Hadia Tajik tar en Trond Giske

Hadia Tajik må ha følt på en dyp mistillit til Aftenpostens undersøkende journalister når hun velger å bruke Facebook som våpen mot upublisert journalistisk materiale. Undersøkelser som hun frykter skal bli brukt for å skandalisere henne personlig og som politiker. Likefullt bidrar hun dermed til å undergrave pressens rolle som vaktbikkje, og den presseetiske garanti for fairness, som retten til samtidig imøtegåelse er ment å utgjøre.

Hadia Tajik åpner opp om Aftenposten-saken: Derfor gikk hun ut på Facebook

Facebook-knepet har hun kanskje lært av Trond Giske som har vært en mester i øvelsen å vri seg unna negativ medieomtale ved egen bruk av sosiale medier. Da det ble varslet om hans angivelige forsøk på seksuell trakassering under hotell-nachspielet i Trondheim, valgte han å gå ut på Facebook hvor han bagatelliserte varselet til å handle om forsøk på å stryke noen på låret. Adresseavisen kunne senere avdekke at varselet omhandlet langt grovere handlinger.

Kanskje lærte Giske om dette knepet av Fabian Stang, som var rask til å publisere sin versjon på Facebook, da Dagbladet ville avsløre svartmalingen av hans fjellhytte på Skeikampen. Det er dessverre blitt ganske vanlig at politikere vil komme kritiske medier i forkjøpet, når de blir utsatt for undersøkende journalistisk metode.

I festtaler omtales ofte den kritiske, undersøkende journalistikken som en av samfunnets demokratiske grunnsteiner. Det at journalister kan søke innsyn, kikke makthavere i kortene og kontrollere at de oppfører seg skikkelig. Den årlige bunken av metoderapporter til SKUP viser imidlertid et annet bilde: Politikere og byråkrater som gjør hva de kan for å vri seg unna offentlig innsyn, straks det er fare for negativ presseomtale.

Trine Eilertsen og Hadia Tajik barket sammen i Politisk kvarter: – Presseskandale

Upublisert materiale må beskyttes

Uten å sitte på innsiden av Aftenpostens redaksjon er det umulig å vite hva som eventuelt skulle publiseres om Hadia Tajiks bruk av pendlerboliger. Det er pressens plikt å beskytte upublisert materiale.

Det vi vet er at Aftenposten gjennom de tre siste årene har gjort et forbilledlig journalistisk arbeid med å kontrollere stortingspolitikernes (og Stortingets administrasjon) lemfeldige omgang med reiseregninger, etterlønn og pendlerboliger.

Hittil har avsløringene kostet et par stortingsrepresentanter fengselsdommer, og jobben til en partileder og selveste stortingspresidenten. Og det uten at Aftenpostens journalistiske metode er verken kritisert eller felt i Pressens Faglige Utvalg.

Den hele og fulle sannhet?

Vi vet heller ikke om Hadia Tajiks Facebook-innlegg forteller den hele og fulle sannhet om hennes bruk av ordningen med pendlerbolig. Hun skyver sikkerhetskortet foran seg som et skjold mot innsyn. Det er dermed vanskelig å foregripe hvilke sikkerhetsdetaljer som Aftenposten var innstilt på å publisere. Jeg tviler på om Aftenpostens redaktører i det hele tatt ville publisert slike detaljer, hvis de mot formodning skulle ha betydning for hennes sikkerhet i dag. Å fremstille Aftenpostens arbeid som en sikkerhetstrussel virker ganske søkt.

Det er ganske spesielt at et regjeringsmedlem på denne måten forsøker å diskreditere viktig undersøkende journalistikk. Norge troner som kjent øverst på pressefrihetstronen til Reportere Uten Grenser. I spørreundersøkelsen som legges til grunn for pressefrihet er nettopp myndighetspersoners forsøk på diskreditering av medienes virksomhet et viktig negativt kriterium.

Denne saken handler først og fremst om journalistisk metode, som også er sjefredaktørens ansvar i Aftenposten. At ikke bare det som publiseres, men også journalistisk metode er en del av redaktøransvaret, fremgår klart av forarbeidene til Medieansvarsloven.

Presseekspert om Tajiks Aftenposten-innlegg: – Hun er i sin fulle rett

Retten til samtidig imøtegåelse

Journalistisk metode er dessuten regulert i pressens Vær Varsom-plakat. Her står punkt 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse fra den som utsettes for sterke beskyldninger, helt sentralt.

I gamle dager var det gjerne slik at journalister holdt tilbake kritisk informasjon om navngitte maktpersoner helt til siste øyeblikk før publisering. Rett før deadline kunne objektet for undersøkelsene bli oppringt for å gi sin kommentar. Denne praksis er de senere år blitt kraftig kritisert ettersom Pressens Faglige Utvalg har påpekt omfattende regelbrudd. Mange redaksjoner velger derfor å være mer åpne i arbeidsprosessen med personer som utsettes for kritiske undersøkelser. Dette gir dem en mulighet for å ty til Facebook, og velge skriftlig kommunikasjon med journalistene. Vel vitende om at skriftlig kommunikasjon begrenser mulighetene for å stille oppfølgingsspørsmål.

Men 4.14 i VVP inneholder også en annen setning, nemlig denne: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.» Det kan se ut til at Hadia Tajik gjennom sitt motangrep kommer farlig nær et brudd på dette prinsippet. Det burde hun som tidligere journalist være klar over.

Hadia Tajik går hardt ut mot upublisert Aftenposten-sak: – Uryddig, svarer sjefredaktøren

Tillitskrise begge veier

Aftenpostens avslørende journalistikk har nok bidratt til redusert tillit til det politiske system og våre folkevalgte stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer. Samtidig er det nok mange politikere som føler liten tillit til de mest skarpskodde gravejournalister. Vi kan her snakke om en tillitskrise som går begge veier.

I redaksjoner som Aftenpostens er det ansvarlig redaktør, eller redaksjonelle ledere med delegert redaktøransvar, som til slutt vurderer hvilke kritiske opplysninger som skal publiseres. Mange politikere ønsker derfor å forholde seg til redaktører i kommunikasjonen, og hvis de skal la seg intervjue bør det helst skje av stuevarme journalister i Stortingets presselosje.

Møte med journalist-kleggen

Aftenpostens graveteam i pendlerbolig-saken består at erfarne undersøkende journalister med mange graveprosjekter bak seg. En av dem er nok kjent for nærmest å drive byråkrater og kommunikasjonsfolk til vanvidd gjennom sine omfattende og kompromissløse innsynskamper.

Jeg ser ikke bort fra at Hadia Tajik er preget av sitt møte med journalist-kleggen. Dette insektet som du først ikke legger merke til der det sitter på leggen, og biter seg fast inntil den smertefulle og irriterende kløe melder seg.

Og hvis Hadia Tajik mener alvor med sine påstander om «presse-skandale» og «trusler» fra Aftenposten, kan hun klage journalistenes oppførsel inn for PFU, selv om ingenting er publisert. Det er fullt mulig å gjøre dette på grunnlag av en konkret vurdering i PFU-sekretariat, hvis saken har prinsipiell interesse. Klagen kan også inneholde lukkede vedlegg. Hadias Facebook-versjon bør ikke bli stående uprøvd.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.