Endelig bobler disse sakene opp til overflaten og utfordrer presse­etikken

Fordelen med å være i begynnelsen av 30-årene, er at du kan henge med både de voksne og de unge.

Jeg var ikke på Pressens hus forrige uke da redaktører diskuterte hva journalister får lov til å mene offentlig. Men med en fot i begge leire, fikk jeg høre at «gjengen med 25-åringer» (slik de voksne kalte dem) brølte ut kommentarer og spørsmål. 

«De unge var uenige i at det skulle være så strengt med blant annet Palestina-flagg og Pride-tog», sa de voksne og ristet på hodet.

Fra de unge fikk jeg høre at dagens redaktører tar beslutninger basert på hvordan de selv var som journalister for 20 år siden, ikke på hvordan journalistene er nå.

Jeg synes begge har et poeng.

Noen dager senere dukket dette temaet opp igjen i podkasten Mediebobler. Anders Giæver hadde med seg sjefredaktør Gard Steiro, som hadde sittet i panelet på Pressens hus, og journalist Xueqi Pang, som satt i studio og utfordret Steiro med spørsmål.

Xueqi spør rett ut: «Kan en palestinsk journalist i VG ha palestinsk flagg i bioen sin i sosiale medier?». 

Gard svarer med en historie: Utenriksjournalist Nora Thorp Bjørnstad hadde med seg en penn med hebraisk skrift på da hun skulle intervjue en palestinsk kilde på Vestbredden. Kilden reagerte så sterkt at han knakk pennen og ga henne en annen.

Men Xueqi gir seg ikke. «Du svarer ikke på spørsmålet mitt», sier hun til sjefen. Hun minner ham om at norske journalister ikke er en homogen gruppe lenger og stiller spørsmålet på nytt: «Kan en norsk journalist med palestinsk opprinnelse ha flagget sitt i bioen sin?». 

Til slutt kommer svaret klart og tydelig: «Nei».

For meg er det ikke vanskelig å være enig med de voksne her. Det er et skille mellom identitet og identitetspolitikk, mellom å få lov til å være noe og å flagge det overalt, å ha retten til å uttrykke det og behovet for å skrike det til man blir hes.

Det personlige er politisk, og når man er journalist, er det personlige også presseetisk. 

Skal man være journalist, må man legge flagget i skuffen hjemme. Alternativet er å levere fra seg pressekortet og bli aktivist på heltid. Så enkelt er det. 

Redaktører om flagg på sosiale medier: – Jeg hadde ikke gitt noen sparken for det

Samtidig er det ikke.

Det jeg har med de unge til felles, er følelsen av at våre medieledere må bli bedre på å se og håndtere forskjellene mellom journalistene sine.

I dag er mange av oss skeive, noen flerkulturelle og fortsatt nesten ingen funksjonshemmede.

Fra ståstedet til oss flerkulturelle er vi ikke lenger bare pynt i redaksjonene fordi mangfoldsstatistikken må opp eller befolkningen skal representeres bedre. Vår flerkulturelle bakgrunn og kompetanse er blitt en del av presseetikken. 

Jeg ble selv klaget inn til PFU fordi jeg, som nylig mistet slektninger i Gaza, hadde byline i saker om denne krigen. 

Kan en journalist med familiebakgrunn fra et konfliktområde bli inhabil for hele dekningen av konflikten, og ikke bare for hendelsene som involverer familien? Det er et interessant, prinsipielt spørsmål som må kunne diskuteres høyt og åpent.

Jeg kan avsløre at PFU konkluderte med at det ikke er det. Men uten å diskutere bakgrunnen min og forskjellen mellom Gaza og en vanlig norsk by, kunne ikke PFU behandle klagen. Ja, det personlige er presseetisk.

Disse problemstillingene er ikke nye. 

Vi har hatt flerkulturelle journalister i nesten 20 år, men aldri har vi vært så mange som nå, og de fleste av oss er unge. Endelig bobler disse sakene opp til overflaten og utfordrer presseetikken. Det er sunt, og det er jammen meg på høy tid.

Samtidig er presset på flerkulturelle og unge journalister enormt. 

De har venner som marsjerer i demonstrasjoner, poster på storyen og roper etter rettferdighet. Så kommer spørsmålene: Hvorfor er du ikke med? Hvorfor signerer du ikke oppropet? Hvorfor er du taus på sosiale medier? Får du ikke lov av sjefene dine? 

Slik skaper media mer trans- og homofobisk retorikk

De samme sjefene som får sinte e-poster i innboksen og skuffede demonstranter på døra, fordi folk mener media ikke gjør nok.

Gen Z lar seg ikke stappe i noen bås. De har skyhøye forventninger til arbeidsgiverne sine og vil finne mening i det de gjør. 

Hvis presseetikken ikke begynner å ta deres spørsmål på alvor, står vi overfor to scenarioer: Enten snur de ryggen til journalistikken, eller vi ender opp med en gjeng 25-åringer som er 55 på innsiden. 

Det er skadelig for journalistikken og for alle unge vi ønsker å nå der ute.

Vi trenger flere kryssmøter, som debatten på Pressens hus, hvor generasjon redaktør og generasjon ungjournalist kan prate med åpne sinn. Neste gang begge på scenen.

Alt starter med at sjefene forstår hvem de unge er. Dette skjer når de strekker fantasien litt til, åpner øynene og innser forskjellen mellom hvem de selv var og hvem dagens journalister er.

Hvis ikke, mister vi dem. Og oss selv.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.