Etikk og hatretorikk

«Hvor etisk er det å stemple debattanter som hatretorikere?», skriver Espen Leirset.

Espen Leirset førsteamanuensis i statsvitenskap, Nord Universitet

Publisert 25.01.2022 - 09:32

Denne artikkelen er over to år gammel.

Jon Martin Larsen har bidratt til en interessant debatt om rolleblanding for journalister og akademikere. Han skriver åpent at han drev kampanjejournalistikk da han jobbet som journalist, og han er åpen om sin transaktivistiske agenda i klasserommet ved Høyskolen Kristiania. Det er positivt at Larsen skriver åpent om dette, slik at vi kan ha en fornuftig debatt om det.

Dette er en sak som åpenbart er svært viktig for Larsen, og som er en viktig del av hans identitet. Men når man lar dette påvirke sin profesjonelle rolle i så sterk grad, blir det vanskelig å skille den profesjonelle rollen fra aktivistrollen.

Journalister og akademikere har noe til felles – nemlig søken etter sannhet. Ens egen aktivist-agenda må være underordnet de profesjonelle krav som stilles til disse rollene.

MENINGER:

Svaret er etikk og journalistikk samtidig

Larsen har gått hardt ut mot avisen Klassekampen, og hevder at deres journalistikk «avler til hat mot transpersoner». Han skriver også at «journalister og redaktører må behandle minoriteter skikkelig. Ikke publisere hatretorikk som angriper minoriteter». Å avle til hat, og å drive hatretorikk, er meget sterke påstander. Farer man med slike kraftige påstander, bør man ha empirisk belegg. Og som seriøs debattant bør man tenke grundig gjennom Arne Næss sin saklighetslære, og vurdere om man er tendensiøs og farer med stråmannsargumentasjon.

Diskusjonen rundt kjønn har mange konflikter i seg, både av verdimessig og faglig art. Det er eksempelvis ikke et entydig svar på hvordan kjønnsdysfori skal behandles i helsevesenet. Dette er altså et tema det er naturlig å ha konstruktiv, kritisk og saklig debatt om. Å stemple selve debatten – og journalistikken – rundt disse temaene som hatretorikk, er helt kontrært i forhold til akademiske og journalistiske idealer. Det er dertil betenkelig at Larsen beskriver sin egen journalistikk på temaet som kampanjejournalistikk, og stempler andres journalistikk som hatretorikk.

En akademiker eller journalist bør være varsom med å ta en posisjon i en debatt, og så fremheve denne som det eneste riktige standpunkt. Særlig uheldig blir det når man så framstiller andre posisjoner som hatretorikk. En akademiker og en journalist har en yrkesmessig plikt til å framstå med en viss balanse.

For Larsen er etikk svaret på sine roller. Hvor etisk er det egentlig å stemple debattanter som hatretorikere? I stedet for slik tendensiøs fremstilling, håper jeg Larsen kan føre saklighetslæren til Arne Næss inn på studentenes pensumliste. Næss ber oss unngå tendensiøs flertydighet og bruk av stråmenn.

En grunnleggende kunnskap om etisk debattform synes helt nødvendig for framtidige journalister og redaktører.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.