Jeg kan visst ikke mene så fryktelig mye

Jeg og 150 andre tok turen til Pressens Hus for redaktørdebatt om hva journalister kan mene. Jeg hadde gledet meg ordentlig mye, men dro hjem enda mer forundret enn da jeg først ankom. Jeg kan visst ikke mene så fryktelig mye.

Redaktørpanelet besto av Trine Eilertsen fra Aftenposten, Kyrre Nakkim fra NRK, Danby Choi fra Subjekt, Mari Skurdal fra Klassekampen, Karianne Solbrække fra TV 2 og Gard Steiro fra VG.

For hva kan man mene som journalist? Og hva teller som en mening? I debatten ble det tatt opp en rekke scenarioer; Kan man ligge med en byråkrat? Kan man dra i bryllupet til en politiker? 

Kan man ha prideflagg på profilbildet sitt på Facebook, gå i pridetog eller hva med et prideflagg i bioen på Instagram? Kan man gå i et propalestinsk demonstrasjonstog?

I et debattinnlegg legger Sahara Muhaisen (NRK) seg i samme fil som de fleste redaktørene i panelsamtalen, og skriver at man som journalist enten må legge flagget igjen i skuffen hjemme, eller levere fra seg pressekortet og bli aktivist på heltid.

Endelig bobler disse sakene opp til overflaten og utfordrer presse­etikken

Det innlegget gjorde meg ikke akkurat mindre forundret. Jeg er da vitterlig ikke aktivist bare fordi jeg er skeiv, feirer kjærlighet i juni eller går i solidaritetstog for palestinske menneskerettigheter? Er jeg?

De fleste redaktørene i panelet svarte stort sett «nei» på scenarioene tatt opp i debatten. Jeg kan verken ligge med hvem jeg vil, flagge med det flagget jeg vil, eller gå i de togene jeg vil. Hvorfor? For å sørge for at leserne ikke skal kunne tvile på at journalisten er «nøytral» eller «uavhengig». 

Eller for å si det på en annen måte; lure leseren til å tro at journalisten ikke har en mening om eller et forhold til saken.

Vi er visst helt frie til å feire pride i egne hjem, støtte våre skeive venner når vi møter dem i gangen, eller offentlig så lenge man hvisker slik at ingen rundt oss hører det. Vi må gjerne støtte Palestina i den pågående konflikten, men ikke la noen se deg med svarte, hvite, grønne og røde farger.

Jeg forstår utmerket godt at man skal holde seg for god til å ligge med politikere, og samtidig skrive journalistikk om dem. Det jeg ser på som et problem er at mediehusene skal legge bånd på hvilke deler av min identitet jeg kan få uttrykke, og hva vi skal få mene offentlig om det som tross alt er menneskerettigheter og brudd på dem.

Er det slik at flertallet av redaktørene i de største mediehusene i Norge vurderer det dit hen at det er lurere og ikke minst lettere å narre leseren til å tro at journalister ikke har meninger og forhold til pride, krigsforbrytelser og andre menneskerettsspørsmål? 

Det er mulig jeg tar feil, men kunne man ikke vunnet flere lesere ved å heller sørge for at avisens nyhets- og meningsinnhold er variert nok til at folk ikke trenger å tvile på hva avisa eller journalistene deres mener?

I løpet av debatten ble Subjekts artikkel fra 2023 om hva avisens journalister sammenlagt stemmer ved politiske valg, diskutert. Et interessant påfunn, uten at jeg skal ta stilling til om det er rette veien å gå eller ikke. Men Nakkim sa noe paradoksalt interessant under denne diskusjonen. Han mente nemlig at siden det er hemmelige valg i Norge, må vi verne den retten, for det er en av de viktigste demokratiske verdiene vi har.

Jeg er ikke uenig. Men det er interessant, fordi for et øyeblikk siden var flere i panelet enige om at man som journalist må si fra seg ytringsfriheten sin når man velger dette yrket. Jaha? Er ikke ytringsfrihet også en av de viktigste demokratiske verdiene? Hvordan har det seg at dere kan strippe oss for den ene, men ikke den andre?

Redaktører om flagg på sosiale medier: – Jeg hadde ikke gitt noen sparken for det

For meg virker det paradoksalt at journalisters frihet til å mene noe om ting som er viktig skal innskrenkes for å unngå at mediehusene skal kunne oppfattes å ikke være nøytrale, samtidig som de aller fleste bruker denne påtatte nøytraliteten særs dårlig. 

Det er tross alt en grunn til at både Subjekt, Resett (nå iNyheter) og Document.no (uten sammenligning for øvrig) har fått lesere. De skriver jo ikke falske nyheter, men de publiserer ofte nyheter og meninger som står stikk i strid med hva mange tror og mener.

At journalister gir uttrykk for egen identitet, viser støtte til, eller feirer pride og samtidig skriver nyheter om feiringen er ikke så problematisk som man skal ha det til, så lenge redaksjonen også evner å gi spalteplass til pridekritikk. Påstander om at man ikke er uavhengig mister da sin slagkraft. 

Jeg er først og fremst menneske, og så (foto) journalist. Jeg mener det er din jobb som redaktør å sørge for at jeg kan være nettopp det. Avisen din blir ikke mer uavhengig ved at du ber meg late som at jeg er det.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.