Hvilke bilder bør mediene bruke for å forklare krigens grusomheter? Her fra grensen til Ukraina.
Foto: Lise Åserud / NTB
KOMMENTAR:
Tre grunner til at vi må tørre å publisere de sterkeste bildene fra Ukraina-krigen
«Mediene bør i større grad finne egnede måter å vise de sterkeste bildene for dem som synes at det er riktig å ta innover seg hele rekkevidden av krigens gru.», skriver Tori Aarseth.
Hvor sterke bilder kan mediene tillate seg å publisere? Og hvilke bilder bør man droppe fordi de kan virke støtende på publikum?
Spørsmålene var tema i Kringkastingsrådet torsdag etter et innspill om NRKs bildemontasje «Krigens mange ofre». Blant bilder av ødelagte bygninger og sivile som evakuerer krigssonen, er et bilde hvor tre forkullede kropper ligger langs restene av en utbrent hekk, det dødelige resultatet av russernes angrep på TV-tårnet i Kyiv den 1. mars.
Det er sjeldent at norske medier publiserer bilder som viser krigens grusomhet så direkte. De fleste av bildene vi får se fra krigen i Ukraina, viser krigshandlingene på avstand.
Det er slitne flyktninger, gråtende slektninger og sivile som skjuler seg i bomberom. Kart og satellittbilder som viser omfanget av ødeleggelsene. Eksplosjoner filmet fra lufta, mennesker som går hvileløst rundt i ruinene etterpå og skadde som får hjelp.
Kun en sjelden gang vises det døde mennesker, som regel på avstand og pakket inn. Det er meningen at vi skal kunne tenke oss til resten. Men det kan vi ikke. Alle skjønner at krig er grusomt, men vi kan ikke forestille oss hvordan det faktisk er på bakken.
Bildene vi ikke får se
Hvilke bilder er det så norske medier ikke viser?
Det finnes bilder fra Ukraina av utildekkede lik i gatene. Av døde barn og mennesker med alvorlige skader som er rystende å se. Kropper med lemmer revet av og døde soldater i forvridde posisjoner langs veien. Og døde som ingen har rukket å legge i pose eller klede, dumpet i en massegrav.
Totalen av disse bildene gir et langt mer dystert inntrykk av krigen enn det bildene man ser i norske medier til daglig gjør. Det er slik krig ser ut, men det er ikke alle som vil eller skal se det. Mediene gjør rett når de lar være å påtvinge publikum disse bildene i de brede flatene.
Men, det blir for konservativt dersom et minste felles multiplum av det brede publikum skal sette grensene for alt som publiseres.
Mediene bør i større grad finne egnede måter å vise de sterkeste bildene for dem som synes at det er riktig å ta innover seg hele rekkevidden av krigens gru.
Et informasjonsbehov
Dette handler ikke om en nedrig kikkerrefleks. Det finnes et berettiget informasjonsbehov, av flere grunner.
For det første er det ikke bare «folk flest» som bruker mediene for å få informasjon, men også forskere, politikere og meningsbærere. Verifiseringsarbeidet som foregår i redaksjonene nå er viktig for offentligheten, og resultatet av det bør ikke begrenses til bildene som egner seg for det brede publikummet.
For det andre er krigen i Ukraina nærmere oss enn vi har opplevd på veldig lenge, ikke bare geografisk, men politisk også. Det som skjer i Ukraina nå, vil bli avgjørende for hvordan Norge innretter sin forsvars- og utenrikspolitikk i tiårene som kommer. Da handler det å få hele bildet, usensurert, også om viktige veivalg her hjemme.
For det tredje kan de smakfulle bildene som skal skåne publikum, være med på å redusere krigen til en romantisk fortelling om skurker og helter, lidelser og heltemot. Bildet av en barnesko i en ruinhaug gjør grusomhetene om til poesi. Eller enda verre, til kitsch.
Men det finnes ingen poesi i døde barn. Og det finnes ingen poesi i massegraver.
Fungerte advarselen?
NRKs publisering av de forkullede kroppene i Kyiv fikk heldigvis støtte i Kringkastingsrådet. Personen som sendte innspillet mente også at det var en viktig sak, men at de døde kunne ha vært sladdet.
Programdirektør Espen Olsen Langfeldt forklarte at NRK hadde gjort flere grep i forbindelse med publiseringen. Saken ble lagt ut på kveldstid, det sterkeste bildet ble lagt mellom andre bilder som var mindre opprørende og på topp lå en generell advarsel om at bildene kunne gi «sterke inntrykk».
Jeg tror at advarselen og miksen av bilder kan ha fungert mot sin hensikt.
Når man gir en generell advarsel som gjelder mange bilder, og de første bildene kun viser raserte bygninger og mennesker som er emosjonelt berørte, så forventer man ikke å plutselig få opp et bilde av ihjelbrente lik.
Da kan det lett skje at noen som ville ha unngått dette bildet om de fikk vite hva som kom, likevel fikk se det.
Mediene må tørre å prøve
Det må selvsagt finnes grenser for hva som skal ut. De sterkeste bildene er også de mest sensitive, og skal ikke misbrukes for sjokkverdi, men kun publiseres på grunnlag av samfunnets behov for å forstå hva det er som skjer på bakken.
De som vil unngå disse bildene, må også få en reell mulighet til det. Det vil si at de sterkeste bildene nok ikke bør kringkastes. På nett kan de holdes ute av nyhetssaker som er beregnet på et bredt publikum, og heller legges i egne saker som krever innlogging og bekreftelse på at man er over 18 år.
Saker med sterke bilder bør ha informasjon om hvordan det kan påvirke den som ser dem, slik mange av redaksjonene nå gir sine egne journalister.
Advarsler bør også være spesifikke, og kreve bekreftelse fra brukeren for hvert enkelt bilde. For eksempel: «Bildet viser utildekkede lik i en massegrav. Vil du se det?»
Dette er bare noen forslag, hver enkelt sak må uansett løses i redaksjonene. Det finnes nok minst like mange fallgruver som løsninger for å publisere de sterkeste bildene fra krigen, men mediene må tørre å prøve.
Å få dokumentert det fulle og sanne bildet, er for viktig til at man kan velge å bare styre unna.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
