VG har startet det de kaller et «prosjekt» om den økende ungdomsvolden. Voldsanmeldelser mot personer under 18 år har gått opp med over 40 prosent siden 2016. Ungdomsvolden blir grovere og gjerningspersonene yngre. Gjenger møtes for å slåss. Blodet flyter. Man filmer og legger videoen på Snapchat.
En trist utvikling, men ingen nyhet. VG har rapportert om det før. Og laget en god og omfattende reportasjeserie om Young Bloods. Så hva er vinklingen denne gangen?
VG velger å bygge hele sin første lange artikkel (10. april) på historiene til to tidligere unge gjengmedlemmer som har kommet på bedre tanker. Hva heter de?
«Sindre» og Thomas.
Hvor er de fra?
«Østlandet» og Molde.
Hva kjennetegner ungdom som utøver vold?
De er unge gutter, sier en forsker til VG.
Og hva skyldes økningen i ungdomsvold?
Sosiale medier, ifølge politidirektoratet. Det gjør det enklere å mobilisere, varsle og true.
Da vet vi det. Men her er noen ting vi ikke får vite.
Hvem er gjengangere?
84 personer under 18 år ble dømt for vold, voldtekt, trusler, ran og/eller narko i Oslo Tingrett i 2019. 73 av dem har minoritetsbakgrunn, 68 har familierøtter fra Asia og Afrika. Ifølge en studie gjort av Nettavisen i fjor.
Mange av disse er gjengangere. (Noe politiet definerer som personer mellom 10 og 17 år registrert med fire eller flere anmeldelser siste kalenderår.) I Oslo politidistrikt står 188 gjengangere for en høy andel av aldersgruppens dommer for fysisk vold (halvparten), vold med flere mistenkte (to tredjedeler), vold mot offentlig tjenesteperson (67 prosent) og ran (70 prosent).
De aller fleste gjengangere er født i Norge, vokst opp i Norge og har gått på skole i Norge. Men de har foreldre fra andre land. Og ikke hvilke som helst land. Blant 37 «gjentatte gjengangere» i Oslo første kvartal 2017 hadde halvparten foreldre fra Somalia. Bare én hadde etnisk norske foreldre.
Ungdomskriminaliteten speiler også en geografisk delt by. 72 prosent av gjengangerne bor på østkanten, 21 prosent i sentrum, 8 prosent på vestkanten. Slik er også voldens «sosiale profil», som det heter i NOVA-rapporten «Ung i Oslo 2018»:
«Å ha vært i slåsskamp er langt vanligere blant unge med innvandrerbakgrunn og blant unge med lav sosioøkonomisk familiestatus enn i andre ungdomsmiljøer. Det er også tydelige bydelsforskjeller, med langt høyere forekomst i alle østkantbydelene med unntak av Nordstrand og Østensjø enn i alle vestkantbydelene.»
Og: «Det er vanligere at ungdom i Oslo har vært i slåsskamp sammenliknet med ungdom i resten av landet.»
Men når ungdom slåss i resten av landet, så er det samme mønster der. I Trondheim har det vært stor økning i ungdomsvold og trusler. Men også her står noen ganske få for mange lovbrudd. 20 personer under 18 er anmeldt for mer enn fem volds- eller trusselforhold i perioden 2015-2019, og de fleste har innvandrerbakgrunn. Selv om Trondheim har lavest innvandrerandel av de store byene.
Ikke Ahmed og Muhammed
Unge gutter med innvandringsbakgrunn er altså sterkt overrepresentert blant unge gjengmedlemmer og voldsutøvere. Nettopp de guttene som VG foregir seg å lage en grundig reportasje om.
Likevel velger avisen ikke å trekke fram Ahmed og Muhammed. Men i stedet fokusere på en anonymisert (muligens hvit, norsk) gutt fra «Østlandet» som de døper «Sindre». Et av de norskeste navnene som finnes, med norrøn opprinnelse.
I tillegg møter vi Thomas, som står fram med ansikt og fullt navn. Han ser utenlandsk ut, men er adoptert, og oppvokst hos «verdens beste foreldre, i verdens tryggeste hjem», i Molde. Her nevnes innvandringsdimensjonen indirekte: «Som adoptert slet han med å finne seg selv. Jo da, han var norsk, men det ble naturlig å søke mot andre i Molde med minoritetsbakgrunn, som heller ikke fant fellesskap på andre arenaer. Identiteten ble knyttet til rollen i gjengen. Han opplevde samholdet som unikt. Tilhørigheten ble tryggheten hans.»
Felles etnisitet er en av faktorene som skaper nettverk blant gjengangere, skal vi tro politiet selv. Men det gjør ikke VG noe poeng av. Og i Sindres tilfelle presenteres gjengen som et forbilde for mangfold og inkludering: «Hudfarge, forhistorie og penger betydde ingenting.»
VG vil heller snakke helt generelt om utenforskap, samhold, rivalisering og hevnlogikk. Om hvordan du får forståelse, status og makt ved å tilhøre gruppen. Slike sosialpsykologiske faktorer er selvsagt viktig for å forstå gjengmentaliteten, men gjør at skildringene og forklaringene blir hevet over tid og sted.
Hvilke gutter er det snakk om? Hvor foregår dette? Og hvorfor? Vi får inntrykk av at hvilken som helst gutt kan bli gjengmedlem og brutal voldsutøver, og at rekrutteringen skjer hvor som helst. Det kan være farlig både på Østlandet og i Møre og Romsdal!
Innvandring og demografi
Men først og fremst er VGs vinkling løsrevet fra vår nære historie. Innvandring er den største samfunnsendringen i Norge de siste tretti årene. Og trenden med økt ungdomsvold er uløselig knyttet til demografiske endringer.
Andelen norskfødte blant registrerte unge kriminelle gjengangerne har økt hvert år siden 2015. Ikke fordi stadig flere etnisk norske blir kriminelle. Tvert imot. Men fordi store kull av innvandrerbarn nå er blitt gamle nok til å kunne utøve kriminalitet.
Ikke misforstå. De aller, aller fleste innvandrerungdommer er lovlydige. Og det må sies tydelig. Men det er altså nok verstinger blant dem til å trekke opp statistikken. I en periode der ungdomskriminaliteten ellers går ned.
Så kan vi krangle om hva og hvem vi skal skylde på. Noen foretrekker å snakke om trangboddhet, fattigdom, utenforskap og rasisme. Andre vil heller snakke om kulturfaktorer, om klanstrukturer, om subkulturer med andre normer enn majoritets, om religion og ære. Men både sosioøkonomisk lavstatus og «fremmed» kultur er knyttet til sterkt økende innvandring fra fattige land med andre verdisett og samfunnsordninger enn de norske.
Et veletablert, men uoversiktlig stridsfelt. Og VG velger den enkleste løsning. Å styre unna alt som er empirisk komplekst og moralsk minebelagt. Her skal ingen grupper eller bydeler stigmatiseres. Dermed gjør de også voldsutviklingen mer eller mindre uforståelig.
Manglende forebygging?
Neste sak i VG-serien (11. april) er ikke lett å bli klok på den heller. Tittelen lyder: «Nye tall om ungdomsvold: Drar paralleller til gjengoppgjørene på 2000-tallet». Men det er ingen nye tall i saken. Bortsett fra dette: «De fire siste årene har voldsanmeldelser mot personer under 18 år økt med 42 prosent.» I forrige artikkel sto det «over 40 prosent». En presisering er blitt til en nyhet.
Og her får vi faktisk en forklaring på økningen av ungdomsvolden fra en rekke fagfolk: Mindre forebyggende ungdomsarbeid og mindre forebygging fra politiet side, som følge av nærpolitireformen! Dette gjør, ifølge forskere, at det bygger seg opp en «voldskultur», og at «miljøene utvikler seg med eventuelt mer vold, fordi de ikke har noen påvirkning utenfra».
Javel, men hvilke krefter er det som virker innenfra? Forestiller man seg at hvilket som helst miljø nærmest naturlig blir preget av kriminalitet og brutalitet så lenge det ikke blir tett fulgt opp av ungdomsarbeidere og kontaktsøkende politi?
VG virker helt ute av stand til å stille det opplagte spørsmål: Hvorfor er forebyggingsbehovet så sterkt i Groruddalen og Søndre Nordstrand, og ikke på Nordstrand og i vestre bydeler? Hvorfor var det mindre vold på østkanten den gang trangboddheten var langt verre? Og hvorfor øker ikke volden tilsvarende blant marginaliserte etniske nordmenn?
Å dvele ved volden
Unnlatelsessynden er desto mer påfallende siden VG ikke skyr unna det mest ubehagelige: Selve volden. Slik lyder det i begynnelsen av saken:
«Sinnet koker under den svarte finlandshetten. Mekanikerhanskene hjelper Sindre med å få bedre grep på gutten foran seg. Han slår ham så hardt at han kan se at nesen blir skjev. Hører ribbeina knekke.
Gutten faller ned på asfalten, trekker bein og armer inntil kroppen for å beskytte seg.
Sindre drar ham opp, og slår ham igjen og igjen.
Helt til blod renner.
Når det er over, ser ikke gutten ut. Det eneste Sindre tenker på i bilen på vei fra stedet, er at han burde ha skadet ham enda mer.»
En temmelig grafisk voldskildring, ledsaget av tegninger og grafikk. Deretter, i midten av artikkelen, kommer en påminnelse om hendelsen: «For Sindre skulle det kulminere med episoden hvor han slo en jevnaldrende og sendte ham i asfalten, så nesen hans ble skjev og ribbeina knakk.»
Og jammen får vi ikke en reprise på voldsepisoden mot slutten av artikkelen:
«Slagene til Sindre treffer den jevnaldrende gutten i magen, hodet og ansiktet. Hver gang han faller, blir han dratt opp igjen. Blodet siler fra nese og munn. Gutten trekker bein og armer opp i fosterstilling.
– Han så ikke ut da jeg var ferdig med ham, forteller Sindre halvannet år senere.»
Å svikte ofrene
VG vil altså ikke skåne oss for gjentatte, detaljerte skildringer av brutal, hensynsløs vold. Men de vil skåne oss for alt kan gjøre oss klokere på voldens kjennetegn og årsak. Det er mulig VG mener å gjøre minoritetsgrupper en tjeneste på denne måten. Men i forbigåelsen ligger også en enorm bjørnetjeneste.
For ikke bare blir det vanskeligere å bekjempe ungdomsvold om man ikke identifiserer eller utforsker de åpenbare risikofaktorene. Man svikter også de potensielle ofrene for ungdomsvolden, og de som frykter den i sitt bomiljø. Som det heter i «Ung i Oslo 2018»-rapporten:
«Mens under 15 prosent i vest og i Nordstrand er redde for vold i området der de bor, gjelder dette 30–32 prosent i bydelene Grorud og Søndre Nordstrand. Generelt er frykten for vold langt større i øst enn i vest.»
Dessverre er den begrunnet. Og dessverre bidrar ikke Norges største avis til å belyse og forklare volden ved å «fornorske» gjerningsmenn og forbigå episenteret.
