Redaktør ønsker endringer i pressens etiske normer.
Redaktør ønsker endringer i pressens etiske normer.

DEBATT:

Vær Varsom-plakaten knebler voldtektsofre

«Hvis vi skal få bukt med dette store folkehelseproblemet, må norske redaktører forstå hva det vil si å bli voldtatt. Og det må reflekteres i presseetikken.»

Publisert

Hvor mange journalister og redaktører vet hvordan det føles å være livredd for noen? Jeg, som har vært redd for en mann i over 20 år, forstår at et offer trenger beskyttelse for å tørre å fortelle. Selv om Vær Varsom-plakaten beskytter anonyme menns ære.

Nesten 200 000 voldtatte

Jeg gjentar det gjerne ad nauseam: Seksuelle overgrep er et enormt folkehelseproblem i Norge i dag. Det første vi må gjøre på veien mot en løsning, er å snakke om det.

I 2019 publiserte Amnesty International Norge rapporten Time for Change, som konkluderte med at voldtekt er en nærmest straffri forbrytelse i Norge og flere andre land. Dette baserer de på forskning som viser at 9,4 prosent av norske kvinner oppgir å ha blitt voldtatt, men at kun 1 av 10 av disse velger å anmelde og at kun 1 av disse igjen ender med dom.

For ordens skyld: Jeg fortsetter å ta utgangspunkt i denne forskningen, som omhandler voldtekter begått mot kvinner.

Men tilbake til det første tallet: 10 prosent av norske kvinner har overlevd en voldtekt. Kjapp hoderegning, med forbehold om feil: Vi er 4,2M voksne i Norge i dag. Ca. halvparten er kvinner. Da utgjør 9,4 prosent ca. 197 400, det er nesten like mange som Trondheims befolkning. Denne utregninga viser at 197 400 norske kvinner har blitt voldtatt.

Hvis du er mann, og disse tallene ikke gjør inntrykk, kan du prøve å forestille deg å bli voldtatt av en mann.

4.14 strekkes for langt

Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse er stadig oppe til diskusjon fordi den så ofte fører til fellelser i PFU:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.

Og jeg mener samtidig imøtegåelse er selvfølge når personen kan identifiseres.

Men (påståtte) og anonyme overgriperes ære må ikke kneble voldtektsofre og stjele deres ytringsfrihet.

Manglende forståelse fra Redaktørforeningen

I vinter prøvde vi i ALTSÅ å belyse denne tematikken med en 3-caseartikkel om livet etter en voldtekt som ikke har gått gjennom domstolene. Ett av casene forteller om en voldtekt hun har opplevd, men saken handler om hvordan hun taklet det i ettertid.

Vi ba Redaktørforeningen om å gjennomgå artikkelen for å sikre at vi holdt oss innenfor presseetikken. Redaktørforeningen rådet oss til å anonymisere den (påståtte) voldtektsmannen ytterligere og gi ham muligheten til å imøtegå påstanden.

Redaktørforeningen sendte oss en lenke til en fersk PFU-uttalelse som konkluderte slik:

I enkelte saker der den angrepne part er anonymisert, vil det ikke være nødvendig å innhente samtidig imøtegåelse. I dette tilfellet var imidlertid beskyldningene så alvorlige at klager burde fått imøtegå dem selv om han ikke ble identifisert for en videre krets.

Da gjorde vi noe vi ikke hadde trodd vi skulle gjøre; vi trosset norske journalisters etiske retningslinjer.Vi forsto Redaktørforeningens råd og Vær Varsom-plakatens intensjon, men det var uaktuelt for oss å bidra til å provosere en (påstått) voldtektsmann, så vi valgte å publisere uten å kontakte ham.

Vi har et ytringsfrihets-problem

La oss gå tilbake til regnestykket over: Hvis voldtektsforskningen stemmer med virkeligheten, er det bare ca. 1974 av 197 400 ofre som har opplevd at gjerningsmannen får en dom. Det er nesten uten unntak de med en domfelt gjerningsmann som får plass i media.

Og det er jo ikke så rart, slik Vær Varsom-plakaten fungerer i dag. Det betyr at en veldig stor gruppe kvinner har historier av stor betydning som ikke fortelles. Fordi det er for vanskelig presseetisk. Og jeg er sikker på at flesteparten av disse går rundt og frykter gjerningsmannen.

Vi må se på om det er noe vi kan gjøre med ordlyden, eventuelt tolkningen, som gjør at pressen kan belyse dette store samfunnsproblemet uten at identifiserbare personer får anklager mot seg som de ikke får anledning til å uttale seg om.

Vær varsom-plakaten tar ikke hensyn til denne store gruppa med overlevende. Det blir nesten umulig å løfte dette temaet på samfunnsnivå for oss i media hvis vi ikke kan ta det opp på case-nivå. Det er et stort hav av saker som aldri kan omtales.

Når en kilde er livredd for at vi skal kontakte en (påstått) voldtektsmann for samtidig imøtegåelse, da har vi et ytringsfrihetsproblem.

Men hva om hun ikke snakket sant?

Hvorfor florerer det av misoppfatninger om falske voldtektsanmeldelser? Det finnes ikke noe forskning som underbygger at dette er en vanlig strategi. Det betyr selvsagt ikke at det aldri kan skje, og derfor mener jeg også påståtte gjerningsmenn bør totalanonymiseres dersom det ikke skal innhentes samtidig imøtegåelse. For å unngå anklager mot identifiserbare uskyldige.

Og mens vi er inne på troverdighet, kan vi ta opp en mye brukt sammenligning: Hvis noen bryter seg inn i huset ditt, blir du sjelden satt i tvil. Publikum stiller ikke spørsmål til hvorvidt du virkelig har blitt utsatt for et innbrudd. Ingen spekulerer i at du kanskje har iscenesatt det hele.

Innbruddstyven selv vil kanskje vite det fordi han kjenner igjen adressen. Men hva skulle poenget være med å få en totalt anonymisert innbruddstyvs versjon av saken? Hvis vedkommende kjenner seg igjen, vel, så må det være fordi han har gjort innbruddet. Hans rett til å få fortalt sin versjon av saken, bør bare utløses hvis beskrivelsen av han gjør at han kan gjenkjennes for andre.

På tide med en endring

Denne saken har gjort det overtydelig for oss i ALTSÅ-redaksjonen at Vær Varsom-plakaten trenger en endring. Samtidig imøtegåelse ikke bør slå inn når ingen andre vil kunne kjenne vedkommende igjen ut fra opplysningene i saken.

Kan jeg eie min historie?

I uttalelsen over ga PFU medhold til en overgrepstiltalt mann i at han burde fått mulighet til samtidig imøtegåelse selv om han var godt anonymisert av avisen.

Nå som jeg skriver at jeg er redd for en mann, vil han kjenne seg igjen hvis han leser dette. Må da Medier24 gi ham muligheten til å imøtegå påstanden om at jeg har grunn til å være redd for ham?

Eller slår samtidig imøtegåelse først inn hvis jeg skriver hva han gjorde? Kan jeg eie min historie også utenfor min innerste krets, og bruke den til å belyse dette store samfunnsproblemet, uten at han skal kommentere det? Det eneste jeg har sagt, er at han gjorde noe mot meg for over 20 år siden som gjør at jeg er redd for ham. Jeg kommer ikke til å publisere dette innlegget hvis jeg må oppgi identiteten hans til redaksjonen i Medier24 slik at de kan kontakte ham.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS