Tori Aarseth svarer Dag Idar Tryggestad i debatten om kildevern
Tori Aarseth svarer Dag Idar Tryggestad i debatten om kildevern

DEBATT:

Kildevernmodellen: Spurv med kanon

«Hvis en ny lovgivning skal lykkes med å styrke kildevernet, må den først og fremst være presis. Faren ved å ta frem det tyngste skytset, er at vi kan ende med å senke skuta vi selv sitter i.», skriver Tori Aarseth.

Publisert

Ina Lindahl Nyrud og Dag Idar Tryggestad fra Norsk Journalistlag (NJ) argumenterer godt for hvorfor det kan være en god idé å styrke kildevernet i sitt innlegg i M24.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forslagene NJ har lagt frem er egnet til å oppnå akkurat det, synes jeg innlegget gir flere nye spørsmål enn svar.

Mitt opprinnelige innlegg var avgrenset til forslaget om å lovfeste taushetsplikt for journalister. I tillegg har NJ foreslått etterforskningsforbud og bevisforbud som del av sin kildevernmodell. Sistnevnte er bra og støttes helhjertet. Førstnevnte kommer jeg tilbake til.

Som begrunnelse for hvorfor en taushetsplikt er nødvendig, påpeker Nyrud og Tryggestad at politiets ransakingspraksis er i strid med kildevernet. Om problemet er at politiet ikke følger dagens regelverk, så er det vanskelig å se for seg at det å endre regelverket skal være løsningen.

Videre argumenteres det for at en taushetsplikt vil gjelde overfor alle offentlige instanser, og ikke bare i domstolene. Dette fremstår overflødig. Om man nekter å oppgi navn på en kilde til Konkurransetilsynet, så vil Konkurransetilsynet måtte fremsette sitt krav i retten, hvor forklaringsfritaket for pressen gjelder.

NJs tredje hovedargument handler om at mulighetene for å gjøre unntak fra taushetsplikten vil være svært strenge. Dette er det verdt å gå nærmere inn på.

Unntakene er poenget

Det er bra at unntakene skal være strenge. Å avverge særlig alvorlige forbrytelser, tap av menneskeliv eller at en uskyldig blir dømt for en alvorlig forbrytelse, vil være de eneste gyldige begrunnelsene for å oppheve kildevernet. Mens NJ virker å se seg fornøyd med det, er min bekymring knyttet nettopp til de sakene som kan bli omfattet av unntakene.

Nyrud og Tryggestad påpeker at det allerede vil foreligge en hjelpeplikt eller avvergingsplikt etter annen lovgivning, og dette illustrerer i grunnen problemstillingen jeg forsøker å ta opp. Lovgivningen de to sikter til, innebærer at redaksjonene selv har plikt til å melde fra når de sitter med slik informasjon. Vurderingen gjøres altså i redaksjonene. NJs forslag innebærer derimot at det er domstolene som skal bestemme hvorvidt et unntak trer i kraft.

Uansett hvordan lovgivningen er, vil problemsakene først oppstå når domstolene og pressen er uenige om hvorvidt kriteriene for å oppheve kildevernet er til stede.

Under dagens lovgivning, kan pressen utfordre domstolenes beslutninger med en selvstendig rettighet i bunn. Når en domstol opphever forklaringsfritaket, er vi part i saken.

Og når loven slår fast respekt for pressens kildevern uten klart definerte grenser, betyr det at vi kan argumentere med utgangspunkt i presseetikken. Vi kan spille på hjemmebane, også i domstolene.

Hvis loven tydeligere skal definere kildevernets grenser, blir ikke presseetikken like relevant. Det blir mer en ren rettslig vurdering å avgjøre hvorvidt taushetsplikten gjelder eller ikke. Og fra å være en selvstendig part, vil domstolenes holdning bli at kildevernet er en sak mellom rettsstaten og kilden – altså ikke pressens business.

Det er vanskelig å skjønne hvordan NJ blankt kan avvise at dette vil svekke presseetikkens stilling uten å forklare hvorfor.

Pressen som siste utvei

Hovedpoenget er altså retningen lovgivningen skal virke, og dette svarer ikke NJ på. Under dagens ordning kommer garantien til en anonym kilde fra pressen selv. Under NJs forslag kommer garantien fra rettsstaten.

Når NJ påpeker at politiets ransakingspraksis ikke følger dagens lovgivning, og vi vet at også tingrettene har vært for slepphendte i flere saker, så fremstår det enda mer feil å overføre forvaltningen av kildevernet fra pressen til rettsstaten.

Jeg tror alle journalister har hatt kilder som sier at det å gå til pressen var siste utvei. Kanskje opplever de seg utsatt for saksbehandlingsfeil i forvaltningen, klageinstanser som er på lag med førstelinja, politi som henlegger sakene eller domstoler som ikke lytter til dem.

Pressen kan da være en siste utvei nettopp fordi vår makt ikke er avhengig av regler og formaliteter.

Har dette noe å si i praksis? Ja. Dette er ikke høytflyvende teori. La oss tenke oss to utgaver av en samtale mellom en slik kilde og en journalist:

Med dagens lovgivning:

K: Hvordan kan jeg vite at du ikke utleverer meg?

J: Det strider mot min overbevisning og yrkesetikk. Det vil jeg aldri gjøre.

K: Hva om en domstol pålegger deg å snakke?

J: Jeg har en lovfestet rett til å holde kjeft som jeg vil forsvare helt til EMD om nødvendig.

Med NJs forslag:

K: Hvordan kan jeg vite at du ikke utleverer meg?

J: Loven pålegger meg en taushetsplikt.

K: Hva om en domstol pålegger deg å snakke?

J: Da har du ikke noen rett til anonymitet lenger, men unntakene er veldig strenge altså.

For meg er det ingen tvil om at versjon to vil oppleves som en svakere garanti for kilder som mangler tillit til det offentlige.

Etterforskningsforbud: Kan vi ende med å miste kilder?

NJ har også foreslått et etterforskningsforbud som en tvillingbestemmelse til taushetsplikten.

Det er ikke klart hvordan forbudet skal utformes, men i forslaget fremstår det som at forbudet skal rettes mot all etterforskning som kan komme til å avdekke en kilde, også som en utilsiktet bieffekt, og at det skal gjelde både politiet, «andre offentlige myndigheter og private aktører». Det kan i verste fall gå utover pressen selv.

Forslaget har likhetstrekk med varslervernet i arbeidsmiljøloven, men det er ikke alle kilder som er varslere. For en bedrift som opplever at forretningshemmeligheter kommer ut i media, vil det fremstå urimelig om det blir forbudt for dem å forsøke å stoppe lekkasjen.

En annen mulighet vi risikerer dersom etterforskningsforbudet blir for vidtrekkende og diffust, er at politiet unnlater å etterforske saker media avdekker fordi det blir for krevende å avgrense etterforskningsforbudet mot resten av saken.

Det kan i neste omgang også påvirke kildetilfanget. Medieoppslag er gjerne et virkemiddel for å få politiet til å starte en etterforskning. Hva om vi ender opp med å miste kilder fordi de vil unngå å få et etterforskningsforbud knyttet til saken det varsles om?

Kan forbudet også ramme journalistikken?

Det verste momentet ved etterforskningsforbudet er dog at «private aktører» nødvendigvis må inkludere pressen selv. Etter presseetikken har mediene et særlig ansvar for å holde hverandre i ørene. Et etterforskningsforbud for private kan i verste fall gjøre det ulovlig for pressen å ettergå hverandres saker når anonyme kilder er involvert.

Selv om de fleste redaksjoner nok vil være forsiktige med å blåse hverandres kilder, finnes det situasjoner hvor det kan være riktig å gjøre akkurat det.

Josimar ble rettmessig felt i PFU for å ha blåst sin egen kilde, men saken illustrerer likevel problemstillingen. Om det var en annen redaksjon som satt med informasjon om at en mektig kilde hadde misbrukt kildevernet for å manipulere pressen, så ville det antakelig vært riktig å publisere.

Josimar-saken illustrerer også hvordan terskelen for å gi mennesker med makt kildevern for bakgrunnssamtaler kan være ganske lav. Vi kan ikke innrette oss slik at kildevernavtaler inngått med én redaksjon skal binde hele pressen, i medhold av lov.

For meg er det veldig utydelig hvor grensene vil gå med et slikt forbud. Ville saken der NRK avslørte at Erna Solbergs statssekretær hadde solgt inn saken i VG om Molde-ordførerens reaksjon på vaksinefordelingen, vært et brudd på forbudet? Hva med saken der VG avdekket at den samme statssekretæren forsøkte å påvirke NRKs valg av eksperter til valgsendinga? Eller Sofie-saken, hvor TV 2 hadde kontakt med en kilde som VG hadde lovet anonymitet?

Og hvis en redaksjon velger å bryte etterforskningsforbudet fordi de mener det er presseetisk riktig, åpner en slik lov for at politiet skal kunne rykke inn og etterforske kildearbeidet deres?

Disse spørsmålene bør få en utvetydig avklaring. Hvis en ny lovgivning skal lykkes med å styrke kildevernet, må den først og fremst være presis.

Slik det foreligger i dag, fremstår deler av NJs kildevernforslag som å skyte spurv med kanon. Faren ved å ta frem det tyngste skytset, er at vi kan ende med å senke skuta vi selv sitter i.

Powered by Labrador CMS