesielt hvis selvmordsofferet er en kjendis, er smittefaren stor, viser den internasjonale forskningen.

En har en grunn til å tenke at dette skjer hos oss også, men det finnes ingen reell forskning på om nordmenn i større grad tar sitt liv etter et kjendis' selvdrap. Likevel vet vi at vi er opptatt av kjendisene våre. Saken om Ari Behns selvmord var tidenes mest leste VG-sak i 2019.

Problematikken knyttet til metode er ikke det eneste som har fått Presse Norge til å skjelve i sine grunnvoller.

Helsepersonell er ofte kritiske til at vi rapporterer om visse hendelser. I tillegg til bekymringen for smittefare, karakteriserer de seg selv som blant de etterlatte. Mange av dem får et nært forhold til den som tar livet sitt, skriver Reidun Kjelling Nybø i sin bok «Fra tabu til tema».

Forhåpentligvis skal dette endres

Neste uke skal et utvalg vurdere å revidere punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten. Det er på tide.

Bare se på PFU-fellelsene på punkt 4.9. Det er svært få å finne. Du må gå tilbake til 2018 og 2010 for å finne én. En kan tenke den lille journalistikken som gjøres på feltet er god. Det tror jeg er tilfellet, men tror også at vi er for varsomme. Ja, vi har blitt mer åpne siden mørkealderen - tiden før 2006 da omtale av selvmord var strengt forbudt -, men mange av oss velger å ikke omtale selvmord i det hele tatt.

Jeg tror det ville være en fordel om vi rapporterte om selvmord oftere. Feature- og gravejournalistikk har et slags monopol på vår omtale av selvmord. Breaking-nyheter bør få en mer fremtredende plass i dekningen. Det er omfanget som er viktigst å formidle.

Jeg hører deg som tenker at pressen ikke bærer ansvar for folk som tar sitt liv. Men det gjør vi.

Raumnes identifiserte 14-åring etter 48 timer: – Ville aldri gjort dette for ti år siden

Når hyppigheten av selvmordstilfellene kun er kjent for politi, fagpersoner og de spesielt interesserte, har vi et ansvar. I skolen lærer vi allerede i første paragraf i Vær varsom-plakaten, at vår rolle er å avdekke kritikkverdige forhold.

Ett av argumentene for å ikke omtale selvmord, er at det anses som en privatsak. Dette er et pussig synspunkt.

Når noen tar sitt liv, har det konsekvenser for familie, venner, skole, jobb og samfunnet som helhet. Det påvirker bygging av broer og veier. Det justerer antall utrykninger og ansatte i nødetater. Det endrer mekanismene på flere nivåer.

Og det kan ha årsaker som har noe med politikk, helsetjenester og offentlige etater å gjøre. Selvmord er på ingen måte en privatsak, men snarere et eksempel på «kritikkverdige forhold» paragraf én i VVP sier vi skal avdekke.

Så lenge 4.9 i Vær varsom-plakaten formuleres som den er i dag, er det ingen som tør å ta opp problemet når blålys rykker ut - med unntak av når Aftenposten lager gravesaker om unges selvmord eller hvis pårørende kontakter Dagbladet og vil gå ut med sin historie.

Ber mediene slutte å skrive mellom linjene om selvmord: – Da gjør vi ikke jobben vår

De to nevnte redaksjonene har omtalt ordet «selvmord» mest digitalt i 2022, med omtrent 100 ganger hver, ifølge Retriever.

Men hva med lokalaviser? De er nesten fraværende. De seks avisene som omtalte selvmord minst i 2022 (totalt én gang hver), var alle små lokalaviser. Det er forståelig, for det er veldig vanskelig. På bygda kjenner alle hverandre, og å anonymisere selvmordsofferet kan være umulig.

Revisjonen som kommer, tror jeg vil inkludere mer åpenhet og transparens. Men den bør også gi oss instruksjoner for hvordan vi skal rapportere om selvmord i breaking, på en måte som ivaretar både personvern og pårørende, samtidig som den balanserer det skjeve bildet av omfanget av drap og selvdrap.

Jeg skjønner at drap er en bedre historie dramaturgisk sett, men ved å holde tett om selvmord, skaper vi en illusjon for allmennheten. Mange går rundt uten å vite at den største trusselen mot deres liv ligger i deres egne hender, ikke i noen andres.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.