VGs blemmer om Baneheia blir neppe felt i PFU

Norsk, journalistisk rettspraksis er å endre omtalen av straffedømte etter rettskraftig domfellelse. Man går fra «skal ha gjort» til «gjorde», og sanksjonerer slik den dømmende makts oppfatning av virkeligheten.

Baneheia-saken kan endre hvordan journalister håndterer vanskelige fakta i kriminalsaker fremover. Den tredje statsmakt skal ta stilling til skyld, men den fjerde har et sterkere krav – om sannhet.

Tirsdag klaget Viggo Kristiansen VG inn til PFU for flere brudd på Vær varsom-plakaten.

Fordi saken skal gjenåpnes, mener Kristiansen skyldspørsmålet er uavklart, og at VG må ta forbehold. Han hevder VG fremsetter feil opplysninger, blander fakta og kommentar, ikke rommer tilsvar og imøtegåelse, lar politi snakke uimotsagt, og at rettelser VG har gjort i etterkant har vært mangelfulle.

Her snubler VG

Den kanskje viktigste anklagen fra Kristiansen er VGs omtale av synkronisering.

23. september sier Øystein Milli og Håvard Kristoffersen Hansen tidlig i VGs krimpodd at Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen har synkronisert forklaringene sine.

«…ikke bare at de synkroniserer de seg på tidspunktet, men begge er også tydelige på at det er en eller annen skikkelse som heter Elvis som politiet bør se på..», sier Milli.

Og: «De synkroniserte seg, som jeg var inne på, veldig fra klokken 19.30 og da tidspunktet, og dette med denne Elvis, men så er det også et avvik som dukker opp, i disse to avhørene her, fordi Viggo Kristiansen vet ikke noe om Jan Helge Andersens bevegelser, om han har vært i Baneheia før de møtes i bua hans.» sier Milli.

Alvorlige kriminalsaker får frem det verste i mediene, men også det beste

Selv med forbeholdet om avvik kan påstanden om synkronisering være nok til å bære en klage på dårlig presseskikk. Synkronisering forutsetter kunnskap om faktum – og skyld. At motivet til podcasten over 56 minutter egentlig skulle være en diskusjon om bevisene, kan strengt tatt sies å falle i fisk her: Lytteren bærer med seg at Milli sier de har samkjørt forklaringen – end of story. Milli og Hansen har tross alt introdusert seg selv med å si at de har lest seg opp og kan saken godt: Vi skal tro på deres fremstilling.

Senere sier Hansen at det kan virke som Andersen og Kristiansen har planlagt og samkjørt forklaringer. Da påpeker Milli at dette er politiets oppfatning. Det er litt sent, Milli.

Så slumser Hansen når han sier Kristiansen og Andersen har temmelig like forklaringer frem til klokken 19.30 drapskvelden.

VGTV med klokka

Anklagene om feil hos VGTV gjelder innslag to måneder før, 9. juli. Her begir de samme reporterne seg også inn i en litt far fetched fremstilling av mulighetene Kristiansen har hatt for å både begå drap, samtidig som mobiltelefonen var innen dekningsområdet. «Teoretisk mulig» heter det.

Milli og Hansen er svært vage rundt denne spekuleringen, og fremstiller det som en undring.

De kunne brukt anledningen til å begrave teorien, for den henger ikke på greip med sakens øvrige, kjente sider. Men den kan også sees i sammenheng med VGs sak fra 17. februar i år, som klagen til PFU ikke har med. Saken er ikke aktuell for klagen, siden den er mer enn et halvt år gammel.

Her skriver VG at Kristiansen kan ha deltatt, og mener han kan ha hatt 40 minutter på seg, uten at det stred mot mobilbeviset. Det fremstilte VG slik på fronten:

VGs sak er senere endret, uten at VG har redegjort for det. Men det heter fortsatt:

«Dersom Kristiansen ikke hadde med seg mobiltelefonen, gir det ham et tidsrom på 40 minutter der overgrepene og drapene kan ha blitt begått dersom man legger til grunn samme drapstidspunkt som retten; en gang mellom klokken 19.00 og 20.00.»

En slik fremstilling fremstår i 2021 som spekulativ, og støttes ikke av øvrige fakta lagt til grunn.

VG tar seg inn

Men VG tar seg inn. Podcasten og tv-serien ønsker å redegjøre for saken. De tar inn ulike synspunkter og stemmer for å vise de vanskelige sidene. Dette lykkes de i hovedsak godt med.

Viggo Kristiansen klager inn VG til PFU

VG tok seg også inn da Viggo Kristiansens hjelpere klaget. De fikk gjennomslag på flere punkter. I dag har podkasten en hale, hvor VG innrømmer feil fremstilling på flere punkter.

Dette er altså ikke nok for Kristiansen, som fortsatt mener fakta er feil, at man ikke kan sitere «kilder i politiet» slik man gjør, og i alle fall ikke uten å hente inn samtidig kontradiksjon.

Spørsmålet blir i hvor grad alle fakta må være korrekte i en vanskelig sak, med mange detaljer.

Rettskraftige dommer

Selv om dommene i Baneheia er oppe til ny vurdering, er de fortsatt rettskraftige. VG kan dermed ha grunnlag for å anta at de to samkjørte forklaringene sine.

Samtidig har gjenopptakelsen reist tvil som maner til forsiktighet om hva man slår fast.

Om Milli og Hansen ga uttrykk for sine personlige syn på saken er det neppe noe VG vil felles for. Kanskje forsto de heller ikke rekkevidden av hvor inkriminerende påstander om samkjøring er.

I tillegg mangler de refleksjon over hvor dum en slik samkjøring skulle være, fordi den plasserer Andersen på tur i Baneheia, og Kristiansen i bua. Altså en samkjøring hvor de ikke kan gi hverandre alibi i rundt halvannen time, inntil de satt sammen på trappen.

Forbehold i krimsaker

Baneheia-saken har vært spesiell, og ikke alle redaksjoner har æren i behold. Kanskje burde diskusjonen om pressens rolle hatt fokus på dehumaniseringer, slik Fædrelandsvennen omtalte Viggo Kristiansen 26. april 2001:

«Gjennom Andersens beskrivelser har vi stiftet bekjentskap med ondskapens inkarnasjon. En mann som med sin ertende sjarm lokker småjenter bort fra den trygge stien, og som kaldblodig planlegger voldtekt og drap. En som voldtar uten skrupler og dreper uten å blunke.»

I en leder ba VG Kristiansen 6. september 2008 om å holde seg unna forsøk på gjenopptakelse, en åpenbar rettighet han har: “..jeg vil tro det er lettere å forsones med det som har skjedd, dersom gjerningsmannen står for det han har gjort. Det er det minste Kristiansen kan gjøre overfor foreldrene til de to jentene. Heller enn å fremstille seg selv som offer. For det er Viggo Kristiansen ikke.”

– Det er sterke følelser i sving når Baneheia-saken kommer opp - også i presse­miljøet

Journalister tar i hovedsak forbehold forut for domfellelse. Den kanskje viktigste diskusjonen er likevel hvilke forbehold pressen skal ta etter rettskraftig dom.

Den tredje statsmakt skal ta stilling til skyld, men den fjerde har et sterkere krav – om sannhet.

I Byretten skrev sorenskriver Jørn Ree hva som skjedde, i stedet for å skille mellom juridisk skyld, og legge en antakelse om faktisk hendelsesforløp til grunn.

Senere har dagens leder Siv Hallgren i Gjenopptakelseskommisjonen bidratt i diskusjonen av sannhet og skyld: «Rettens oppgave er å avgjøre spørsmålet om skyld og straff. Men sannheten om hva som skjedde, også i detalj, vil man kanskje aldri få vite.» sa hun i 2018.

Det bør pressen diskutere konsekvensen av.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.