Fredag morgen sto jeg opp uten å vite om vi måtte si opp folk eller om vi kunne oppbemanne til neste år.
Da tallene kom, viste det seg at vi var blant de heldige. Vi fikk 3,9 millioner, 500 000 kroner mer enn i fjor. Hadde vi fått 500 000 mindre, hadde det blitt tøft. På sikt er målet å lage avis uten pressestøtte, men i den fasen vi er i nå, trenger vi den for å kunne bygge videre.
Fredagen ble en lettelse for oss, men ikke for alle.
Eirik Hoff Lysholm i Dagsavisen (minus seks millioner) sa rett ut at de måtte kutte stillinger og at det vil gå utover hvor mange dager i uka de kan gi ut papiravis.
Han påpekte at det passet dårlig etter et krevende år «markedsmessig og regnskapsmessig, som en direkte konsekvens av den aviskrigen Amedia har innledet i Oslo». Tirsdag meldte Dagsavisen at de regner med de må spare inn ti årsverk.
Minstekrav: Ett år i forveien
Lysholm burde antagelig regnet med noen færre millioner i år, ettersom han kjenner egne opplagstall og vet at det som regel kommer inn nye aviser i ordningen. Men det er forskjell på å få to millioner mindre og seks.
Alle aviser har dessuten fått høye strøm- og papirkostnader i år. Papirprisen, som forhandles for alle MBL-aviser, har mer enn doblet seg i år.
Lysholm mente også det blir «for uforutsigbart når beløpene kan endres så mye basert på om det kommer inn nye aviser eller ikke», og foreslo at man får tildelingen et år i forveien, da man faktisk lager budsjettene. I stedet for sånn det er nå, hvor man får beskjeden én måned før året er ferdig, når det mildt sagt er vanskelig å spare inn en så høy sum.
Forslaget om tidlig tildeling får støtte av mange. Det bør være et minstekrav.
Men det finnes en bedre løsning.
Dagens løsning er tungvinn
I dag fastsettes potten i statsbudsjettet året før og så distribueres pengene etter visse kriterier.
Totalsummen økes som oftest litt år for år, i tråd med den generelle inflasjonen. I år er den økt med fem prosent, altså 19 millioner kroner, til 388 millioner kroner.
Antall søkere og hvem de er (16 nye i år) kommer tidlig på året. Men hvor mange av dem som får, blir først klart sent på høsten.
Syv nye aviser kom med dette året. Den største av dem, Avisa Oslo, fikk 5,8 millioner, mens de seks andre fikk mellom 600 000 og 2 millioner kroner. Til sammen fikk de i overkant av 14 millioner av potten, og dermed det meste av økningen.
Departementet kan i tillegg gjøre disposisjoner. I år øremerket Kulturdepartementet 8 av de ekstra 19 millionene til lokalaviser. Dermed har de fleste lokalavisene fått en økning på 11-12 prosent, mens de som opererer nasjonalt fikk mindre å dele på. Den nyheten kom også fredag.
Derfor tar det tid
Selv de mest innbitte pressestøttemotstanderne må forstå at å drive en bedrift med såpass mye usikkerhet, er vanskelig. Og at tidspunktet for tildelingen skaper ekstra problemer.
Har man diskutert flat skatt versus progressiv, vet man også at det siste skaper veldig mye mer byråkrati.
Så hvorfor tar det så lang tid?
Det jobbes med overgang til et bedre system, men enn så lenge er datasystemet som brukes visstnok ganske tungvint.
For å unngå å bruke masse jobb på medier som uansett ikke kvalifiserer (tre medier hadde for høyt overskudd i år), venter Medietilsynet med å starte arbeidet til konsernregnskapene blir åpne i midten av mars (på grunn av børsregler). Derfra skal de evaluere alle nye søkere og gå gjennom hver og en av dem som allerede får (142 i år). Påske og sommerferie kommer midt i arbeidet.
På høsten sender Medietilsynet en prognose, som skal innom medienes organer og så til Kulturdepartementet. Siste del kan ta én til flere uker.
Kommer det endringer fra departementet, må Medietilsynet lage nye beregninger. Så publiseres det. I år var det klart 25. november.
Og så er vi ved kjernen
Vårt lands sjefredaktør Bjørn Bore (minus 4,2 millioner) foreslår i Medier24 det NJ, NR, LLA og MBL har anbefalt i høringer om pressestøtten, nemlig en rettighetsbasert ordning. I stedet for at potten fastsettes først og så fordeles, får man en forutsigbar sats basert på opplagstall.
Dermed er det staten som får litt mindre forutsigbarhet, de må da finne de pengene mediene har rett på.
Antagelig er det derfor det ikke skjer, Det mektige Finansdepartementet, stedet radikale partiledere sendes for å tøyles og store ideer går for å dø, er lite glad i uforutsigbarhet.
Istedet sendes uforutsigbarheten videre til 146 medier. Eller kanskje primært nummer 2-avisene (41 aviser) og de som har over 6000 i opplag. Lokalavisene har i stor grad en rettighetsbasert ordning, men satsene som settes på høsten, rår heller ikke de over.
Og her sitter vi da. Etter uker med uro, for ganske mange ledere og journalister.
Noen av oss kan senke skuldrene. Andre har dem under ørene og har allerede hatt allmøter med kuttforslag og sluttpakker.
Kjære ekspedisjonssjefer, fri oss fra denne årlige nervetesten før jul.
Vi skal gjøre vårt for å komme oss ut av budsjettene deres, men imens hadde det vært fint om vi kunne brukt denne energien på å finne nye måter å sikre lønnsomhet på.
Vi er heldige som har pressestøtte og momsfritak, men så er det jo også gode grunner for det.
Internasjonale plattformer har allerede tatt 3,5 milliarder av inntektene våre det siste tiåret. Trusselen fra dem blir ikke mindre framover.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
