Pressens rett til å holde kjeft er fortsatt den beste garantien for kildevernet

Norsk Journalistlag (NJ) har lagt frem forslag til en ny kildevernmodell som skal styrke kildevernet for anonyme kilder, blant annet ved å innføre en lovbestemt taushetsplikt for redaktører og journalister. Hensikten er prisverdig, men for meg er det uklart om forslaget faktisk vil innfri.

Norsk Journalistlag vil endre Grunnloven: – Det er et hull der

En taushetsplikt er nemlig ikke bare er en sterkere utgave av dagens rettssituasjon, slik NJ ser ut til å forutsette, men prinsipielt sett annerledes enn dagens modell.

Kildevernet står allerede i dag særdeles sterkt både i rettspraksis og i pressen. I saken der PST beslagla opptak fra Ulrik Imtiaz Rolfsens film om IS-rekruttering i Norge, fastslo Høyesterett at kildevernet er tilnærmet absolutt for saker i kjernen av samfunnsoppdraget. Innad i pressen er det nærmest unison enighet om at kildevernet er absolutt i presseetikken, uten noe «tilnærmet» og uten noen gradering etter hvor viktig saken er for samfunnet.

Kildevernet står altså sterkere i presseetikken enn det gjør i jussen, og førstnevnte utgave er også kjent og respektert langt utenfor pressens indre sirkler.

Samtidig innbærer forslaget om taushetsplikt en rolleforskyvning fra at det er pressen som skal beskytte sine egne kilder, til at det er rettsstaten som er kildenes beskytter – også mot pressen som en mulig trussel. Er nå det så smart?

Makt og (u)lydighet

Juridisk sett hviler kildevernet på et forklaringsfritak i straffeprosessloven. Redaktører og medarbeidere i pressen kan nekte å forklare seg om kilder og kildemateriale i retten. Samtidig finnes det flere unntaksbestemmelser som gjør at en domstol kan pålegge oss å avgi forklaring likevel.

I presseetikken er det samtidig en bred enighet om at man fortsatt skal nekte å oppgi en anonym kildes identitet, uansett hva domstolene måtte bestemme. Tryggheten til kildene ligger både i viljen til å begå sivil ulydighet, og i at pressen har makt til å forsvare ulydighetslinja i offentligheten. Derfor er det også en svært høy politisk terskel for å utfordre denne linja. Det tar seg rett og slett ikke ut å sanksjonere redaktører og journalister i et demokrati, selv når loven åpner for det.

«Det tar seg ikke ut» er i grunnen en grei generell beskrivelse av hvordan pressens makt virker. Den er ikke basert på juss, men på offentlighet, etikk og demokratiske normer. Og det er altså respekten for disse prinsippene som i dag underbygger den sterkeste utgaven av kildevernet – også i domstolene.

Spørsmålet vi må stille oss før vi går inn for å styrke den juridiske utgaven av kildevernet er da dette: Er vi virkelig helt sikre på at vi ikke samtidig vil svekke statusen til det presseetiske kildevernet?

Pressens privilegium

Jeg er ikke veldig bekymret for kildevernets status innad i pressen. Senest i fjor slo PFU hardt ned på Josimars overtramp, selv når saken handlet om en kilde som skal ha forsøkt å manipulere pressen til sin fordel. For oss i bransjen er kildevernet hellig.

Jeg er mer bekymret for at et lovverk hvor pressen går fra å være definert som kildens beskytter til å være definert som en mulig trusselaktør, vil svekke respekten for presseetikkens sterkere utgave av kildevernet ellers i samfunnet.

En taushetsplikt vil gjøre det klart at det er kilden som skal beskyttes, og ikke pressens privilegium i å ha lov til å holde kjeft. Tanken er god, men problemet er at kilden ikke selv kan møte opp i en domstol for å forsvare sin rett til anonymitet. Da er hen per definisjon allerede blåst.

Nasjonal sikkerhets­myndighet oppretter sak etter at Aftenposten offentliggjorde gradert informasjon

Det er redaktørene og journalistene som er det anonymiserende mellomleddet mellom kilden og offentligheten. Sakens natur er slik at det i praksis ikke er mulig for noen andre enn pressen å ta rollen som beskytter av pressens kilder, uansett hvordan vi velger å innrette loven.

For meg fremstår det heller ikke sterkere å sikre kildevernet gjennom en lov som Stortinget kan endre når som helst, enn gjennom en selvstendig yrkesetikk som har såpass lange tradisjoner og som står såpass sterkt som det kildevernet gjør i norsk presse. Derfor ligger også den beste garantien for kildenes anonymitet nettopp i respekten for pressens standpunkt om å nekte å forklare seg, i tråd med presseetikken.

Det lovfestede forklaringsfritaket fungerer dermed slik at det også underbygger det presseetiske kildevernet, selv når etikken går lenger enn loven. Jeg kan ikke se at en lovfestet taushetsplikt vil bygge opp under presseetikken på samme måte.

En svekket andreskanse?

Det er uklart hvorvidt NJs forslag innebærer at forklaringsfritaket faller helt bort. Men selv om fritaket skulle bestå parallelt med en taushetsplikt, kan det likevel miste noe av sin kraft. Årsaken er at forklaringsfritaket allerede praktiseres strengere enn det vi kan forvente at et forbud vil oppnå.

Når en domstol i dag gjør unntak fra forklaringsfritaket, resulterer det i at redaktøren pålegges å forklare seg. Når dette sjeldent skjer, handler det ikke bare om lovteksten, men også om forståelsen av at redaktøren fortsatt kan og vil nekte. Styrken i forklaringsnekten ligger både i at det finnes et visst grunnlag å støtte seg til i loven, og at det samtidig spiller liten rolle for kilden hva en domstol måtte bestemme.

Om redaktøren i ytterste konsekvens havner i fengsel for sin forklaringsnekt, vil det likevel ikke forandre kildens status. Det samme gjelder ikke for en taushetsplikt.

Om en domstol gjør et unntak fra den, vil det innebære at kilden ikke lenger har et lovfestet krav på beskyttelse. Forklaringsfritaket blir da i beste fall en svakere andre skanse å falle tilbake på, hvor det kan det bli vanskeligere for en redaktør som vil beskytte sin kilde å oppnå forståelse for at presseetikken skal trekkes lenger enn den lovfestede taushetsplikten.

Når vi ikke lenger har et juridisk belegg for rollen som kildenes beskytter, kan også respekten for pressens holdning til sivil ulydighet i verste fall gå tapt. Det vil i så fall være alvorlig, ikke minst fordi det for en del kilder nettopp er rettsstatens aktører som utgjør trusselen. Vi må være i stand til å beskytte kildene våre også mot dem, når våre redaksjonelle vurderinger tilsier at det er nødvendig.

Derfor er det helt avgjørende for kildevernet at vi opprettholder respekten for pressens privilegium i møte med domstolene: nemlig å ha lov til å holde kjeft.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.