Fire grunner til å benytte seg av en ellers kritikkverdig panelsammensetning

Et debattpanel som intensjonelt utelukkende består av mennesker med personlig tilknytning til en sak er en ellers lite ideell sammensetning. NRK fortjener likevel skryt for nettopp dette.

To ganger de siste ukene har de gjennomført programmet med utelukkende minoriteter. 25. januar debatterte et panel bestående utelukkende av norsk-afghanere avgjørelsen om å invitere Taliban til dialog i Norge, og 8. februar diskuterte nordmenn med flerkulturell, og/eller innvandrerbakgrunn om flerkulturelle i Norge burde kalle seg norske.

Det som i utgangspunktet kunne vært en dårlig idé, fortjener NRK derimot skryt for. Jeg mener det er minst fire gode grunner til det.

1. Det illustrerer ulikheter blant folk som ofte anses som like

I debatten om norskhet deltok blant annet tidligere kulturminister Abid Raja og kommentator fra VG, Shazia Majid. De debatterte mot blant annet debattredaktør i Avisa Oslo Fawad Ashraf, som har valgt å ikke lenger hige etter å identifisere seg som, og bekreftes av omgivelsene som norsk.

I en kommentar i Nettavisen skriver spaltist Mina Bai at hun reagerer veldig sterkt på at det ikke var noen etnisk norske til stede i Debatten, og mener at etniske nordmenn derimot ble redusert til en karikert homogen masse som går Birken og spiser Kvikk Lunsj. Her opplever jeg på en annen side at etniske nordmenn som oftest slipper å forholde seg til komplekser i sin identitet som nordmenn, og at det som regel tas som en selvfølgelighet at de er selvstendig tenkende individer. Dermed er det et poeng i å vise disse ulikhetene blant de som ikke alltid regnes som etniske nordmenn.

Femdobling av leser­tall for Avisa Oslos debatt-satsing: – Ser styrken i å ikke gå for det tradisjonelle

Fraværet av etniske majoritetspersoner er altså ikke for å skape et safe space, men for å eksemplifisere ulikheter blant mennesker som ofte anses som like. Det viser også uenighetene blant personer med overlappende identitetskategorier, slik at de får lov til å være enkeltindivider som representerer seg selv og sitt perspektiv, fremfor å forventes å skulle snakke på vegne av et diffust fellesskap. Slik får de som ellers ofte er i mindretall lov til å representere seg selv, og ikke en gruppe de måtte tilhøre, eller antas å tilhøre.

2. Utfordrer fordommer om hvem som kan mene hva

Disse sammensetningene av debattpanel bidrar også til å utfordre fordommer om hvem som kan mene hva. Det viser både utenforstående og de med personlig tilknytning til sakene at det finnes flere konklusjoner basert på lignende erfaringer. Dessuten vanskeliggjør det (heldigvis) å sette likhetstegn mellom en persons bakgrunn og en bestemt mening.

Panelsammensetningene bidrar til å utfordre ideer og stereotypier om hva noen bestemte grupper mener, eller burde mene.

Jurist og journalist, Maryam Iqbal Tahir eksemplifiserer dette godt i et debattinnlegg i Aftenposten, hvor hun kritiserer tidligere kultur- og likestillingsminister Abid Raja for å bidra til å opprettholde stereotypien om en god minoritet og begrense unge minoriteters definisjonsmakt, når han forsøker å legge føringer for hva de unge minoritetene bør mene. «Ashraf forventes å legge bånd på seg selv som debattredaktør i egenskap av sin minoritetsbakgrunn. Raja er nemlig redd for at enkelte nordmenn vil tenke at minoriteter hever seg over dem, og at de som har jobbet for å være norske, har seilt under falskt flagg.»

Når Raja og Ashrafs ulike tilnærminger til sin egen norskhet møtes, får vi som tilskuere en mulighet til å utfordre våre forventninger om at visse overlapp i deres bakgrunn bidrar til felles konklusjon. Så enkelt og så vanskelig.

3. Bidrar til å understreke sakenes kompleksitet

Det er snakk om to svært ulike saker, men i begge debattene blir sakenes kompleksitet understreket ved at mennesker med overlappende bakgrunn og erfaringer knyttet til sakene foreslår ulike tilnærminger.

Jeg mener ikke at det ideelle debattpanelet består utelukkende av minoritetspersoner. Ideelt sett innebærer et debattpanel naturlig representasjon av minoriteter uten at de nødvendigvis skal måtte snakke om minoritetstematikk. I generelle debatter vil et panel intensjonelt bestående av kun minoriteter være unødvendig og ikke nødvendigvis representativt.

Det sagt, er heller ikke debatten om norskhet fullstendig representativ fra et innvandringsperspektiv. Her savner jeg, i likhet med Uma Feed Tjelta flere perspektiver fra utenlandsadopterte, da den eneste adopterte i studio var programleder, Fredrik Solvang. I et debattinnlegg i Morgenbladet 18. februar poengterer Tjelta nettopp forventningene knyttet til utenlandsadoptertes tilnærming til egen identitet som nordmenn.

4. Vanskeliggjør det å avskrive meningsmotstandere på bakgrunn av personlig tilknytning til saken

Felles erfaringer gjør det vanskelig å avskrive hverandres synspunkt på bakgrunn av hverandres identitet, eller personlig tilknytning til en sak. Det er høyst nødvendig at personer som aldri har måttet relatere på samme måten, forstår hvor komplekst og vanskelig det er. Det kommer effektivt fram i et panel hvor alle debattantene er personlig berørt. Et effektivt, om ikke til tider nødvendig virkemiddel.

Gard Steiro om Hadia Tajiks valg: – Kan svekke tilliten mellom pressen og politikerne

Ikke fordi majoriteten ikke skal få mene noe om saken, men slik at de som saken gjelder, ikke like enkelt skal kunne avskrives i lys av deres identitet, men heller drive meningsutveksling med personer med noen av de samme erfaringene og bakgrunnen for diskusjonen.

Dermed kan man som publikum dessuten utfordres på sine egne fordommer mot hva denne eller disse bestemte gruppene måtte mene. Kort sagt, debattsammensetningene illustrerer en banal, men ofte oversett sannhet. At ulike minoritetsgrupper, så vel som majoritetspersoner, ikke er homogene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.