Nylig slapp Norsk Journalistlag (NJ) en rapport som viser at et flertall av norske journalister synes hverdagen på hjemmekontor er tøff.
I Adresseavisen har de hatt hjemmekontor nesten kontinuerlig siden mars i fjor. Og det begynner å tære på.
– Vi er drittlei, vi som alle andre, sier klubbleder i Adresseavisen, Kjersti Fikse .
I NJs rapport om kom det frem av to av tre opplever redusert arbeidsglede. Fikse reagerte veldig på økningen i engstelse og bekymring.
Har blitt ekstrem-pålogget
– Rapporten var veldig bekymringsverdig. Allerede før den kom, tok vi dette på alvor i Adresseavisen. Vi har rutinemessig faste dialogmøter med ledelsen, og oppfølgingen av medarbeidere og det å ivareta deres helse både fysisk og psykisk er noe vi prater mye om og har gjort siden situasjonen med hjemmekontor inntraff, sier hun og legger til at det er vanskelig å drive aktiv ledelse når alle sitter på hver sin tue.
Rapporten visste også hvilke konsern som best tilrettela for hjemmekontor for de ansatte. Der havnet Polaris Media nederst sammen med Aller Media.
Fikse er spesielt bekymret for at flere og flere ikke klarer å logge seg av.
– De som er «løpende nyheter»-gjengen, blant annet, flere der forteller at de har blitt nærmest redde for å gå på kjøkkenet for å hente seg kaffe, eller gå på do. Så de tar med seg mobilen med en gang de reiser seg, i tilfelle noe skal skje mens de er borte fra PC-en, sier hun og påpeker:
– Det er virkelig ikke sunt! Vi er ikke 100 prosent pålogget i den vanlige arbeidsdagen. Vi henter kaffe, stopper og tar en prat med en kollega, tar lunsj i kantina. Når vi havner på hjemmekontor, glemmer vi det der, og blir ekstrem-pålogget. Jeg har snakket med medarbeidere som får dårlig samvittighet med en gang de reiser seg.
Tærer på arbeidsstokken
– Journalister er ærekjære, pliktoppfyllende og har et engasjement for jobben sin som kanskje er litt annerledes enn andre yrker. Derfor føler vi at vi er på jobb hele tiden. Og enda mer nå, sier Fikse.
Forrige uke bestemte ledelsen i Adresseavisen at alle de ansatte skulle ha èn time fri i løpet av arbeidsdagen.
– I utgangspunktet skal det være midt på dagen, men vi forstår jo at vi ikke kan stenge hele sjappa i en time. Men én time oppfordres alle ansatte til å ta. Og det oppfordres til å gå ut en tur, koble av, få luft til både hode og kropp. Det er ikke meningen at man skal bruke denne timen til å skrive ferdig en sak.
Fikse sier det sender et viktig signal fra ledelsen.
– Det er generelt viktig at dette med pauser i arbeidsdagen følges opp, og at lederne sjekker at de ansatte faktisk tar pause. Det er ikke nok for lederne å si «husk å ta en pause hvis dere får det til». De må si «har den og den hatt pause? Nei, da må vi legge en plan for det».
Klubblederen forteller at situasjonen virkelig har begynt å tære på arbeidsstokken, og at det også er vanskelig å arrangere sosiale ting.
– I starten hadde vi en del tirsdagskaffe, og sosiale videomøter. Men det har blitt veldig mye «skjerm-fatigue». Det er veldig viktig å opprettholde det sosiale, men slik det er nå, blir det bare nok en time foran skjerm.
– Blir maktesløse
Avisen har likevel forsøkt å ha enkelte sosiale arrangementer for å holde stemningen oppe.
– En av de mest vellykkede tingene vi gjorde var før jul, men vi ennå hadde en puljeordning. Da bestilte velferdslaget en foodtruck som sto utenfor lokalet. Der kunne man bestille burger, og fikk et gitt hentetidspunkt. Det så vi var attraktivt, mange som var bare på hjemmekontor stakk innom for å hente seg en burger.
Men sosiale tiltak til tross, Fiske sier det merkes at mye er borte.
– Hverdagspraten blir borte. Folk blir ensomme og mister gleden av å møtes på jobb. Det begynner å bli tøft.
Fikse forteller at det ikke bare er psykisk de ansatte merker at dette tar på.
– Antall ansatte som henvender seg til bedriftshelsetjenesten øker nå. Selv om folk har fått seg bedre stoler og pulter etter hvert, sitter mange dårligere, og lengre i ro. Når det kommer oppå det mentale, da blir man urolig for de ansatte, sier hun.
– Vi blir så maktesløse, fordi vi er ikke vant til å ikke vite hvor lenge noe varer. Her aner vi ikke hvor lenge det er snakk om. Selv i den tøffeste nedbemanningen i 2016 hadde vi et sluttpunkt. Vi visste hvor mye penger som måtte spares. Nå kniper vi igjen øynene og prøver å holde ut.
