– Medier og presseorganisasjoner bør vurdere søksmål mot helseforetak, sier leder Tron Strand i Pressens offentlighetsutvalg.
Medier24 har de siste par ukene beskrevet hvordan stadig flere norske helseforetak nekter å gi opplysninger om pasienters helsetilstand, ved å vise til taushetsplikt.
Sørlandet sykehus er det foreløpig siste som hemmeligholder informasjon.
Tron Strand (60) er journalist i Bergens Tidende, og har de siste årene ledet offentlighetsutvalget, som arbeider for å sikre og styrke offentlighetsprinsippet og tilgangen til informasjon i samfunnet.
– Den private lovtolkningen helseforetakene driver med er helt meningsløs, sier Strand.
– Alvorlig
Informasjonsnekten om pasienters helse ble innført først fra Helse Vest i 2019. Siden har sykehusene i Oslo og på Sørlandet fulgt etter.
Ifølge Strand bruker helsevesenet taushetsplikten til å skjule sentrale opplysninger.
– Seks av ti døde i Norge under pandemien er eldre som har omkommet på sykehjem og omsorgsbolig. Under dekke av taushetsplikten får ikke mediene helt sentrale opplysninger, som hvilke sykehjem som har hatt utbrudd, eller hvor mange eldre som ble sendt på sykehus for å få lindrende behandling eller behandling på sykehus. Alle behandlingsopplysninger skjules av myndighetene eller helsevesenet, sier Strand.
Han viser til at myndigheten besluttet at covid-syke eldre mennesker og sykehjemsbeboere ikke skulle behandles på sykehus.
– Det er interessant å finne ut hvor mange som faktisk ble behandlet på et sykehus eller om de ble overlatt til et sykehjem og primærhelsetjenesten, og om behandlingen var fullgod. At mediene ikke får gransket hvordan vi behandlet de mest skrøpelige og sårbare under pandemien viser hvor alvorlig galt det går når helsevesenet privatiserer lovverket og setter offentlighetslov og innsynsrettigheter ut av spill, sier Strand.
Politisk og rettslig avklaring
Statssekretær Anne Grethe Erlandsen sa til M24 at Helsedepartementet ikke kunne instruere helseforetakene, men det aksepterer ikke Strand.
– Spørsmålet er for viktig til at statsråden eller departementet bare kan skyve det fra seg og vise til helseforetakene selv. Her må det en prinsipiell overordnet avklaring til, som jeg vil be Regjeringen om å ta stilling til, sier Strand.
Alternativet er å gå rettens vei.
– Vi opplever tolkningen som juridisk svært tvilsom fra helseforetakenes side, og vi er nødt til å vurdere om vi skal gå til domstolene for å få en prinsipiell avklaring, ved å utfordre et avslag på innsyn gjennom domstolene – simpelthen gå til sak mot et helseforetak.
– Vi har diskutert det, og det gjelder i så fall å finne et godt eksempel som egner seg til domstolsbehandling, sier Strand.
Han vil ikke bøye av for det han opplever som en innskrenkning i pressens rolle.
– Vi lever i et fritt, åpent demokrati. Det helt avgjørende for oss at mediene selv vurderer og avgjør om vi har interesse i å granske en sak, et omfang, en hendelse eller situasjoner som har oppstått og som har ført til skade. Informasjonen kan ikke overlates til en tilfeldig kommunikasjonsdirektør i et helseforetak, sier Strand.
– Setter grunnloven til side
Hans oppfatning er at taushetsplikten tolkes for vidt, og at Grunnlovens ytringsfrihet og Den europeiske menneskerettskonvensjonen bestemmelser om innsyn ikke kan settes til side av taushetsplikten.
– Lov og bestemmelse om taushetsplikt i Helsepersonelloven og forvaltningsloven åpner ikke for å sette det øvrige lovverket ute av spill. Det har helseforetakene gjort helt på egen hånd, og er svært problematisk, sier Strand.
– Hvordan vil du argumentere når det gjelder for eksempel tilstanden til en motorsykkelfører, som er innlagt på sykehus, og ulykken er omtalt i media?
– Pressen ber ikke om identifiserbare opplysninger. Selvsagt finnes det gråsoner med en tolkningssone. Men det er en misforståelse når helseforetakene sier at all informasjon om en hendelse eller ulykke eller et sykdomstilfelle i en gitt situasjon kan føre til identifisering og opplysninger må derfor avslås.
– Hvorfor?
– Fordi unntakene fra taushetsplikten er begrunnet i nettopp i offentlige hensyn. Det er mange situasjoner hvor offentligheten har krav på og behov for informasjon. Det å være «tilstrekkelig beskyttet», som det heter, er ikke det samme som fullstendig anonymt.
Kan kjennes igjen
– Hva med gjenkjenning?
– Det er ikke slik at enhver person ikke skal kunne gjenkjenne en person, lovverket er ikke satt opp som et hundre prosent bolverk mot all identifisering.
Strand viser til at justisdepartementets rettleder til offentlighetsloven samt et rundskriv Helsedirektoratet sier det samme.
– Det står til og med at opplysninger som er gjort anonyme, slik at de ikke kan knyttes til bestemte personer, ikke er underlagt taushetsplikt, selv om det gjelder helseforhold, straffbare forhold, eller annen sensitiv informasjon, sier Strand.
Lovgiver og de som har skrevet rettlederne om hvordan loven skal tolkes, de mener altså at det er full anledning til å gjøre det.
Justisdepartementets veileder finner du her, og Helsedirektoratets rundskriv ligger her.
Der heter det at «Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt og opplysningene er anonyme.»
Ikke helsevesenet som skal vurdere sosiale medier
Strand avviser helseforetakenes argument om at opplysninger de gir kan bidra til identifisering når man sammenholder dette med informasjon i sosiale medier.
– Er det helseforetakets oppgave å vurdere hva som er publisert på sosiale medier av privatpersoner, og definere tolkningen av lovverket på grunnlag av en slik antakelse? svarer Strand retorisk, og svarer selv:
– Nei, det er ikke slik rettstilstanden utvikler seg i et land. En juridisk person, som et helseforetak er, kan ikke legge den type føringer på hvordan loven og lovverket skal tolkes. Signy Svendsen og hennes like går langt utover egen kompetanse, og langt utover helseforetakenes rolle. Hun har strengt tatt ingen ting å gjøre med å tolke taushetsplikten opp mot annet lovverk, sier Strand.
– Når dette brer om seg i helseforetakene, så er vel det ut fra en oppfattelse av at pasientene ikke er godt nok beskyttet?
– Ja, åpenbart. Og dette er en privatisert tolkning av lovverket gjort av helseforetakene som vi er nødt til å utfordre, sier Strand.
Pressen kan straffes
Han minner om at pressen kan imøtegås hvis den gjør feil.
– Hvis vi bryter norsk lov kan også mediene straffes. Vi kan få smekk i PFU, og det er mange mekanismer som regulerer medienes virksomhet. Gjennom tiår etter tiår har vi vist at vi kan håndtere dette. Vi trenger ikke at en myndighet, som helseforetakene her er, en offentlig etat, egenrådig tiltar seg et ansvar man ikke er tildelt etter lovverket.
– Men sykehusene er satt til å beskytte folk når de er innlagt på sykehuset?
– Sykehusene er satt til å behandle folks helse, ikke til å tolke lovverk og taushetsplikt på en måte som hindrer informasjonstilgangen i samfunnet, sier Tron Strand.
Han latterliggjør innføringen av skillet mellom små og store ulykker, hvor sykehusene i det siste tilfellet gir mer informasjon.
– Dette viser bare hvordan den private lovtolkningen helseforetakene driver med er helt meningsløs. I lovverket skilles det ikke mellom store og små hendelser, enten gjelder taushetsplikten eller så gjelder den ikke.
Han viser til en brann i Bergen, som tok livet av en mor og tre barn. Sykehuset nektet å gi ut opplysninger.
– Det kokte på sosiale medier. Det ble nesten umiddelbart kjent for de det angikk hvem dette gjaldt. Men mangelen på informasjon utløste en massiv feil-informasjon på sosiale medier om tilstanden på disse familiemedlemmene. Men Helse Vest fant altså ikke at hendelsen var stor nok til å ville informere.
– Hvordan skal denne informasjonen komme til media?
– Det har jeg ikke forholdt meg til. Folk sender romskip til Mars, så å løse dette rent praktisk anser jeg som en liten oppgave, sier Strand.
