«Hvor idiotisk kan journalistikk egentlig bli i dette «antirasistiske» året?», spurte jeg i en kronikk i M24 i november, etter å ha sett på Dagsrevyen. Nå vet jeg svaret.
Den kan bli enda mer idiotisk.
Den kan formidles av andre enn NRK. Blant annet Norges største avis, med enda sterkere følelser.
Den kan bygge på såkalt forskning, med sterk slagside og uhyre svak empiri, uten at noen aner uråd eller stiller kritiske spørsmål.
Den får alle parter - medier, organisasjoner, statsråder - til å framstå som de har «våknet» og «sett» et stort samfunnsproblem, uten at noen vet hvor stort eller alvorlig problemet faktisk er.
Den bidrar til omdømmebygging, samtidig som den kaster en stygg mistanke over en stor del av Norge, som gjør en fantastisk jobb for barn, unge - og folkehelsen.
For her er altså ideen vi blir bedt om tro på:
Norge har i løpet av en generasjon tatt imot over 800.000 innvandrere, mange med få ressurser, og fra helt andre kulturer enn vår. Vi har brukt enorme summer på å integrere dem - og barna deres - i vårt samfunn. Og vi har lyktes bedre enn mange andre land. Likevel må vi fastslå at de er blitt møtt med rasisme. For vi har rett og slett ikke fått afrikanere, asiater og søramerikanere til å drive med langrenn, hopp, kombinert, skiskyting, alpint, skøyteløp, bandy, ishockey, curling, aking og hundekjøring.
Mer rasisme med idrett
Den norske «idrettsrasismen» er altså tilbake i mediebildet. Slik lød introduksjonen til et lengre innslag i Dagsrevyen på onsdag.
«Idretten står i fare for å bidra til mer rasisme i samfunnet. Ikke mindre. Det den knusende konklusjonen i en ny rapport laget for Norges idrettsforbund».
«Funnene om rasisme i norsk idrett er opprørende lesning», leste vi på forsiden av Aftenposten denne uka.
Og Dagsavisen fastslår at «strukturell rasisme i idretten» er et ledelsesproblem».
Dette høres ikke bra ut. Men hvordan står det til med dokumentasjonen? Her er Dagsrevyens «knusende» tall, basert på egenrapportering fra idretts-Norges 55 særforbund:
19 av forbundene har nesten ingen med minoritetsbakgrunn i barne- og ungdomsidretten. Nesten tilsvarende i voksenidretten: 18 forbund melder at utøvere med minoritetsbakgrunn nærmest er fraværende. Og halvparten sier at de knapt har eliteutøvere, trenere eller tillitsvalgte med minoritetsbakgrunn.
Vi skulle alle ønsket et langt mer fargerikt idrettsfellesskap i Norge. Men slik er tallene. Sikkert andre steder også. De er neppe mange minoritetspersoner i Strikkeforbundet eller Redningsselskapet heller.
Men her er spørsmålet som aldri stilles: Er dette nødvendigvis et problem? Er det rimelig å forvente at alle grupper alle steder skal være representert med sin andel av befolkningen? Og når de er i mindretall, skal vi uten videre anta at det skyldes fæle holdninger eller ekskluderende strukturer? Må en numerisk skjevfordeling alltid handle om moralsk skyld? Som alltid bare går den ene veien?
Svak og tende
Dagsrevyen gjentok onsdag sin øvelse fra november, da de talte opp antall minoritetspersoner i Fotballforbundet, og kom til et «skuffende» lavt tall. Dermed var urett avdekket, og synderen måtte legge seg flat.
Dette er medieøvelsen jeg har kalt representasjonsritualet. Og alle kjenner sin rolle i ritualet. Idrettspresident Berit Kjøll sier at vi «speiler ikke samfunnet godt nok», «vi er ikke gode nok», «vi kan bli bedre, og må bli bedre». Kulturminister Raja er enda tydeligere:
«Jeg forventer at idrettsforbundet nå går igjennom alle sider ved denne rapporten og ikke minst implementerer de funnene i sin organisasjon [sic!], slik at vi kan starte arbeidet med å få null rasisme i idretten over hele Norge.»
Jeg vet ikke om Raja selv har lest rapporten. Men det har jeg. Og det er høyst uklart hvor mye arbeid som trengs. For ser man bort fra anekdoter fra fjorårets aviser, tvilsomme caser fra utlandet (den rumenske fjerdedommeren som sa «negru»), og spinkle henvisninger til tidligere forskning (også gjerne fra utlandet), er det dokumentert omtrent null rasisme i rapporten.
Akademisk sett snakker vi om en pinlig svak, sammenrasket og tendensiøs verk på 50 sider. Deler av teksten ligger på nivå med en middels forvirret bacheloroppgave (sjekk for eksempel det meningsløse avsnittet om «idrett og politikk», s. 12). Selv om den er skrevet av en professor og en førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, Elsa Kristiansen og Lasse Sonne.
Utelukket fra å delta
Rapporten starter ikke med et åpent spørsmål om hvorvidt, eller i hvilken grad, rasisme finnes i norsk idrett. Den starter med å fastslå at antirasisme nå er i vinden. Fordi det de har stått masse artikler om hverdagsrasisme og strukturell rasisme i norsk presse. Forskerne lager fine stolpediagrammer om mediedekningen sommeren 2020. Men de har ikke intervjuet en eneste person som er blitt utsatt for rasisme. Og de har ikke sendt noe spørreskjema til minoritetsgrupper, der de spør hvorfor de ikke deltar i idretten.
Men de har altså spurt de ulike særforbundene i NIF om deres innslag av «personer med synlig minoritetsbakgrunn». Merk: «Synlig». Det gis ingen forklaring for denne presiseringen. Er ikke polakker eller jøder verdige nok?
Men innsnevringen fører til to ting: Tallene blir «dårligere» enn de ville blitt om man tok med alle etniske/religiøse minoritetspersoner. Og man skaper i utgangspunktet en forestilling om at manglende representasjon skyldes hudfarge. Altså noe som har med rasisme å gjøre.
Men hadde du spurt norske trenere og ledere i barneidretten om hvordan de ville stilt seg om det dukket opp barn med med mørk hud på treningen, ville de aller fleste sagt at de ville ha elsket det. Og ment det av hele sitt hjerte. Slik mange av oss føler en indre jubel når vi ser entusiastiske innvandrere i norsk bunad.
Men forskerne har ikke spurt. De har telt. Og de har på forhånd forklaringen på de dårlige tallene klare: «Strukturell rasisme», «institusjonell diskriminering», «sosial ekskludering». Kjær forklaring har mange navn. Men påstanden er altså at «et betydelig antall mennesker med minoritetsbakgrunn er utelukket fra å delta i idretten». (s. 47, min uth.)
Noen idretter er sære
Men hvordan kan man snakke om noe så alvorlig som utelukkelse uten engang påvise - ja, ikke engang undersøke - hvilke mekanismer som fører til ekskludering? Hvorfor tar man for gitt at en statisk underrepresentasjon skyldes «utestengning av grupper», og dermed har avdekket et «demokratisk problem, både for idretten og samfunnet»?
Ingen ville finne på å si noe sånt om idretter der minoritetspersoner er i flertall. Hvite nordmenn er ikke utestengt fra cricketforbundet. De er bare ikke så interessert i cricket. Den er derimot folkesport blant pakistanere. For, tro det heller ei: Ulike folk har ulik interesse for idrett, og for enkeltidretter.
Det har med kultur og tradisjon å gjøre. Men dette synes å være ukjent for forfatterne av rapporten. De har ikke engang funnet det bryet verdt å lage en statistikk som viser hvordan minoritetsdeltakelsen varierer mellom de ulike idrettsgrenene eller særforbundene. Dermed ser de fullstendig bort fra en rekke nærliggende årsaker til lav idrettsdeltakelse blant minoritetene:
1. Mange av særforbundene driver med idretter som er små selv i Norge. Og som nettopp framtrer som sære for mennesker fra helt andre deler av verden. Det gjelder selvsagt alle vinteridrettene. Allerede her har vi halvparten av forbundene som kommer dårlig ut på statistikken. Men også andre idretter, som håndball, mangler fotfeste utenfor Europa. Selv fotball har en beskjeden posisjon i mange av landene som Norge har fått flest innvandrere fra.
2. Idretten bygger på en særnorsk frivillighetskultur som er ukjent for store innvandrergrupper. Og det er et velkjent fenomen at de i liten grad deltar på dugnad og stiller som frivillige. Selv om de i høyeste grad blir invitert og stimulert til å stille.
3. Det kreves mye vilje og innsats å oppnå tillits-, leder-, og trenerstillinger i idrett. Man kan ikke leve av det, men må leve for det. Belønningen er ofte kjeft og mas, mer enn ros. En lite glamorøs tilværelse. Hvor mange ikke-vestlige innvandrere streber etter dette?
4. Å drive med organisert idrett krever overskudd. Har man lange dager med fysisk arbeid, orker man kanskje ikke. Ikke uten grunn er middelklassen overrepresentert i idretten, som i kulturlivet generelt. Men det er altså et klasse- og ikke et rasespørsmål.
5. Deltakelse i idrett koster penger. Og utgifter til kontingenter, treningsavgifter, klær, utstyr, reiser har økt betydelig. Noe som rammer lavinntektsgrupper, der ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert. Dette er i høyeste grad noe strukturelt, men er det rasisme?
6. Barn med minoritetsbakgrunn deltar generelt mye mindre organiserte fritidsaktiviteter enn andre unge. Særlig jenter får beskjed av sine egne om å konsentrere seg om skolen. Eller holdes tilbake av religiøst konservative foreldre.
Ikke nevn lyspunktene
Rapporten ser altså bort fra opptil flere elefanter i rommet. Pluss en hel rekke andre dyr som man knapt kan unngå å snuble over. Kanskje kunne man si at den er preget av strukturell antirasisme: Alle fakta eller perspektiver som ikke handler om rasisme, blir utelukket. Selv om de er relevante og nødvendige for å forstå temaet man diskuterer.
Denne utelukkelsen er kanskje ikke et demokratisk problem. Men det er sannelig et vitenskapelig problem. Og et journalistisk problem, når reportere ikke er i stand til oppdage utelatelsene, men bare passivt videreformidler det vage, men triste budskap:
«Idretten (…) risikerer å bli bidragsytere til sosial ekskludering, diskriminering og rasisme, i stedet for å bidra til sosial inkludering.»
Det er en forbløffende påstand at idretten kan føre til mer rasisme i Norge, slik det lød i Dagsrevyens spissede versjon. Forfatterne av rapporten har ifølge seg selv tidligere «forsket på fotball». Da intervjuet de en spiller som fikk kastet bananer etter seg (s. 18). Sånt skjer. Senest i oktober i fjor, da en spiller på Ålesund fikk rasistiske tilrop fra tribunen.
Men slikt tilhører sjeldenhetene. Og er vanskelig å styre. Det forskerne ikke viser til, et at noen av Norges absolutt største fotballstjerner i nyere tid, som John Carew eller Joshua King, har minoritetsbakgrunn. Og at det norske landslaget, i motsetning til for eksempel det svenske, har en hel rekke sentrale spillere med navn, utseende og bakgrunn som inntil nylig var «fremmed» i Norge. Og takk for det! Men alle slike godt synlige lyspunkter og forbilder er fullstendig fraværende i rapporten.
Sju rasismesaker
Rapporten ser ut til å hvile på det premiss at rasisme er en usynlig, ond kraft som hele tiden truer systemet innenfra. Hvis man ikke har et helt apparat av regler, tiltak, opplæring og kampanjer, vil rasismen rå.
Derfor er rapporten veldig opptatt av unnlatelser fra idrettsorganisasjonene. Man teller hvor mange som ikke har informasjon om varslingskanaler på hjemmesiden sin. Eller hvor mange som unnlater å nevne ordet «rasisme» eller «diskriminering» i sitt planverk. Dette er visst nok til å havne i skammekroken. Men rapporten selv nevner jo en opplagt grunnen til at rasismefokuset ofte mangler:
«En av grunnene til at mange forbund ikke har funnet det nødvendig å opprette bedre systemer for rapportering, kan være at alle 55 forbundene rapporterte om til sammen syv rasisme-saker som har blitt behandlet i de respektive rapporteringssystemene siden 1. januar 2019.»
Sju - 7 - rasisme-saker på to år. Og tjue saker innrapportert. Så mange som 46 av de 55 forbundene har i løpet av perioden ikke mottatt noen henvendelser om rasisme. Og blant de ni som har mottatt saker, sier de fleste at det bare dreier seg om 1-2 saker årlig. De fleste av sakene dreier seg om muntlige kommentarer (på kamp, konkurranse, trening) eller meldinger i digitale medier. Hvor mange handler om å bli utelukket fra å delta? Ingen. I alle fall ikke noen som rapporten nevner.
Skremmende lesning
Disse tallene var muligens for lave til at Dagsrevyen fant grunn til å videreformidle dem. Det gjorde derimot Aftenpostens nye idrettskommentator, Daniel Røed-Johansen, under tittelen: «Funnene om rasisme i norsk idrett er skremmende lesning»:
«Til sammen er ikke mer enn syv rasismesaker blitt behandlet i løpet av de to årene.»
Men det er visst en dårlig nyhet. Fraværet av saker viser nemlig hvor ille det står til, ifølge Røed-Johansen:
«Begrepet «mørketall» er ikke i nærheten av å være dekkende for disse funnene. Det er nok mer nærliggende å tro at rasisme skjer i en eller annen form hver eneste dag i norsk idrett.»
Hva er grunnlaget for å si dette? Det fikk ikke Aftenpostens leserne vite. Men innlevelsen var det ingenting å si på:
«I alle årene idretten har hatt hodet i sanden, har enkeltmennesker måttet betale prisen. Det gjør vondt å tenke på alle dem som ikke har følt seg tatt på alvor. Hvor mange av dem har sluttet? Hva har opplevelsen gjort med deres tro på det norske samfunnet?»
Dette er gode spørsmål som man kunne laget journalistikk på. I stedet for å formidle sine egne følelser, og bli opprørt over funn som like gjerne er egnet til beroligelse.
Og hva startet kommentarartikkelen med? En påminnelse om skjebnen til Benjamin Hermansen. For tjue år siden ble en uskyldig, tilfeldig gutt knivdrept på grunn av sin hudfarge. Og i dag finner vi ingen personer med minoritetsbakgrunn i styret i Oslo fotballkrets. Disse to kjensgjerningene handler visst om det samme.
Den store vekkelsen
Sånt ville neppe passert som journalistikk på andre stoffområder. Så hvorfor er det greit når det handler om rasisme? Aftenpostens idrettskommentator gjør det veldig tydelig: Denne journalistikken er et resultat av en vekkelsesbølge. En oppvåkning. «George Floyd-oppvåkningen», som han kaller det. Han blir personlig: «Selv har jeg jobbet som journalist i ni år. Kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har gjort nok for å belyse temaet? Nei.»
Og nå skal unnlatelsessynden tas igjen. I den grad at emosjoner og engasjement blir viktigere enn nettopp å belyse temaet. Det samme gjelder forskningen. For som Røed-Johansen helt riktig skriver, er også rapporten fra UiS et «resultat av denne oppvåkningen». Og den startet 5. juni i fjor, da toppene i idretts-Norge hadde møte samtidig med Black Lives Matter-demonstrasjonen i Oslo. Berit Kjøll sier til Dagsavisen:
«5. juni i fjor ble en vekker for hele det norske samfunnet. Siden den gang har idretten og hele samfunnet våknet opp og forstått hvor stort problem dette er. Da vi gjorde det, tok vi umiddelbare grep.»
Men hvordan kan en idrettspresident i 2021 hevde at «mange av oss har hatt en blindsone for rasisme?» Hadde vi ingen bevissthet om fenomenet før George Floyd og BLM? Har vi ikke lært noe om emnet gjennom skoleverket, offentlige kampanjer, boikottaksjoner, nyhetsinnslag, spillefilmer og rocketekster - you name it?
Alle som har levd like lenge som Kjøll har fått det antirasistiske budskapet prentet inn, i tiår etter tiår. Alle vet i dag at rasisme er fælt, og reagerer på det. Som en idrettsleder jeg snakket med, sa: «For meg er det like logisk at idretten skal utdanne i antirasisme og drive egne rapporteringsinstanser om rasisme, som at idretten skal gjøre det samme om drap, tyveri og løgn.»
For én ting er å legge mulighetene til rette for at flest mulig fra alle grupper i samfunnet kan delta i idrett. En annen ting er å mane fram et diffust rasisme-spøkelse som krever full beredskap av idrettsorganisasjonene. Og samtidig ikke kreve noe som helst av de påstått utelukkede minoritetene. Den eneste som i denne saken har pekt på at ikke bare idrettsforbundet har ansvar, er Solimar Sarwar – kasserer i Bjørndal Idrettsforening, som sa på Dagsrevyen:
«Vi med utenlandsk bakgrunn bør også søke oss inn i de vervene og være mer engasjerte, og komme oss opp av sofaen.»
Hørt sånt! Og dette kunne jammen være oppfordringen til pressestanden også. Ikke sitt i sofaen og bli revet med av stemningsbølger og politisk aktivisme. Gjør jobben din. Bedriv alminnelig kritisk journalistikk - inkludert kildekritikk av tvilsomme rapporter bestilt av forbund som har funnet ut av selvpisking bør inngå i omdømmebyggingen.
Og her er to oppfølgingsspørsmål som med fordel kunne vært stilt til idrettspresident Berit Kjøll:
Hvordan tror du det påvirker dine ansatte - og alle andre gode krefter i idretts-Norge - at sjefen deres framstiller dem som blinde for rasisme eller som bidragsytere til en rasistisk struktur?
Hvis idretts-Norge framstiller seg selv som et sted med et stort rasisme-problem, tror du det vil få flere minoritetspersoner til å søke seg dit som utøvere eller frivillige?
