Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening svarer Ida Eliassen-Coker
Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening svarer Ida Eliassen-Coker

DEBATT:

Altså, voldtekt og imøtegåelse

«Å bli fremstilt som voldtektsforbryter er en alvorlig beskyldning av faktisk art. Derfor utløses retten til samtidig imøtegåelse, også i saker der partene bare er delvis eller indirekte identifisert.», skriver Norsk Redaktørforening.

Publisert Sist oppdatert

Dersom vi anonymiserer en påstått overgriper og et offer fullt ut, trenger vi imidlertid ikke å hente inn samtidig imøtegåelse.

Redaktør i magasinet Altså, Ida Eliassen-Coker mener Vær Varsom-plakatens krav om samtidig imøtegåelse knebler voldtektsofre og stjeler deres ytringsfrihet. I en kronikk og en episode av Medier24s podkast Pressepodden tar hun til orde for et unntak fra kravet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om at alle som utsettes for sterke beskyldninger, skal ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Eliassen-Coker viser til en sak som Altså publiserte for en tid tilbake, der vi i sekretariatet i Norsk Redaktørforening ble spurt til råds før publisering. Slike saker får vi ofte spørsmål om fra våre medlemmer – ikke minst fra magasinredaktører. Det er ofte personer som står fram – helt eller delvis anonymisert – og forteller om ulike former for overgrep, svik og forsømmelser i livet. Rådet vårt da er i tråd med praksisen til PFU og domstolene. Dersom man identifiserer saken og de involverte personene på en slik måte at de som kjenner saken vil kunne kjenne den igjen, så må man innhente samtidig imøtegåelse. Det handler samtidig om å sørge for tilstrekkelig kildebredde og opplysningskontroll, hjemlet i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2.

I en lignende sak publisert i Aust-Agder Blad i fjor, ble avisa felt. I uttalelsen fra Pressens Faglige Utvalg heter det at: «I enkelte saker der den angrepne part er anonymisert, vil det ikke være nødvendig å innhente samtidig imøtegåelse. I dette tilfellet var imidlertid beskyldningene så alvorlige at klager burde fått imøtegå dem selv om han ikke ble identifisert for en videre krets.»

Det finnes flere eksempler på rettslige domfellelser der magasiner ikke har innhentet imøtegåelse på overgrepsanklager der påstått gjerningsperson er indirekte identifisert – for eksempel denne saken i Cosmopolitan fra 2011. Her endte det med at Aller Media ble dømt til å betale 500.000 kroner i erstatning til intervjuobjektets ekskjæreste. Cosmopolitan ble for øvrig også felt i PFU – for brudd på punkt 4.14.

Dette eksempelet fra Kamille reiser også lignende problemstillinger. Her ble magasinet ikke felt på 4.14, men på punkt 3.2 om kildebredde og opplysningskontroll og 4.1 om saklighet og omtanke etter at moren til den intervjuede kvinnen klaget inn saken.

I en fersk sak mot Dagbladet, ble avisen frifunnet i både tingretten og lagmannsretten. En voksen kvinne sto frem med anklager om at hun var blitt seksuelt misbrukt som barn av en mann. Anklagene ble formidlet som ledd i en artikkel som satte søkelys på seksuelle overgrep mot barn. Mannen var anonymisert i artikkelen, men kvinnen sto frem under fullt navn. Mannen gikk til sak mot avisen, journalist og redaktør med krav om oppreising. Lagmannsretten kom enstemmig til at selv om det forelå en ærekrenkelse, så var verken avisens eller kildens ytringer rettstridige. Et vesentlig poeng i lagmannsrettens kjennelse er at vedkommende var anonymisert, slik at kun personer som kjente til saken fra før ville vite hvem det dreide seg om, samt at han fikk anledning til å imøtegå påstandene. Retten formulerer dette slik:

«Som ledd i arbeidet med artikkelen forela Dagbladet anklagene for ankende part med anledning til samtidig imøtegåelse. Utover at dette følger av grunnleggende presseetikk, var dette egnet til å frembringe innsigelser fra ham som eventuelt kunne sette Ds anklager i et annet lys, og som dermed sikret en balansert fremstilling.»

For ordens skyld: Saksøker har anket til Høyesterett, og ankeutvalget har ikke tatt stilling til om den skal behandles eller ikke.

Altså gjør en prisverdig innsats for å løfte fram voldtekt som samfunnsproblem og å gi voldtektsofre en stemme. Vi har forståelse for at det i noen situasjoner vil være svært vanskelig å innhente samtidig imøtegåelse fra gjerningspersonene. Men da vil man jo uansett ha mulighet til å omtale saken anonymt. Uten denne muligheten ville ikke mediene kunne laget intervjuer med kvinner som bor på krisesenter. Mange ganger vil det jo sette kildenes sikkerhet i fare dersom de involverte blir identifisert og gjenkjent.

Men i saken som Altså publiserte i vinter, identifiserte de offeret og argumenterte samtidig med at kilden fryktet konsekvensene dersom den påståtte gjerningspersonen ble kontaktet. De ville ikke – som redaktør Eliassen-Coker skriver – «utsette henne for fare ved å ta kontakt med denne mannen.» Denne argumentasjonen henger ikke helt sammen. Når man publiserer saken med såpass mange detaljer og dermed såpass stor risiko for at den aktuelle mannen vil kunne kjenne seg igjen, så utsetter man jo kilden sin for å bli kontaktet av mannen uansett. Den situasjonen man dermed setter kilden sin i, kan være enda farligere – i tillegg til at den er presseetisk problematisk.
———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS