Den stadig mer illusoriske grensen mellom «medier» og SoMe

Jeg var i en kort passiar med filosofistudent Tellef Solbakk Raabe. Han var fascinert av hvordan sosiale medier hadde spilt en rolle i den debatten om hets mot Lan Marie Nguyen Berg som nettopp utspilte seg i tradisjonelle medier. Han påpekte at innlegg på Facebook fra blant annet meg selv og Harald Klungtveit hadde havnet i de mediene, og at det ene påvirker det andre. Det er et fascinerende spørsmål hvor grensen mellom mediene nå går.

Jeg svarte blant annet følgende: «Medieaktører er ikke lenger medieaktører. De er egentlig bare deltagere på SoMe som tilfeldigvis har fast jobb i en mediaorganisasjon. De er nøyaktig like styrt av sine personlige preferanser og svakheter som alle andre. De velger sine saker, vinkler og fakta på lik linje med alle andre.»

Sosiale medier hvisker ut skillet mellom «dem» og «oss». Altså de profesjonelle og de som ikke er det.

KOMMENTAR:

Den amerikanske pressen har ikke vært flinke nok til å gi et fullt bilde av noen av sakene

Dette skjer på flere måter. Frank Rossavik i Aftenposten kan være et ikke helt tilfeldig valgt eksempel. Rossavik – eller «Frank», bare for å gjøre et poeng ut av det – er en av de profesjonelle journalistene her i Norge jeg har aller mest respekt for. Jeg leser det han skriver med seriøs intern stemme. Boka hans om ytringsfrihet burde være pensum på videregående. Mitt sterke inntrykk er at han vet hva han snakker om.

Men det er ikke fordi han er «mangeårig dybdereporter i Norges mest seriøse avis». Noe litt fjernt og mystisk hvis tittel alene krever respekt. Han er mest av alt bare Frank, en fyr som vet hva han snakker om. Ikke fordi jeg kjenner ham personlig, men fordi jeg følger ham på Facebook. Jeg vet hva han og typen spiser en eller annen lørdag. Jeg kjenner hans frustrasjoner om salg av leilighet. Og hvordan han ser ut i småsvett og kanskje litt for trangt treningstøy. Å se at hans person har en rolle i det han skriver, er ganske enkelt.

Så man kaster ikke i like stor grad papirblekka i kjøkkenbordet og slår fast med bombastisk stemme at «det står jo i Aftenposten!», som man kunne gjøre før. Man sier, «se her hva han Frank har skrevet». Jeg har hørt mye på Aftenpodden. En god podcast. Men ingen av de faste medlemmene har overrasket meg på flere måneder. Deres personligheter er grundig gjennomgått av dem selv. Jeg vet hvor de drar på hytta.

Shazia Majid kan være et annet eksempel. Hun skriver blant annet om integreringsspørsmål i VG. Hun jobber i Norges største avis. Og selv om det ikke er noe krav til nøytralitet i kommentarer for journalister, så er det nok en forventning som ligger hos mange. Men det er vel ingen som tror at hennes personlige preferanser og holdninger ikke gjenspeiles i både det hun skriver, og hvordan hun skriver om det? Akkurat det samme kan sies om hennes rake motsetninger langt ute på høyre side. Det er vel ingen – selv ikke deres argeste forsvarere – som ikke er klar over at deres personligheter er helt utslagsgivende for deres publikasjoner?

KOMMENTAR:

Når pressen gir skjeve bilder, synker tilliten

Det har vært et opplevd skille der, mellom de mer useriøse «alternative» og de mer seriøse tradisjonelle. Det skillet er ikke spesielt stort lenger. Journalister fra alle kanter gir åpenhjertige intervjuer til sine kolleger i andre medier. Mange av dem har vært innom Harald Eia og Nils Brenna og fått sine personligheter grundig gjennomgått i podcasten Sånn er du. De er bare seg, og det viser tekstene deres klart og tydelig. Journalisthøyskole eller ikke.

Jeg er sikker på at mange proffer leser dette og tenker, «men, selvfølgelig. Sånn har det jo alltid vært». De snøfter sikkert av min naive tilnærming. Og redaksjonelle linjer har jo de fleste aviser alltid hatt. Men dette handler om det personlige, ikke det redaksjonelle. Det er det som er nytt.

Og jeg skriver ikke fra et profesjonelt perspektiv. Selv er jeg en hybrid her, men jeg prøver å skrive fra perspektivet til Preben, Bente og Irfan i stua på Sykkylven, Furuseth og Frogner. De aller, aller færreste utenfor de proffe miljøene har hatt den typen tilgang til medienes personligheter som vi har nå. Og det er derfra jeg ser dette.

Det blir litt som med skuespillere. De var mytiske, Hollywood-stjernene. Tåkete luftspeilinger av ekte mennesker. Drømmefigurer man aldri ville måte. Det blir litt annerledes med dem når de legger ut bilder av seg selv og ungene som bruker hundeposen på tur.

DEBATT:

Goffengs påstand går hvilken som helst av uttalelsene til pressekontaktene til Trump en høy gang

Mange reagerer sikkert instinktivt negativt på det jeg skriver nå. Jeg har en følelse av at Raabe gjorde det under vår samtale. Men det trenger absolutt ikke være negativt, dette. Tenk FOXNews. «Fair and balanced», påstår de seg å være. Men det er tullball. De er dypt politisk partiske, og om man tror de er nøytrale lar man seg rett og slett lure på daglig basis.

For bare få år siden kunne en amerikaner tro at New York Times – the newspaper of record – var nøytrale. Det er nå helt åpenbart at de ikke er det. Og det er veldig nyttig å vite. Som medieforbruker er det veldig kjekt å ha tilgang til preferansene til de man leser helt fremme i pannebrasken. Det er egentlig tvingende nødvendig. Dette personlige forholdet til journalister som sosiale medier er med på å skape, er mer opplysende enn tåkeleggende.

Noe trøbbel er det selvfølgelig. Sam Harris har nettopp luftet frustrasjoner om dette på sin podcast. Vi trenger autoriteter, enten vi liker det eller ikke, mener han. Noe overordnet, noe samlende, noe som kan fjerne tvil. En tåkete masse av personlige utsagn på diverse forskjellige medier kan ikke erstatte det. Men jeg vet ikke om det er noen vei tilbake nå.