Presseetisk tut og kjør

Eva Sannum og Svein Tore Bergestuen hadde nok de beste intensjoner med å innlede samarbeid med fagbladet Journalisten, men samrøret av mediekritikk og kommersiell medierådgivning gjorde at podkast-duoen til slutt trakk i nødbremsen og avsluttet prosjektet.

Takk og pris for det.

Ellers ville podkast-samarbeidet med journalistenes eget fagblad blitt stående som et «tut og kjør-prosjekt» innen presseetikken.

Men samrøret av pressekritikk og PR-rådgivning slutter ikke her. Stadig flere aktører ser ut til å trives i dette gjørmete farvann i journalistikken.

Tut og kjør på egen hånd

Vær Varsom-plakatens bestemmelser om journalistisk integritet er imidlertid ikke til å misforstå:

«Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.», heter det i plakatens punkt 2.2.

Uavhengig av podkast-parets åpenhetserklæringer om sin kommersielle virksomhet ville et publiseringssamarbeid med Journalisten åpenbart ha blitt rammet av det presseetiske regelverket.

Skillet mellom pressen og PR-bransjen skal framstå som tydelig overfor publikum i enhver sammenheng.

For fagpressen må det være spesielt viktig å etterleve disse habilitetsreglene ettersom fagpressemedier ofte forankrer sitt eierskap hos interesseorganisasjoner eller kommersielle bransjer.

Dette handler om tillit og troverdighet. Ikke det at publikum oppfatter pressen som en 100 prosent upartisk fjerde statsmakt. Uavhengig og kritisk journalistikk vil nok aldri bli oppfattet som et upartisk fag. Mange brukere av media trekker dessverre journalisters habilitet i tvil. Derfor er det så viktig at integritetskapitlet i Vær varsom-plakaten etterleves til punkt og prikke.

Åpenhet er ikke nok

Rett nok inneholder vårt presseetiske regelverk også en bestemmelse om å vise åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

Denne bestemmelsen er ment å skulle styrke tilliten til mediene, og kan ikke brukes til å rettferdiggjøre navigasjon i gjørmete farvann. Skillet mellom PR og journalistikk skal fremstå som tydelig for den vanlige mediebrukeren.

At så erfarne folk trodde dette var en god ide, overrasker meg

Sannum & Bergestuen har en mangfoldig bakgrunn fra kommunikasjonsrådgivning, journalistikk, presseetikk og reklame, og de hadde åpenbart gode intensjoner med sin podkast om journalistisk metode og mediekritikk.

Samtidig er podkasten «Tut & Mediekjør» en base for deres kommersielle rådgivningsvirksomhet som tiltrekker seg kunder. En ganske god kommersiell kombo med andre ord.

Jeg tviler heller ikke på at intensjonen med å gjøre podkasten til et redaktørstyrt medium under ansvaret til Journalistens redaktør Roger Aarli-Grøndalen var å få inkludert «Tut & mediekjør» i det presseetiske systemet, med mulighet for klagebehandling i PFU. Men hensikten var nok også å forsterke selve publiseringskanalen.

Et politisk spørsmål?

Som ansvarlig redaktør skal Aarli-Grøndalen ha suveren rett til å bestemme hva som kan publiseres på Journalistens nettsider, ifølge norsk lovgivning og Redaktørplakaten.

Det vakte derfor oppsikt når Journalistens styreleder, Vibeke Lærum, rykket ut og karakteriserer publiseringsavtalen som «et politisk spørsmål» som skal drøftes i henhold til styreinstruksen.

Journalisten-redaktøren svarer på kritikken: – Klønete av meg

Redaktøransvaret bygger som kjent på redaktørens uavhengige rolle – også i forhold til styret – når det gjelder å beslutte hva som kan publiseres. Uttrykket «politisk spørsmål» ledet tankene hen til hva styret anser det formålstjenlig å publisere i et medium som eies av en fagorganisasjon.

Denne type diskusjoner har vi sett oppstå med jevne mellomrom i fagpressen, når redaksjonell integritet er på kollisjonskurs med eierorganisasjonens uttalte policy.

Jeg har dessverre ikke sett at styreinstruksen til bladet Journalisten er offentliggjort noe sted. I denne saken kunne det vært et betydelig bidrag til åpenhet.

Første styreleder

Den moderne utgaven av Journalisten bør dyrke sin uavhengige rolle som journalistfaglig medium.

Jeg var blant dem som argumenterte sterkt for dette da Norsk Journalistlag brøt ut av utgiverfellesskapet med Norsk Redaktørforening og Norsk Presseforbund i 1984, og ble det nye Journalistens første styreleder.

Vi ønsket først og fremst at Journalisten skulle fremstå som et medium uavhengig av redaktørenes rolle som arbeidsgivere. Det skuffer meg hvis uavhengigheten nå er begrenset av motsatte fagligpolitiske hensyn.

De sterke kritiske innvendingene mot samarbeidsavtalen burde kanskje fått Journalistens redaktør til å trekke tilbake tilbudet om å innlemme «Tut & Mediekjør» i sin redaktørportefølje. Han ville da unngått at styret legger prosjektet i det han selv kaller «fryseboksen», når styret skulle møtes for å behandle saken 31. mai. Nå reddes han i stedet av gongongen.

Behov for mediekritikk

Aarli-Grøndalen har vært opptatt av at de eneste faste forum for mediekritikk drives av folk i kommunikasjonsbransjen. Han ser da bort fra mediekritikken som formidles her i Medier24, samt hyppig på NRKs mange flater for debatt om samfunnsforhold.

Fotballfans reagerer på VG-fronting

De siste årene har vi dessuten sett flere eksempler på at enkelte mediehus har avslørt tvilsom journalistisk metode i konkurrerende medier.

Et uttalt formål for bladet Journalisten er å være et samlingspunkt for mediefaglig debatt med utgangspunkt i redaktørstyrte medier. Bladet burde ikke føle behov for bistand fra PR-bransjen for å leve opp til dette.

Et mangehodet troll

Som journalist og redaktør har jeg opplevd PR-bransjen som et mangehodet troll i medienes hverdag: Som en påvirkningsagent i politiske beslutningsprosesser eller til fremme av kommersielle formål. Som skadebegrenser i offentlig omtale, som tilrettelegger av maktens mediestrategi, som mediekritiker, og tilrettelegger av PFU-klager.

Til og med som journalisters hemmelige kilde underlagt kildevern – selv mot innsyn fra redaktørhold. Eller som innholdsprodusent i journalistisk forkledning.

Det er ofte en sammenblanding av roller som det kan være vanskelig for både pressefolk og publikum å forholde seg til. Og som dermed vanskelig lar seg inkludere i redaktørstyrte medier på permanent basis.

Svingdør-problematikken som er beskrevet mellom politikk og PR-bransjen, og som nå begrenses av karantenebestemmelser, kan fort bli aktuell også i mediebransjen.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.