Fredag 12. mars er det nøyaktig ett år siden Norge ble stengt ned for første gang under den pågående koronapandemien.
Det betyr at det nå er tolv måneder med hjemmekontor og mindre sosial kontakt med både kollegaer og kilder for mange journalister over hele landet.
Medier24 har tatt en sjekkerunde på e-post til tolv journalister fra nord til sør i Norge, for å høre om hvordan de har opplevd dette siste nedstengte koronaåret.
Historiene er mange.
Østlandets Blad:
Birgitte Henriksen er frontsjef og journalist i Østlandets Blad (ØB), som denne vinteren havnet midt i mutantvirus-episenteret i Nordre Follo.
Hun forteller om et krevende, men også givende år.
– I bunn og grunn må jeg si at det har vært et veldig spennende år, hvor jeg tror mange lesere har oppdaget verdien av en lokalavis. Det er klart at det har vært mye saker om korona, men vi ser også stor interesse for andre saker, sier hun til Medier24.
Henriksen har som frontsjef vært heldig, som har - stort sett - kunne få jobbe på avisens kontor i Ski.
–Det er selvfølgelig kjedelig å ikke kunne møte resten av redaksjonen fysisk hver dag, men vi opplever at det har fungert godt med elektroniske daglige redaksjonsmøter og produksjon på hjemmekontor. Som frontsjef er egentlig mye av jobben som før, forteller hun.
Henriksen legger likevel ikke skjul på at hun gleder seg stort til pandemien er over.
– Først og fremst gleder jeg meg til å få alle kollegaene tilbake på kontoret. Jeg savner virkelig den dynamikken og drivet som oppstår på kontoret når alle er tilstede. Og så blir det selvfølgelig fint å kunne bruke mer tid på andre saker enn korona, sier hun.
Og legger til:
– Det er kanskje litt ille å si det, men på et vis tror jeg at jeg kommer til å savne denne perioden litt og. Vi har i hvert fall ikke hatt problemer å finne noe å skrive om.
Laagendalsposten:
Hos Laagendalsposten har det også vært et hektisk år, forteller nyhetsredaktør og nyhetsleder Linn Kristin Djønne.
– Det har vært utrolig spennende og krevende å være nyhetsleder det siste året. I begynnelsen var informasjonsbehovet enorm i lokalsamfunnet, lesertallene var skyhøye og eldre ringte til redaksjonen for å spørre om de kunne dra å handle på butikken eller for å prate fordi de var redde, forteller Djønne til Medier24.
– Vår rolle som lokalavis har aldri føltes viktigere, og jeg tror alle journalistene har kjent at jobben deres er svært meningsfull i løpet av det siste året. Det er gøy å kjenne nyhetspulsen og oppleve at vi er en del av noe historisk, sier hun.
Djønne skryter av kollegaene sine.
– Journalistene har vært ekstremt tilpasningsdyktige og virkelig gjort en heroisk innsats. På den andre siden har det også vært ekstremt krevende at alle sitter på hjemmekontor, holde oversikt og å gi god oppfølging til hver enkelt. Året har vært preget av kortsiktig ledelse, lite strategisk og langsiktig tenking for organisasjonen, sier hun.
Derfor gleder Djønne seg veldig til samfunnet åpner opp igjen, og at hun kan møte kollegaene på kontoret.
Men hun savner også en annen ting:
– Ved at samfunnet har stengt ned, er det også en nerve som har forsvunnet fra journalistikken. Det er vanskeligere å plukke opp tips ved få fysiske møter, og det er ingen uformell prat i de politiske møtene, sier Djønne.
Nordlys:
Journalist i Nordlys, Inger Præsteng Thuen, sier koronaåret har vært en tanke kjedelig.
– Særlig vi som ikke har skrevet så vanvittig mye om korona. Jeg er glad jeg har sluppet å skrive mye om det, men da har det vært kjedelig på hjemmekontoret.
Hun gleder seg til man igjen ha nærkontakt med andre.
– Jeg gleder meg veldig til alt er åpent og fritt, og kan ha kontakt med hverandre, både i tette sammenhenger og «öppna landskap», sier hun og legger til:
– Jeg har dog fått veldig mye kontakt med hunden, for vi har hatt hjemmekontor sammen.
Ytringen Avis:
Hild Dagslott, Journalist i Ytringen Avis, ser som mange journalister tilbake på et svært spesielt år.
– For egen del har jeg sittet stordelen av tiden på hjemmekontor. Det har gått ganske bra. Redaksjonen har hele tiden hatt god kontakt via digitale møter. I så måte har man fått ny og utvidet kunnskap. Nettet er gull verdt i en slik situasjon.
Dagslott legger til at tilgangen på stoff å jobbe med har i perioder vært en del redusert i den lille lokalavisen.
– Spesielt på kultur- og sportsfronten. Da ble kreativiteten satt på prøve, men i samarbeid med gode kollegaer har vi fått til bra aviser tross alt, synes jeg.
Hun mener det blir positivt å være journalist igjen når pandemien blir historie.
– Nære menneskemøter, verdifulle treff med kollegaer, og ikke minst slippe bekymringen og tanken på at det kan være smitte der man oppholder seg. Det blir fint å kunne røre seg fritt og få utføre jobben sin på en god måte igjen.
Saltenposten:
Eva S. Winter, journalist i Salteposten, beskriver året som tidvis intenst og krevende. Hun hadde hjemmekontor i fjor vår, samt mesteparten av tiden etter nyttår i år.
– I starten var det overveldende mye info og nyheter som vi følte vi måtte få ut snarest mulig og i kombinasjon med at man var redd for å gjøre for lite på hjemmekontoret ble det ganske intenst, forteller hun.
I år har hun vært flinkere til å ta pauser fra PC-en og komme seg ut.
– Selv om vi har hatt begrensninger i arbeidet, synes jeg vi har laget mye god avis - på trygg avstand fra intervjobjektene.
Hun gleder seg mest til å møte folk igjen.
– Å gi klemmer til flere og å kunne samles mange i lag på konsert eller andre festligheter.
Trønder-Avisa:
Journalist i Trønder-Avisa, Bjørn Erik Øvrelid, ser tilbake på et nokså begivenhetsrikt år.
– Jeg var på studietur til USA, og kom hjem rett før alt stengte ned og ble satt i karantene. Og så gikk det lang tid før jeg fikk se kollegene mine igjen, sier han.
Øvrelid forteller at de sakene han jobber med tilsier at han ikke trenger å reise ut for å møte folk.
– Men etter hvert savnet jeg det. Men det aller største savnet var felleskapet på kontoret. Det var morsomt i starten med lønningspils på Teams, men etter et halvt år tæret det på, forteller han.
Øvrelid har også hatt en spesiell hjemmekontor-situasjon og har måttet hatt pult på flere steder.
– Rett før jeg reiste til USA startet vi oppussing hjemme, og jeg rev hele kontoret mitt. Så da jeg kom hjem måtte jeg ha hjemmekontor i stua med barna. Så skulle stua pusses opp, og på den siste dagen satt jeg med ytterklærne på, mens to snekkere tok ut vinduene i stua, forteller han.
Etter det ble kontorpulten enda mer luftig.
– Vi flyttet inn i leiligheten til foreldrene mine. Der hadde jeg hjemmekontor på en innglassert veranda i noen måneder.
Nå har familien flyttet hjem igjen, men kontoret i kjelleren er fremdeles ikke klart.
– Nå er kontoret mitt en pc midt i stua. Jeg kan vel si at logistikkmessig har ikke dette året vært så kult.
Samtidig med oppussing, hjemmekontor og karantene, har han blitt trebarnsfar.
– Det har vært veldig mye fokus på alt familiært.
Men Øvrelid er veldig klar på hva han gleder seg mest til, den dagen dette er over.
– En av de tingene jeg gleder meg mest til privat å dra på konsert igjen. Den typen kulturopplevelser. Var søtt i starten med digitale konserter, men ikke det samme. Når ting åpner opp en gang i fremtiden ser jeg frem til en normal hverdag, sosial omgang med kolleger. Felleskapet på jobb er det man savner mest.
Avisen Agder:
Journalist i Avisen Agder, Ingvill Mydland, husker øyeblikket da landet stengte ned for et år siden.
– Det var en litt apokalyptisk følelse da redaksjonsledelsen kalte inn til allmøte og sa at nå skal avisen stenges og folk sendes hjem for å ha hjemmekontor. Først virket det nesten som et noe utrolig tiltak, vanskelig å fatte, men snart la alvoret seg over Agders nyoppussede lokaler, sier Mydland.
Det var bare de splitter nye datamaskiner som nylig var kjøpt inn til avisen som var igjen i avishuset, sammen med redaksjonsledelsen.
– Plutselig var det en ny hverdag med «du er på mute!», «skru på lyden», morgenmøter over nettet mot en bakgrunn av diverse soveromstapeter, håret i strikk og hjemlige kaffekrus.
Mydland ser på koronaåret som historien om alt det som ikke skjedde. Nasjonaldagen ble nedskalert til det ugjenkjennelige. Festivaler og stevner og konserter avlyst i rask rekkefølge, slik at det også ble mindre å skrive om for avisen.
– Nettopp denne stofftørken er noe jeg personlig har uttrykt direkte når jeg har ringt til folk denne tiden for å be om intervju. Jeg har vært åpen og sagt nå er det ikke så mye for oss journalister å skrive om når alt er stengt ned, så jeg håper du kan hjelpe meg med å dele din story, sier Mydland og fortsetter:
– Dette har faktisk vært med og åpnet litt dører, og jeg har merket velvilje og forståelse i denne tiden. Det merkes at vi er sammen om denne unntakstilstanden, og folk vil gjerne bidra.
Mydland ser frem til å reise igjen når pandemien en gang går over.
– Jeg gleder meg vilt til å komme meg til en flyplass, og drikke tidenes største kaffekopp mens følelsen av å være på reisefot brer seg fra topp til tå. Om det er reise jobb eller privat og med familie eller kolleger, uansett ser jeg intenst og inderlig frem til å pakke kofferten og bruke passet igjen.
Hun ser også frem til at folk kan møtes uten å lenger være redd for å smitte hverandre. Samtidig har hjemmekontor gitt mersmak.
– Hjemmekontor, møter og intervjuer over Teams er dette noe som har fungert over all forventning, og jeg kunne godt tenke meg å dra det med meg også etter at pandemien er over.
Kvinnheringen:
Elisabeth Berg Hass hos Kvinnheringen mener journalister, i motsetning til mange andre yrker, har vært heldige da det har vært stor interesse for arbeidet man legger ned.
– Det har vore stor svolt på nyhende, og mykje uvanleg og spesielt å skriva om. Samstundes har det vore vanskeleg å koma seg ut blant folk, så det har blitt litt for mykje skrivebordsjournalistikk, sier Hass.
Hun er klar på at hjemmekontoret har bydd på en del utfordringer.
– Dei vekene frå mars i fjor og utover, då vi hadde heimekontor, var slitsame, både fordi ungane óg var heime, fordi fasilitetane var dårlege og fordi eg sakna å drøfta ting med kollegaane mine.
Hun ser nå frem til tilværelsen som var før pandemien traff oss.
– No er ikkje pandemisituasjonen ny og spesiell lenger, eg er berre lei av den, og eg kjenner at eg saknar å gå ut i den vanlege kvardagen, treffa kjelder på skikkeleg, og dekka folkeliv og arrangement av alle slag, utan å måtta vera engsteleg for å gjera dei sjuke eller bli sjuk sjølv. Ein veit visst ikkje kva ein har før ein ikkje har det meir.
Dalane Tidende:
Journalist i Dalane Tidende, Merete Horpestad, synes arbeidshverdagen på hjemmekontor har vært annerledes. Men alt i alt har det gått greit.
– Heilt i starten var eg forsiktig med å møta folk ansikt til ansikt og tok mange intervju på telefonen. Då kjende eg òg på ei uro for korleis det heile skulle gå. Eg frykta at mange ville bli sjuke og døy, og at konsekvensane av pandemien ville bli svært store, sier Horpestad.
Hun fikk en pause fra hjemmekontoret da det var lite smitte om sommeren. Men på høsten var det tilbake på hjemmekontor.
At det er mulig å møte folk igjen til intervjue er viktig for Horpestad.
– Etter den første tida, då me visste lite om kva me hadde med å gjera, har eg ikkje vore redd for å møta folk ansikt til ansikt for intervju og fotografering. Eg har heller ikkje hatt inntrykk av at folk har vore engstelege for å møta meg. Så lenge ein har halde avstand, har det gått fint.
Selv om hjemmekontoret har gått greit, ser hun frem til å at det blir liv i mediehuset og at man kan møte kollegaene på kontoret igjen.
– Eg ser fram til at samfunnet kjem i gjenge, og at det blir arrangement å dekka igjen. Det blir fint å kunna vera i lag med folk utan å frykta smittespreiing.
NRK Rogaland:
Journalist og vaktsjef Mari Rollag Evensen i NRK Rogaland er én av få journalister som nesten ikke har vært på hjemmekontor.
– Det har vært spesielt. Og til tider ekstremt travelt. Men jeg har sluppet å ha det slik uten å snakke med andre mennesker ansikt til ansikt. Siden jeg i all hovedsak er vaktsjef og dermed på desk, har jeg fått lov til å komme på jobb.
– Det har vært utfordrende å være vaktsjef med en så spredt redaksjon med mange på hjemmekontor, med all kommunikasjon digitalt eller på telefon. Men det er ikke meg som har tatt det tyngste løftet med det – det er dem som har måttet jobbe hjemme i lang tid. Jeg har hatt svært lite hjemmekontor.
På spørsmål om hva hun gleder seg mest til når pandemien er over, svarer hun:
– Å treffe alle kollegene på jobb igjen. At ikke korona og konsekvenser av den dominerer nyhetsbildet i like stor grad som det siste året, men heller saker journalistene graver fram sjøl. Å ikke behøve å være engstelig for å bli sjuk eller havne i karantene eller isolasjon. Og å leve slik vi alle gjorde før mars 2020!
Porten.no
Kyrre Fitje er journalist i lokalavisen Porten.no i Sogn. Han forteller at han har hatt et fint år, til tross for koronapandemien. Han mener det har vært fullpakket av verdifulle erfaringer.
– For eit år sidan sett eg som journalistpraktikant i Bergens Tidende. Frå heimekontor fekk eg som mykje meir ansvar enn eg hadde hatt i vekene i førvegen, og var som eit fullverdig medlem av den koronagruppa «tips og råd».
– Det var litt som eit søkk eller svøm augneblikk, og eg kjente heldigvis at eg greidde meg godt. Å få ta del i å dekke ei historisk hending ei stor og viktig avis som BT, er noko eg vil ta med meg lenge. Det var imponerande å sjå korleis eit så stort maskineri snudde seg rundt på dagen.
– Sommarvikariatet etter det vart uheldigvis litt amputert, men den tida eg fekk vart ikkje i så stor prega av koronakrisa, sett vekk frå at dei aller fleste sakene me skreiv var prega av korona. I haust har eg gått inn i fast jobb, og seinare som vaktsjef i Porten.
– Koronakrisa har prega kvardagen i Sogn mindre enn mange andre plassar, men me har likevel hatt nok å gjere. I det store og heile trur eg koronakrisa har vore veldig lærerik for meg. Eg har blitt kasta ut i ting, og fått moglegheiter eg ikkje ville vore forutan. Likevel er eg veldig klar for å bli ferdig snart.
– Hva gleder du deg mest til når pandemien er over?
– Eg gler meg til å gje kommuneoverlegane i regionen litt fred! Eg er temmeleg lei av å ringe utkøyrde kommuneoverlegar til alle døgnets tider berre for at dei skal sei strofer som «smittesporing går føre seg» og «me har førebels kontroll».
– Å kunne ha ein heil arbeidsveke utan at ein einaste dag vert snudd på hovudet av at ein uheldig utanlandsarbeidar har testa positivt i karantene, er noko eg lengtar etter kvar dag. Og dessutan gler eg meg til å kunne reise på alle reportasjeturane eg vil utan å ha det minste dårleg samvit for kor mange personar eg etter kvart møter på ei veke!
Bergens Tidende:
Lasse Lambrechts er datajournalist i Bergens Tidende, i en by som tidvis har vært hardt rammet av koronasmitte.
Slik oppsummerer han det siste året:
– Det har vært vanskelig å finne en balanse mellom privatliv og jobb. Spesielt siden den private delen har vært et lite helvete med sykdom, stress og kaos. For å si det enkelt så kan det siste året ta seg en lang tur på en kort brygge, sier han.
Og legger til:
– Heldigvis har både arbeidsgiver og kollegaer vist både forståelse og omsorg. Men enda viktigere er at de har hjulpet meg med løsninger for at jeg skulle komme meg på beina igjen. Jeg er dypt takknemlig for all hjelpen.Men alt har ikke vært svart.
Lambrechts er stolt av innsatsen Bergens Tidende har lagt ned underveis i koronapandemien.
– Mine kollegaer har levert på et fantastisk nivå. De har gjort offentlig koronainformasjon forståelig, de har dreve kritisk journalistikk om nasjonal og lokal koronahåndtering og de har gjort en enorm jobb med Bergen Engines-salget.
– Det hjelper så enormt på selvfølelsen å se laget man er en del av levere på så høyt nivå.
– Hva gleder du deg mest til når pandemien er over?
– Jeg gleder meg til å kunne være i store folkemengder igjen. Ingen meter eller munnbind. Å kunne gå på jobb å se kollegaer på noe annet enn en skjerm. Følge ungene på cuper og se ekte idrettsglede mens jeg gomler vafler på sidelinjen . Jeg lengter etter å nyte en dårlig kaffe på Stadion mens jeg synger om Brann, Bergen og Borgerkrig.
– Jeg skal på konserter å skrike meg hes og spille dårlig luftgitar. Og jeg skal feire denne pandemiens endelikt med en tur til Newcastle og fotballkatedralen St James' Park.
