Ved grenseovergangen i Medyka kommer flyktninger fra Ukraina over gående til fots og med biler. En ung gutt blir tatt imot ved grensen.

Foto: Torstein Bøe / NTB

KOMMENTAR:

Det er ikke skadelig å se bilder av gråtende barn på flukt. Det er empatifremmende.

«Derfor er jeg mest opptatt av at dekningen av krigens menneskelige tragedier – både i Ukraina og Russland – ikke må avta. Nyhetsinteressen vil dale, men det vil ikke flyktningenes behov for trygge havner, åpne dører og bearbeiding.», skriver Kim Edgar Karlsen.

Kim Edgar Karlsen Psykologspesialist og fagsjef i Norsk psykologforening

Publisert 20.03.2022 - 08:00

Denne artikkelen er over to år gammel.

Den frie pressens betydning er aldri tydeligere enn i krigen. Kritisk rapportering fra frontlinjene er motgift mot propagandaen og gir oss en viss forutsigbarhet i kaoset. Grundige analyser bidrar til en slags forståelse av meningsløsheten.

Særlig interessant i et psykologisk perspektiv er dekningen av sivilbefolkningens lidelser, fordi denne binder oss sammen med krigens ofre og mobiliserer solidaritet.

Bruk mediemangfoldet – vern om ytringsfriheten

I skrivende stund er over tre millioner Ukrainere på flukt. I morgen er det enda flere. Ett barn hvert sekund, ifølge FN’s høykommisær for flykninger.

Om lag 2000 har så langt kommet til Norge. Disse trenger å møte et samfunn med åpne dører, varme blikk og vilje til å ta kollektivt ansvar for å inkludere og reparere.

Dette forutsetter empatisk innlevelse og mobilisering av handlekraft. Jeg tror en god dekning av krigens sivile tragedier kan bidra til dette.

Nærhetsprinsippet handler om at vi tiltrekkes den eller de vi ser eller hører mye til. De vi har nært oss. I sosialpsykologien benyttes dette gjerne til å forklare hvorfor vi har det med å finne våre romantiske partnere eller beste venner der vi vokste opp, i klasserom eller på jobben.

I en flyktningkrise som nå, kan skildringer av menneskene i krigen bringe oss nærmere ukrainerne, redusere fremmedfrykt og bygge interesse.

Forutsetningen er at vi forholder oss til smerten flyktningene uttrykker. Bildene fra krigen er noen ganger så vonde at impulsen til å slå blikket bort eller surfe videre til neste sak vekkes automatisk.

Beskrivelsene treffer også mine egne frykter, savn og tap. Noen av ungene har samme parkdress som mine egne barn. Men dette er selve grunnlaget for empati og medfølelse: Jeg hekter noe der ute, noe i den andre, på en knagg inne i meg selv. Slik vekkes mitt eget emosjonelle apparat, opplevelsene bindes sammen. Samtidig mobiliseres også min lyst til å støtte, trøste og hjelpe.

I redaksjonene hagler nå de presseetiske problemstillingene, mens kritikere debatterer dekningen. Hva er egentlig en balansert formidling av krigens drap, tap og overgrep?

Psykologer har skrevet godt om hvordan vi kan snakke med barn om krigen, og hvordan vi som voksne kan beskytte oss selv mot overveldende frykt og bekymring.

For dem som selv har opplevd krig og terror kan nyhetene i disse dager ha et retraumatiserende potensial.

Døde kropper og sultne barn, vil det fly?

Men for de aller fleste av oss er det ikke skadelig å se bilder av gråtende barn på flukt. Det er tvert imot empatifremmende.

Derfor er jeg mest opptatt av at dekningen av krigens menneskelige tragedier – både i Ukraina og Russland – ikke må avta. Nyhetsinteressen vil dale, men det vil ikke flyktningenes behov for trygge havner, åpne dører og bearbeiding.

De som kommer sist ut av krigen vil sannsynligvis også bære med seg de største traumene.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.