Resett har hatt som mål å være et alternativ til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge. Men den alternative nettavisen er i krise og den profilerte redaktøren Helge Lurås har nylig fått sparken.
Jeg har fulgt Resett siden starten i 2017 og skrev i forbindelse med lanseringen en litt lunken anmeldelse av avisen for Aftenposten. Resett har siden den gang nådd en topp på rundt 50-tusen lesere, men antall abonnenter har kun vært på knappe 2–3000. I perioder har Resett vært mye delt i sosiale medier, så det har vært et behov der ute.
Innvandringskritiske nyheter og artikler får mye engasjement og oppmerksomhet på sosiale medier. På målinger over delinger og likerklikk på sosiale medier, kommer alternative publikasjoner som Document, Resett og Rights ofte høyt opp på statistikken.
Likevel, den store lesersuksessen til Resett er uteblitt, og resettingen av norsk journalistikk likeså. Resett lovet å «gjenreise realismen i norsk debatt og nyhetsdekning». Dette har ikke skjedd. Lurås er blitt beskyld for å ikke følge pressens etiske normer og fikk derfor aldri innpass i Norsk Redaktørforening.
Resett har heller ikke lykkes i å sette debattagenda i Norge, utenom den famøse Trine Skei Grande-saken. I sistnevnte sak fristet de en kilde med hele 400.000 kroner for ufordelaktig informasjon om Grande. Leder i Norsk Presseforbund omtalte det som et brudd på presseetikken.
Forskning har imidlertid vist at Resett ligger i et presseetisk grenseland, men at de i liten grad har begått fundamentale brudd på den etablerte presseetikken. Resett og Lurås selv mener at de har blitt holdt på utsiden medienes fellesskap grunnet politiske motiver.
Det er synd for den norske offentligheten at Resett ikke fikk det til. Alternative medier som Resett er ikke en fare for det norske ordskiftet, men viktige kanaler for å løfte fram stemmer og perspektiver som ikke blir belyst av de tradisjonelle og etablerte mediene. Å ha en tydelig opposisjon til det etablerte er sentralt for å utvide det offentlige ordskifte.
Likevel er det betimelig å spørre om hvorfor markedet for dette alternative aviseksperimentet aldri har vært verken stort eller stabilt over tid – hvorfor har ikke Resett blitt en mediesuksess? Svaret er ikke rett fram, men jeg vil trekke fram fem punkter:
For det første, de tradisjonelle nyhetsmediene har blitt bedre og mer kritiske de siste årene. Det skjedde en skjerpende utvikling av mediene i kjølvannet av debatten rundt falske nyheter i etterkant av det amerikanske valget i 2016.
Mange av de tradisjonelle mediene er blitt mer kritiske, åpne og etterrettelige om hvordan de jobber og hvordan de faktasjekker. Koronapandemien og krigen i Ukraina har dessuten gjort at behovet og markedet for tradisjonelle og etablerte nyhetsmedier har vokst, mens det alternative og opprørske har blitt mindre relevant.
Folk flest søker mot det trygge og etablerte i krisetider. Lesernes behov for raske oppdateringer om spredning av korona, vaksinering og krigens realiteter fra tillitsbaserte medier har derfor økt.
Den amerikansk importerte kulturkrigen var kanskje spennende for noen på sosiale medier, men målt oppimot korona og russisk aggresjon blir kulturkrigen platt og irrelevant. Innvandringskritikken som politisk agenda ble også mindre viktig med pandemien og stengte grenser.
For det andre, er det i liten grad grobunn for alternative opposisjonsmedier som Resett i Norge. Om vi sammenligner oss med land som USA, hvor alternative medier som Breitbart News har en større plass i ordskiftet. Den norske mediesfæren er svært ulik den vi finner på andre siden av Atlanteren, og polariseringen i Norge er ikke på langt nær det samme nivå som i USA.
I USA kollapser tradisjonelle nyhetskilder og amerikanere blir stadig mer delt, ikke bare i hva de leser, men hvilke fakta de velger å tro på. I Norge, derimot, er de fleste mediebrukere relativt nøkterne og holder til på midten av det politiske spekteret.
Tilliten til de etablerte mediene i USA er rekordlav, mens de etablerte mediene i Norge nyter relativt høy tillit. Norge er dessuten et lite og velfungerende land, med en relativt homogen befolkning. Pandemien har vist hvor stor tillit majoritetsbefolkningen har både myndigheter og medier.
For det tredje, vurderer jeg at Resett har for få gode journalister og svak journalistisk praksis, hvor de blant annet har benyttet seg av anonyme skribenter. Nyhetsdekningen har vært preget av klipp og lim fra blant annet fra NTB, og for lite egenproduksjon.
Resett har også vært svake på å tydeliggjøre skillet mellom faktiske nyheter og meningsinnhold. Og visuelt ser nettstedet Resett.no ut som en blogg fra 90-tallet. De fremstår derfor amatørmessige i form og innhold, og ble slik verken særlig gode eller interessante.
For det fjerde, er det flere alternativer og konkurrenter til Resett, som Subjekt, Rights, Steigan og Document. Dette er alternativer som har gjort at markedet for Resett ikke er så stort. Mange vil nok mene at Resett ligger for tett opptil både Document og Rights.
Samtidig har en annen konkurrent, Steigan.no vokst under pandemien. Steigan.no greide nok «å ta» en del av de mer opprørske og systemkritiske brukerne fra Resett, med en mer pandemikritisk journalistikk enn den Resett serverte.
Subjekt på sin side, ble nettlansert i 2017 omtrent samtidig med Resett. Subjekt, har i motsetning til Resett, greid å sette en tydelig agenda og skape kritisk journalistikk og kulturdebatt gjennom solide artikler og gode journalister.
Og til sist ønsker jeg å trekke fram at nettopp den redaksjonelle profilen til Resett har vært for utydelig. Resett leverte egentlig aldri noe av betydning som ikke alt var i det alternative mediemarkedet. De har ikke hatt en tydelig visjon og det ser ut til å ha ført til splid også innad. Det ha vært for mange sprikende motivasjoner og behov i både den harde kjernen av Resett-lesere og hva Resett egentlig skulle tilby.
Det skal derfor mye til at Resett klarer å gjenreise noe som helst etter den interne skittentøyoppvasken og Lurås sin avgang de siste ukene.
– Petter Bae Brandtzæg
Noen i Resett ser ut til å ha jobbet for en stram og seriøs journalistisk linje med mål om å bli tatt inn i det gode selskap som Norsk Redaktørforening. Andre derimot ser ut til å ha ønsket en mer systemkritisk og opprørsk journalistikk, med et kommentarfelt i fri flyt, med lav grad av moderering.
De som har fulgt Resett har sett at enkelte i den harde kjernen av Resett-lesere har kritisert avisa for sensur og streng moderering i kommentarfeltene, mens andre har ønsket en strengere og mer seriøs profil. En vinglete redaksjonell profil har gjort at Resett aldri har maktet å fylle noe journalistisk tomrom utover det Steigan, Rights eller Document alt gjør.
Resett kunne ha blitt interessante, men ble altså verken relevante, tydelige eller gode nok. Den alvorlige virkeligheten med pandemi og krig gjorde den banale opprørske tonen og amatørmessige journalistikken hos Resett ikke bare mer synlig, men irrelevant. Eksperimentet greide derfor aldri å «gjenreise realismen i norsk debatt og nyhetsdekning», for den realismen var der alt.
Resetts visjon var alt for bred og levde strengt tatt på en falsk virkelighetsforståelse. Det skal derfor mye til at Resett klarer å gjenreise noe som helst etter den interne skittentøyoppvasken og Lurås sin avgang de siste ukene.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
