Politiet på stedet på Karmøy der 17 år gamle Birgitte Tengs ble funnet drept i 1995.
Politiet på stedet på Karmøy der 17 år gamle Birgitte Tengs ble funnet drept i 1995.

DEBATT:

Alvorlige kriminalsaker får frem det verste i mediene, men også det beste

«Ikke slå fast at gjerningsmannen nå er tatt, før vi kjenner hele det bevisbildet som siktelsen bygger på.», skriver leder i forsvarergruppen om dekningen av Birgitte Tengs-saken.

Publisert Sist oppdatert

Enhver som jobber tett på drapssaker og andre alvorlige kriminalsaker, kan opplever medienes oppmerksomhet som nær grenseløs. Medietrykket kan forsterke belastningen for de etterlatte, skade etterforskningen og øke risikoen for justisfeil. Dette antar jeg journalistene selv er klar over, men publikum vil ha det – og det selger godt.

Mediene befinner seg i en skvis mellom børs og katedral. Ikke helt ulikt oss advokater, vil kanskje noen tenke. Ingen hendelser viser det spenningsforholdet mediene står i, bedre enn de mest alvorlige drapssakene. Og ingen drapssak viser det bedre enn Birgitte Tengs–saken. I årenes løp har dette blitt en av norgeshistoriens mest omtale drapssaker – på vondt, men også på godt.

La meg først slå fast at det ikke er mediene som har størst grunn til å ta selvkritikk etter Tengs-saken. Det er det politiet som har, med rettsvesenet på en god andreplass. Politiets arbeid var ufattelig dårlig, slik det etter hvert har blitt grundig avkledd – nettopp i mediene. Domstolen gjorde nok en mer samvittighetsfull innsats, men også her ble fetteren utsatt for stor urett. Trolig er det mediene og engasjerte journalister som har æren for at denne saken er der den er nå.

Birgitte Tengs-saken viser en rekke eksempler på journalister som har tatt sitt samfunnsoppdrag på største alvor. Dette har bidratt til at fetteren nå ikke bare er frikjent, men også renvasket.

«– SIKTEDE BLE HJERNEVASKET», slo Dagbladet opp over en helside, rett før straffesaken i tingretten.

«Blir uskyldige dømt i Norge?» spurte VG dagen før rettssaken startet.

I årene etterpå har virkelighetskrim, bøker og en lang rekke medieoppslag malt videre på denne saken, på en stort sett god måte. Mediene har gjort det umulig for politiet å gjemme seg bak glemselens slør, og har drevet etaten videre gjennom stadig nye avsløringer av feilvurderinger og udugeligheter i etterforskningen.

Høsten 2005 skrev den SKUP-vinnende journalisten Bjørn Olav Jahr en hovedsak for Dagbladet Magasinet - om falske tilståelser. Tengs-saken ble her grundig gjennomgått, og hvis jeg husker riktig, beskrives det hvordan fetteren etter tre uker i isolasjon hadde tilstått et drap han ikke husket å ha begått, og det ble spekulert i hva som egentlig hadde foregått på politiets avhørsrom.

I 2013 lagde Erlend Frafjord i magasinet Plot en større reportasje om politiets avhørsmetoder i Birgitte-saken. Etter å ha lest denne, bestemte Bjørn Olav Jahr seg for å gå enda dypere inn i saken, og i 2015 utga han boka «Hvem drepte Birgitte Tengs?».

Rettssikkerhet i den enkelte sak – og på systemnivå

Mye av medienes oppmerksomhet rundt enkeltsaker kan være problematisk, men mye kan også være viktig og godt. Jeg savner imidlertid en større journalistisk innsikt og interesse for alt som skjer mellom disse sakene, på systemnivå.

Økonomijournalister har gjerne en økonomisk utdannelse, samfunnsjournalister har studert statsvitenskap og politikk. Dermed kan journalistene gå bak begivenhetene, og forklare og debattere dem. Når strømprisen går opp, eller et parti faller under sperregrensen i et valg, får vi ikke bare skildret dramatikken i dette. Vi blir også opplyst om hvorfor det skjer, av innsiktsfulle journalister og kommentatorer i mediene.

Hvor mange krimjournalister er utdannet i strafferett og straffeprosess? Noen er det sikkert, men alminnelig tror jeg ikke det er. Det ligger et rettsstatlig system bak enkeltsakene, og dette systemet styrer risikoen for justisfeil i hver eneste sak. Interessen og innsikten i dette, skulle jeg virkelig gjerne ha sett mer av blant norske journalister.

Avhørsteknikkene i norsk politi er langt bedre i dag enn de var under Tengs-saken. Opplæringen i avhørsmetodikk var den gang i beste fall ustrukturert – både under utdanningen og i etaten. Utdanningen besto i hovedsak av informasjon om hvordan formalitetene rundt politiavhør skulle legges opp. Opplæringen i den faktiske gjennomføringen av intervjuene, i avhørsmetodikken og samtalen med de avhørte, var ikke satt i system.

«Vi hadde ingen opplæring i avhørsteknikker, og det betød at det ikke var noen sentral metodikk. Dette var rett og slett erfaringsbasert», uttalte en av de involverte politimennene (ja, det var nesten bare menn som var involvert i denne saken) til nettavisen Politiforum i 2019.

«Den gangen hadde vi kompetansebevis for skyting, utrykningskjøring og andre mer praktiske politioppgaver, men ikke på etterforskning og avhør», fortalte vedkommende videre.

I dag vet vi mye om hvor manipulerende den tids avhørsteknikker kunne være, og vi er langt mer klar over hvor lite verdifull en tilståelse kan være – også om den kommer etter dagens avhørsmetoder. Men, mange mente det samme også den gang, og journalistikken kunne ha spilt en langt viktigere samfunnsrolle dersom den dykket ned i slike problemer utenfor hver enkelt sak. Altså som et interessant og viktig tema, på systemnivå.

God journalistikk kan gjøre en forskjell – også for rettsstaten

Har strafferettssystemet vårt tilsvarende utfordringer også i dag, som journalister bør ta mer på alvor? Så absolutt, og det er fristende å benytte den omtalte saken for å illustrere ett konkret eksempel: Da fetteren ble dømt til 14 års fengsel av tingretten i 1997, ga norsk straffeprosess rett til å anke saken inn for lagmannsretten. Der ble han frifunnet, av en jury med lekfolk.

I dag blir alle slike anker vurdert silt vekk, også de alvorligste sakene, og de fleste slipper aldri inn i lagmannsretten. Etter dagens regler; hadde da fetteren måttet sone fengselsstraffen? Tja, vi vet i hvert fall at fagdommerne mente han var skyldig. Og de var sikre nok på dette, til å dømme ham i erstatningskravet – som avgjøres av fagdommere. Etter dagens system er det nettopp fagdommere som avgjør om anken tillates, og som altså da i praksis tar endelig stilling til skyldspørsmålet. De senere år har ankeretten blitt borte og lekmannsinnslaget er svekket, altså begge de forhold som reddet fetteren (og rettsstaten) fra enda større urett enn det som ble begått.

Jeg mener at regjeringen her har skapt en stor risiko for fremtidige justisfeil, der rettsikkerheten er innskrenket - for å spare penger. Dette temaet har jeg og resten av Forsvarergruppen og Advokatforeningen skrevet om i en rekke sammenhenger, i stadige forsøk på å skape den oppmerksomhet temaet fortjener - blant medier og gode journalister. Vi lykkes i liten grad.

Nærpolitireformen er et annet tema det er fristende å nevne. Vel er det viktig med lokale lensmannskontorer, men de hensyn som ligger bak reformen, der målet er større, tyngre fagmiljøer, har også gode argumenter for seg. Tengs-saken er et eksempel også her, der store deler av etterforskningen ble gjort av Karmøy lensmannskontor. Det er ikke opp til meg å vurdere om nærpolitireformen er god eller dårlig i sin helhet, men den fortjener en dypere samfunnsdebatt enn den får i dag – med bidrag fra innsiktsfulle journalister.

Vær varsom – også med å høre på politiet

Avslutningsvis vil jeg oppfordre mediene til å være sitt ansvar bevisst overfor den nye siktede i saken. Ikke slå fast at gjerningsmannen nå er tatt, før vi kjenner hele det bevisbildet som siktelsen bygger på.

Mange har gått rundt i alle år etter det grufulle drapet på Birgitte Tengs i 1995, og følt seg sikker på at fetteren egentlig var skyldig. Så mange at vedkommende følte seg tvunget til å flytte ut av landet. Jeg vet ikke om du tenkte det samme, men jeg tror vi alle kan lære noe av dette: Det å føle seg sikker på hvem som riktig gjerningsperson, selv uten noen egentlige bevis, gjør at man slutter å være åpen og nysgjerrig overfor mulige alternativer. Det var dette som ledet politiet så galt av sted i Birgitte Tengs-saken.

Vi kan alle gjøre samme feil, mange har da også følt seg sikre i denne saken i alle de årene som har gått; det var jo fetteren – det manglet bare gode nok bevis.

Hvor mange går nå rundt og føler seg sikker på at riktig person er siktet i denne saken? Ja, hvor mange føler seg sikre også på at riktig mann er mistenkt i Tina Jørgensen–saken, der politiet så langt ikke har lagt frem ett eneste bevis?

Idealet for moderne avhørsmetoder er ikke lenger å få bekreftet at den mistenkte er skyldig, men å lete etter all informasjon som kan tyde på at vedkommende er uskyldig. Vurderingen av skyld forsøker de å vente med til alt er på bordet, og alle beviser er avdekket. Jeg blir av og til urolig for hvor godt politiet lever opp til dette i praksis, men det er et strålende ideal. Som burde være styrende også for journalister. Eller rettere sagt - for oss alle.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS