Gard Lehne Borch Michalsen lar seg ikke imponere av journalistikken rundt et nettverk på WhatsApp
Gard Lehne Borch Michalsen lar seg ikke imponere av journalistikken rundt et nettverk på WhatsApp

KOMMENTAR:

Det er alltid gøy med redaktører som skriver 19.000 tegn om hvorfor noe ikke er en sak

«Avslørte Dagens Næringsliv noe av stor samfunnsmessig betydning forrige uke? Kanskje ikke. Var det likevel nyhetsverdig å omtale det? Selvsagt. Men burde Øystein Stray Spetalen fått lov å kritisere journalist Jakob Schultz på trykk? Åpenbart.»

Publisert

Milliardærenes skjulte politiske nettverk, skrev Dagens Næringsliv med store bokstaver forrige uke. Hvor politisk dette nettverket er, kan diskuteres. Noe særlig politisk innflytelse og makt får de neppe. Den politiske innsikten kan også diskuteres.

Men selvsagt er det interessant å lese hvordan noen av landets rikeste og mektigste personer diskuterer politikk og andre mer eller mindre samfunnsaktuelle temaer. Penger er makt, og flere av aktørene i denne gruppen forvalter og utøver gjennom sine posisjoner, investeringer, eierskap og forretninger stor makt.

Derfor er og blir det en selvfølge at dette nettverket omtales, når Dagens Næringsliv har fått innsikt i det.

Her snakker vi om en gruppe på over 100 personer. Det er udiskutabel rett i vår digitale tidsalder at ytringer i et slikt fora er å regne som en offentlig ytring. Og offentlige ytringer kan siteres. Selvsagt med normale journalistiske virkemidler, som mulighet til å kommentere saken.

Det har forøvrig de fleste takket nei til. Hovedpersonen Øystein Stray Spetalen var strengt tatt ikke blant dem. Det kommer vi tilbake til.

Avslører saken noe som helst?

Det kan diskuteres. Men jeg tror mange vanlige lesere vil la seg overraske og finne det interessant at slike samtaler pågår. Saken gir et sjeldent innblikk og innsikt i hvordan noen av landets rikeste (mektigste) personer diskuterer. Det gjør dette mer enn nyhetsverdig.

Lesverdig blir det selvsagt også, når Dagens Næringsliv bruker sin sedvanlige og lett skjønnlitterære featurejournalistiske stil. Hvor målet ofte er å skape et etterlatt inntrykk og undertekst, i mangel av en «smoking gun».

Om spaltisten

Gard Lehne Michalsen er tidligere redaktør og gründer i Medier24. Han har også vært sjefredaktør i E24. I dag er han partner i Heia Nord-Norge.

En vesentlig del av dette etterlatte inntrykket er at denne gruppen strengt tatt ikke er mye å bekymre seg for.

Politisk uenighet og diskusjon er nødvendig, men når man vil lage et norsk Fox News «før landet kjøres fullstedig i grøfta», så er streng tatt nivået i denne politiske debatten relativt svakt.

Innsikten i medievirksomhet er om mulig enda svakere, når det viktigste spørsmålet er hvordan man får «konsesjon» til å etablere en lineær TV-kanal. Og det hele ender med en slags konkurranse i hvem som kan namedroppe folk nærmest mulig Rupert Murdoch.

Kanalen har forøvrig ikke sett dagens lys. Jan Petter Sissener savnet «en norsk Tucker Carlson». Men til DN hevder han nå at «han aldri har sett på Fox News».

Sissener ville snakke

Han er forøvrig av få blant de nå bondefrelste Sp-milliardærene som faktisk uttaler seg til DN. De fleste har valgt stillheten.

Det kan man ikke si om redaktørene som på den ene eller andre måten har angrepet journalistikken. Aller best var selvsagt Kapital-redaktør Vibeke Holth, som gjennom 19.000 tegn angriper det meste ved saken, anklager DN for å bryte presseetikken ved å omtale hennes medlemskap i gruppen – og syr opp en slags konspirasjonsteori om at Jonas Gahr Støre må ha visst om saken på forhånd, siden han reagerte så raskt på den.

Det er forsåvidt riktig. Han var jo intervjuet i den.

Antall tegn er visst viktig her

I hvert fall for Minerva-redaktør Nils August Andresen. Politisk vissvass, kaller han saken, og er veldig opptatt av at den er 35.000 tegn lang.

Selv bruker Andresen 12.000 tegn på å forklare at dette ikke er en sak.

Det vil si, for hver tre tusende tegn legger han inn et forbehold om at han skjønner at det blir en sak. Før det kommer 2900 tegn som forklarer hvorfor det likevel er en ikke-sak.

Brønnpissing er dette, skal vi tro Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Han er ikke så opptatt av selve saken, men i likhet med Kapitals redaktør er Stavrum fortørnet over at folks medlemskap i gruppen blir omtalt. I dette tilfelle PR-rådgiver og programleder Ole Eikeland.

Eikeland blir da ikke beskyldt for noe som helst heller, slik Stavrum later til å tro.

Men Dagens Næringsliv mener det er interessant å omtale Eikelands medlemskap i gruppa. Det vil nok mange være enig med DN i.

Informasjon og anklager

Så betinger det selvsagt at journalistikken klarer å skille mellom informasjon og anklager. Mellom milliardærer som påstår de ikke skjønner hva Whatsapp er for noe, PR-rådgivere som har det som lytteposter, eks-journalister som jakter drittpakker og milliardærer som vil etablere Fox News eller prøver å løfte fram Senterpartiet.

Guilt by association, advarer Therese Sollien mot i Aftenposten. Den advarselen er forsåvidt reell.

Og det blir travelt hvis PR-kunder skal blande seg inn i alle lytteposter og grupper hvor rådgiverne de bruker er medlem. Slik Danske Bank visstnok bekymret seg over Geir Bjørlos medlemskap. Det var kanskje ikke ukas mest prinsipielle refleks fra banken.

Men mest av alt betinger selvsagt slik journalistikk at dem som blir utsatt for kritikk, får mulighet til å svare på den.

Øystein Stray Spetalen ønsker ikke å bidra til denne saken, skrev Dagens Næringsliv i første utgave. Det var nok den mest alvorlige faktafeilen i saken.

For som Nettavisen på finurlig vis meldte neste dag, ønsket Spetalen å bidra til saken. Han kom med et forholdsvis enkelt tilsvar på rundt 2000 tegn, som på ingen måte var for omfangsrikt.

Spetalens konspirasjonteorier mot Arbeiderpartiet og DNs politiske redaktør Frithjof Jacobsen styrket neppe hans budskap. Men en person som får kritisk journalistikk over 13 sider mot seg, må få lov å kaste ut ville teorier som rammer maktpersoner, om han ønsker det.

Makt på begge sider

Om milliardærende forvalter stor makt, så gjør Dagens Næringsliv også det.

Den kraften en forside på landets største næringslivsavis og 35.000 tegn kritisk journalistikk har, innebærer at angrepne parter må få komme behørig til orde. Mediene bør heller ikke bruke sin makt til å etablere et monopol på virkelighetsoppfatninger. Det ligger i sakens natur at personer som blir utsatt for kritisk journalistikk, ofte er uenig i bildet som tegnes. Da er det faktisk avisens jobb å vise denne uenigheten.

Kanskje særlig når kritikken i svarene rammer dem selv. Da bør takhøyden være ekstra høy.

Så når Spetalen nektes å kritisere journalist Jakob Schultz, avslører kanskje Dagens Næringsliv likevel noe med denne saken: At landets mest kritisk og hardtslående redaksjon for alt i verden vil unngå kritikk mot seg selv på trykk.

De faktiske forhold rundt Schultz sin smuglesing i Oslo tingrett for sju år siden er det strengt tatt ingen tvil om.

Og på samme måte som mektige milliardærer må tåle omtale av sine politiske forstyrrelser – må selvsagt næringslivsjournalister som forvalter makt tåle at deres metoder og feil blir omtalt og kritisert.

Men det får vi neppe noen gang lese 13 sider om i Dagens Næringsliv.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected]

Powered by Labrador CMS