Ida Eliassen-Coker svarer på VVP-kritikken mot henne og magasinet Altså.
Ida Eliassen-Coker svarer på VVP-kritikken mot henne og magasinet Altså.

DEBATT:

Vi snakker bare om anonyme overgripere!

«Etter en uke med debatt om samtidig imøtegåelse er det behov for en oppklaring», skriver Ida Eliassen-Coker.

Publisert Sist oppdatert

Hva skal til for å kunne si at noen er anklaget? Er det virkelig nok at den det gjelder, selv vet at det er han eller hun, slik Redaktørforenignen og PFU sier? Er det virkelig presseetisk riktig at hvis jeg sier: «Jeg ble voldtatt», så har den jeg tenker på, krav på imøtegåelse? Eller kan jeg si: «Jeg ble voldtatt av en som stod meg nær», uten at det utløser rett til imøtegåelse?

I begge disse tilfellene er det helt umulig for noen å gjette seg til hvem det er jeg reiser anklage mot - med mindre de kjenner til anklagene fra før. Eller utløses retten til imøtegåelse først hvis jeg sier: «Jeg ble voldtatt av en kjæreste da jeg var ung»? Hvor mange kjærester må jeg ha hatt i ungdommen for at denne påstanden skal være identifiserende i dag?

Vi i ALTSÅ er ute etter en ny presseetisk grenseoppgang for at kvinner (og menn) som opplever å bli voldtatt, skal kunne fortelle at de har blitt voldtatt, at media skal kunne omtale den livserfaringen og det samfunnsproblemet i ulike perspektiv, uten at en totalt anonymisert påstått gjerningsperson skal måtte kontaktes. Og uten at det stilles krav om at offeret er anonymisert, med mindre det ikke er nødvendig av hensyn til henne eller ham selv. Men vi er selvsagt enige i at i saker der det fra tidligere er kjent hvem som anklages, eller der det er enkelt å finne ut av dette ved bruk av sosiale medier eller andre kanaler, så vil en anklaget ikke regnes som anonymisert.

Mange stemmer i debatten

12. oktober spurte Medier24 4 pressetopper hva de mente om utspillet mitt om at jeg nekter å følge Vær Varsom-plakatens (VVP) krav om samtidig imøtegåelse. Jeg understreker igjen at jeg kun snakker om tilfeller hvor en påstått overgriper er anonym. Jeg føler også behov for å legge til at den saken vi hadde på trykk i ALTSÅ ikke faktisk er prøvet i PFU, og det er ikke gitt at vi ville blitt felt siden graden av anonymisering var nærmest total.

Problemet er bare at de tilsynelatende ikke tar stilling til spørsmålet jeg ønsker å reise, men diskuterer et annet tema, nemlig samtidig imøtegåelse for identifiserbare personer som blir anklaget for voldtekt. Jeg har hele tiden vært tydelig på at det av en rekke grunner bør være unntak fra adgangen til samtidig imøtegåelse i tilfeller hvor redaksjonen sørger for at det er helt umulig å finne ut hvem som får beskyldninger rettet mot seg.

La oss ikke misforstå med vilje

Vi vet ikke hvordan saken er fremlagt eller hva slags spørsmål Medier24 har stilt Alexandra Beverfjord, men hun svarer at saker aldri blir dårlige av å la den angrepne part komme til orde. Jeg er i utgangspunktet enig i det. Og hva er begrunnelsen for å la denne parten komme til orde? Jo, det er at vedkommende skal få fortelle sin side av saken slik at det kan oppnås balanse i saken. Men kreves det den type balanse i en sak hvis gjerningspersonen er uidentifisert for alle unntatt eventuelt for seg selv, og spørsmålet som reises i saken overhodet ikke handler om skyldspørsmålet, men for eksempel om senvirkninger av voldtekt. Eller hvordan bearbeide en slik hendelse. Eller hva helsevesenet har av kunnskap om voldtekt.

Når en voldtektsutsatt velger å fortelle sin historie, kan alternativet være å ikke få noen sak i det hele tatt dersom adgangen til samtidig imøtegåelse oppfattes som et ufravikelig krav. Og når vi snakker om et så stort folkehelseproblem, menneskerettighetsproblem og samfunnsøkonomisk problem, er det essensielt at vi får fortalt disse historiene, samtidig som vi sikrer at uskyldige ikke får rettet mistanke mot seg.

Beverfjord sier videre til Medier24: «For meg er samtidig imøtegåelse et grunnleggende prinsipp i presseetikken og tilsvarer kontradiksjonsprinsippet i jussen». Ja, selvfølgelig, men ingen regel uten unntak. Jeg mener at hvis ingen vet at det er deg, og du vet det kanskje knapt selv, så kan man kanskje heller ikke si at det er rettet en mistanke mot deg. Beverfjord sier videre at «Det er pressens oppgave å jobbe innenfor de ufravikelige og grunnleggende kravene i VVP».

VVP skal og bør endre seg i takt med holdninger og samfunnsutviklingen, men det skjer ikke av seg selv. Nå er tiden moden for å gjøre en vurdering av om VVP, eller forståelsen av den, bør få noen justeringer på dette punktet etter som vi får stadig mer kunnskap om omfanget av voldtekt som samfunnsproblem. Vi i pressen skal selvsagt ikke la noen som kan gjenkjennes bli angrepet uten at de får komme til orde.

Tora Håndlykken sier til Medier24 i samme artikkel at det er grunnleggende at folk som blir utsatt for alvorlige beskyldninger og som kan identifiseres må få mulighet til å svare på det.

Ja, nettopp, som kan identifiseres. Men hva når pressen sørger for at den anklagede er helt anonym? Det er dette jeg ønsker å reise en debatt om.

Aggressiv kritikk fra mine egne

Generalsekretærene i min interesseorganisasjon Redaktørforeningen svarte på kronikken min 11. oktober. Her nevner de sak etter sak som er vesentlig forskjellig fra vårt tilfelle. De mener også at vi heller enn å stille spørsmål til VVP burde ha holdt intervjuobjektet vårt anonymt. Det mener jeg er en redaksjonelt feig løsning som bidrar til å opprettholde stigma blant voldtektsutsatte.

Etter utspillet mitt har jeg blitt kontaktet av en kvinne som har trukket historien sin da hun ble kjent med kravet om samtidig imøtegåelse, selv om hun skulle være anonym i kronikken sin. Per i dag er de aller fleste voldtektsutsatte anonyme. De aller færreste ønsker, forståelig nok, å stå fram med navn og bilde. Vi i ALTSÅ ønsker å få bukt med skammen som fortsatt preger seksuelle overgrep. Da er det essensielt at de som orker, får lov til å vise ansikt, slik at vi kan bidra til å løfte dem fram i lyset og fortelle sin historie på tryggest mulig vis.

De avslutter innlegget sitt med følgende konklusjon:

«Denne argumentasjonen henger ikke helt sammen. Når man publiserer saken med såpass mange detaljer og dermed såpass stor risiko for at den aktuelle mannen vil kunne kjenne seg igjen, så utsetter man jo kilden sin for å bli kontaktet av mannen uansett. Den situasjonen man dermed setter kilden sin i, kan være enda farligere – i tillegg til at den er presseetisk problematisk.»

Her må jeg stoppe opp og spørre Reidun Kjelling Nybø og Arne Jensen i Norsk Redaktørforening om de virkelig har lest den publiserte teksten. Mener de virkelig at det som sto i ALTSÅs utgave 7 er egnet til å sette kilden i fare? For her er det eneste som står om den påståtte voldtektsmannen i saken:

«Hun forteller om en helt bestemt kveld for en ganske lang stund siden da hun opplevde å bli voldtatt av en hun kjente og stolte på.»

«(...) også har veldig fine minner om mannen.»

«Det verste for meg med at det var en som var nær meg, er at jeg ikke klarer å slippe noen helt inn i livet mitt igjen, sier hun.»

Og nei, man vil ikke på enkelt vis kunne spørre seg fram eller google seg fram til denne personen.

Også i podcasten Tut og mediekjør fra 15. oktober uttrykkes det at det ikke er forskjell på å gå ut i media og å kontakte en voldtektsmann for samtidig imøtegåelse. Så la meg prøve å forklare: Eksempel 1: Du har voldtatt en kvinne og ser henne snakke om en voldtekt i media. Ingen kan vite at det er deg. Det er ikke sikkert du engang tenker på deg selv som voldtektsmann. Eksempel 2: Du har voldtatt en kvinne og blir oppringt av en journalist som sier at hun har fortalt det til hen og oppgitt ditt navn og nummer. Er forskjellen tydeligere nå?

Jeg stiller meg også spørrende til hvorfor foreningen velger å ta en så offensiv posisjon mot en redaktør som stiller spørsmål til VVP? Ønsker man ikke en åpen diskusjon? Er det ikke sunt for presseetikken at vi snakker om dette?

Historiene som må fortelles

Pressen MÅ kunne skrive om hvordan overgrepsutsatte bearbeider et slikt traume uten at de må retraumatiseres ved at gjerningspersonen må kontaktes. Det er så mye vi ikke vet om traumebehandling for voldtektsutsatte, om hva det koster samfunnet i kroner og øre, om hva slags trykk det utgjør på psykiatrien, hvor mye penger disse menneskene må bruke til privat psykologhjelp for å ha et fungerende liv, om personlig belastning for folk det tilsynelatende går greit med.

Dette er temaer det må gå an å skrive om, der seksuelle overgrep ligger som et bakteppe for historien og selvsagt må opplyses om hvis innholdet i saken skal gi mening, men på en måte som ikke slenger rundt med mistanker til eksen, naboen eller fotballtreneren.

Spørsmålet vi reiser i debatten her, er altså: Hvor stor grad av identifisering av den påståtte gjerningspersonen utløser rett på imøtegåelse? Spørsmålet dreier seg ikke om en anklaget person har rett på å få forklare seg. Det er selvsagt - men hvor går grensen for når en person presseetisk regnes som anklaget? Den grensen må kanskje justeres noe for at media skal kunne belyse dette som samfunnsproblem.

Jeg håper på en konstruktiv debatt videre, og at alle som uttaler seg har lest og hørt alle innleggene i debatten skikkelig før de begynner å mene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected] .

Powered by Labrador CMS