Innlegget ble først publisert hos Nordlys´ Nordnorsk debatt, og er gjengitt med tillatelse.
Kjendislegen Wasim Zahid skrev i et twitterinnlegg, som er gjengitt i bransjens nettavis Medier24, at han forsto at aviser må tjene penger for å lage godt innhold. Men at han likevel føler seg litt «lurt» når hans uttalelser havner bak såkalt betalingsmur.
«Jeg brukte tid og krefter, gjorde gratis arbeid, for å spre kunnskap til massene, men så kommer det bare noen få til gode. Og avisen tjener penger basert på min innsats. Det er jo ikke akkurat motiverende. Hva tenker dere?»
Dette er spørsmål som jeg gledelig vil svare på Wasim, med noe pondus, om jeg kan si det så ubeskjedent selv.
Først vil jeg si at det er faktisk berettiget av deg å stille dette spørsmålet. Og det er en debatt vi i avisene må ønske åpent velkommen, og bidra til med stor sjenerøsitet.
For det er ikke åpenbart for alle hvorfor informasjon som gis gratis til aviser, koster penger å lese i den andre enden.
Og dine betraktninger ser vi gjenklang av i kommentarfeltene. Det skjer ikke like ofte nå som før, men det skjer jevnlig at folk mener at vi burde ha en hel mengde informasjon gratis tilgjengelig for alle.
Ditt innlegg vekket forutsigbare reaksjoner hos redaktører som leste innlegget. Du fikk mange gode svar: Journalister gjør jo en jobb med dine uttalelser og de skal lønnes for den jobben. Mediehverdagen er krevende. Redaktørstyrte medier trengs mer enn noensinne. Det er fullt av falske nyheter i sosiale medier, rykter ingen tar ansvar for, men som kan være direkte farlige for folk.
Jeg vet ikke hvor mange av de redaktørene som svarte deg, som tidligere har jobbet med å gjøre eksperter medeiavante. Men det har jeg gjort, Wasim.
I mange herrens år, før avisbransjen lokket meg til seg, jobbet jeg med å gjøre forskere forståelige for journalister.
Og å gjøre journalister mindre fryktinngytende for forskere. Jeg har jobbet med en god del vitenskapsfolk som sjeldent får komme til ordet i en avis, selv om de vil. Og jeg har jobbet med flere eksperter, som deg, som kanskje får litt for mange henvendelser. Fordi journalister har travle dager, og ting går fort. Da trenger man en klok person som man vet kan raskt svare for seg.
Jeg kjenner igjen frustrasjonen din fordi jeg har sett den hos de mest profilerte ekspertene, som bruker mange timer av sin egen tid på å forklare kompliserte ting på en enkel måte. Det blir fort slitasje av slikt.
Da brukte jeg å motivere dem ved å minne dem på hvem som har betalt for at de har tilegnet seg den ekspertisen: det norske folket.
Vi har en fantastisk utdanningssystem der man kan gå hele veien fra grunnskole til doktorgrad, med minimale økonomiske kostnader for seg sjøl. Det er et sjeldent privilegium.
Jeg tror at vi underkjenner hvor mye det norske utdanningssystemet betyr. Både for det kunnskapskrevende demokratiet, men også for enkeltindividet. Og det stiller få krav til hva du skal bruke din ekspertise til. Du kan være privatpraktiserende lege, og ikke si et knyst i det offentlige, betale relativt moderate mengder med skatt og leve godt.
Men det systemet er avhengig av at en god andel av de eksperter det utdanner, anerkjenner at de har en demokratisk gjeld å betale tilbake til fellesskapet.
Og den gjelda betales blant annet gjennom aviser som nødvendigvis må lønne folk som skal skrive, ta bilder, filme, gjøre opptak, men også vaske lokalene, fikse datamaskinene, skru opp lysarmaturene, yte bedriftshelsetjeneste. Og betale skatt. Og via skatt lisens til NRK.
I Norge er vi bortskjemt med NRK. Vi tror at alle disse medieproduktene, folkeopplysningen, burde være gratis – fordi NRK gjør det tilsynelatende gratis.
NRK er en gigant med 6,5 milliarder norske kroner i årsbudsjett. Du kjenner NRK godt, de lønner til og med deg, Wasim. Det gjør de via sin egen betalingsmur, den norske skatteseddelen.
Men NRK kan ikke oppnå sitt demokratiske potensial som folkeopplyser og nyhetsformidler uten levende mediemangfold. De henter for eksempel stoff like radig fra Fjell-Ljom som fra Nordlys – stoff som ofte er plussinnhold for våre abonnenter.
Vi liker for øvrig ikke å kalle det for betalingsmur. På samme måte som Netflix, lager vi innhold for våre abonnenter.
Ingen aviser jobber aktivt med å stenge folk ute.
For at kriker og kroker i dette langstrakte landet skal opplyse det offentlige ordskiftet, for at eksperter fra Vadsø skal være like relevante som eksperter fra Oslo, er vi avhengig av at folk betaler for å lese det disse ekspertene sier i avisa.
Vi lærte faktisk på den harde måten at hvis vi ikke setter monetær pris på det vi produserer, så vil ingen andre sette pris på det heller.
Håper dette er til nytte og kan bidra til å motivere deg videre Wasim. Du er en ressurs. Selv med mengder av medietrening så er de fleste ekspertene ikke en Wasim Zahid, de er ikke en Espen Rostrup Nakstad, Anine Kierulf, Sofie Høgestøl.
Jeg må avrunde med en god betraktning fra min egen sjefredaktør.
Vi kan ikke forvente at alle i dette landet forstår seg på vår forretningsmodell. Men den forretningsmodellen er avgjørende for et fungerende demokrati.
Den norske offentligheten, og det demokratiske ordskiftet, er avhengig av at vi, borgerne, deler av oss selv, av vår kunnskap, meninger, observasjoner og erfaringer. Gjennom kronikker, ekspertuttalelser eller omså tips til redaksjonen.
Og som et apropos: I 15 år jobbet jeg med forskningsformidling. Aldri har jeg hørt en ekspert klage på å havne bak betalingsmuren til The New York Times. Men flere syns det var kjipt at Nordlys skulle ta seg betalt.
Hva tenker du om det, Wasim?
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
